FN-reform i snegletempo

Hvor fastlåst reformen av FN er, illustreres derfor godt med den tautrekkingen som de siste månedene har pågått for å slå sammen og reformere FNs arbeid for kvinner og likestilling. 

Allerede i 2006 kom Høynivåpanelet med en rekke anbefalinger for hvordan FN kunne få en mer sammenhengende og samordnet innsats innen bistand, miljø og humanitær hjelp. 

De mente at dagens fire ulike FN-aktører innen kvinne- og likestillingsspørsmål burde slås sammen til én organisasjon som skulle ledes av en visegeneralsekretær.

For vanskelige spørsmål

Panelet foreslo også å styrke arbeidet for miljø, og at det i løpet av 2008 burde komme på plass et felles evalueringssystem slik at FN som organisasjon kunne levere én evaluering av FNs innsats, samt et mer formalisert samarbeid mellom FN og Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF).

Nesten tre år senere står mange av de store problemene fortsatt uløst og de fleste av panelets anbefalinger er lagt på is, fastslår norske FN-kjennere.

Generalforsamlingen har kun klart å samle seg om å utforme en resolusjon om det «alle» i utgangspunktet var enige om å gjøre noe med: Få på plass en ny likestillingsenhet i FN.

Viktig prinsippvedtak

Men selv utformingen av det nye likestillingsarbeidet har det altså tatt lang tid å komme noen vei med. Flere av utviklingslandene – som Cuba, Venezuela, Egypt og Pakistan – har stukket kjepper i hjulene i forarbeidet med bli enige om en ny likestillingsarkitektur. Det begrunner de blant annet med at de ikke ønsker å se på kvinne- og likestillingsspørsmål isolert, men som en del av helheten for et mer samordnet FN.

Flere av FNs pilotland, som Rwanda, Tanzania og Mosambik, har på sin side vært positive til en ny likestillingsenhet. 

For FNs generalsekretær Ban Ki-moon var det derfor en seier når medlemslandene nylig klarte å nå minimumsmålsetningen: Å bli enige om å etablere en ny kvinne- og likestillingsenhet i FN. 

Målet nå er at den nye enheten skal være på plass i første halvdel av 2010. 

Motstridende interesser

De sterke interessemotsetningene FNs medlemsland imellom illustreres også ved hvordan utviklingslandene – den såkalte G-77-gruppen – ikke engang vil bruke begrepet «Ett FN». 

For mens mindre FN-land ser nytteverdien av et mer samkjørt FN i felt, hvor myndighetene kan forholde seg til ett FN i stedet for et utall ulike FN-organisasjoner, er situasjonen en annen for store og mektige FN-nasjoner som India og Kina. Her ønsker i stedet myndighetene at det enkelte fagdepartement og ulike nasjonale institusjoner skal forholde seg til relevante FN-organisasjoner.

Toneangivende G-77-land som Egypt, Cuba og Pakistan motarbeider reformarbeidet. Her går ofte politiske målsetninger foran ønsket om FN-reform, noe som fører til hestehandel og dragkamper.

Redselen for reform blant mange av utviklingslandene bunner også i frykten for at et reformert og effektivisert FN vil bety mindre penger til organisasjonen og dens arbeid.

Komplisert struktur

Et grunnleggende problem for generalsekretær Ban Ki-moons reformarbeid er hvordan FNs medlemsland har bygd opp et sammensatt og ikke-enhetlig FN-system, bestående av blant annet flere ulike særorganisasjoner. Disse særorganisasjonene er ikke underlagt FNs generalforsamling. Det er en stor utfordring å få særorganisasjonene og FNs ulike fond og programmer – som er underlagt generalforsamlingen – til å virke sammen som ett FN i felt.

Jobben blir ikke mindre ved at FNs mange ulike aktører for eksempel har egne innkjøpsordninger, egen personalpolitikk og egne logistikk- og ansettelsessystemer.