Hvem husker Paris 2005?

I 2005 smilte og jublet verdens bistandsministre om kapp med toppledere fra FN og Verdensbanken. Alle var enige om at Paris-erklæringen var en stor og viktig begivenhet. Over 100 ulike aktører – giverland, mottakerland og multilaterale organisasjoner, blant dem Verdensbanken, hadde sluttet seg til erklæringen.
Paris-erklæringen var et steg bort fra tidligere tiders vekt på givernes egeninteresser og ulike former for «bundet bistand». Erklæringen var et forsøk på å skape en ramme for å styrke eierskapet til bistanden hos mottakerlandene. Det betydde samtidig at mottakerne skulle stå ansvarlig for bruken av bistandspengene.
Norsk politisk ledelse, med utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson i spissen, var en aktiv pådriver for Paris-erklæringen. Sammen med de andre giverne satte Norge seg mål som skulle nås innen 2010.

Lite oppnådd

– Fem år har gått. Det er vanskelig å finne belegg for at det har skjedd en nevneverdig bedring når det gjelder det overordnede målet, nemlig eierskap hos mottakerlandene, sier utviklingsforsker og tidligere forsker ved Christian Michelsens Institutt, Alf Morten Jerve. Han er for tiden ansatt i Verdensbankens inspeksjonspanel.
– I all hovedsak har erklæringen vært giverdrevet, og den kan også leses som et virkemiddel for giversamfunnet for å legitimere betydelig giverinnflytelse, sier han og viser til at erklæringen først og fremst trekkes fram i bistandsavhengige land og land med styresettproblemer.
Ifølge Jerve er dette land hvor giverne har hatt og fremdeles i stor grad har ambisjoner om å bidra til fundamentale reformer og er tungt inne i politiske prosesser.
– Jo mer av bistanden som går til svake stater og land i konflikt, desto tydeligere blir bistandens intervensjonistiske ambisjoner. Dette er klart en trend som går i motsatt retning av Paris-erklæringens grunntanke, mener han.

Balansegang

– Pariserklæringen forsøker en vanskelig balansegang mellom mottakers eierskap og giverinnflytelse. Dette er i utgangspunktet motstridende interesser, sier Jerve.
Mottakereierskap er ikke noe giverne kan gi mottaker gjennom å tilby en slik erklæring, mener Jerve.
– Det er noe mottaker må ta uavhengig av en slik erklæring. Det må drives fram av et utviklingsorientert regime med støtte i egen befolkning. Mottaker må tørre å stille krav til givere og være beredt til å si nei til bistand, og mottaker må ha en klar strategi på hvordan de skal bli mindre avhengig av bistand.
Han mener at det er mange eksempler på land som har tenkt slik uten en Paris-erklæring, for eksempel Sør-Korea, Kina og Botswana.
– Givere må på sin side redusere sine ambisjoner i forhold til å fikse problemer i andre land. Det hjelper ikke å presse bistand på mottakerne – med eller uten Pariserklæring, sier Jerve.

Byråkratisering

Et annet viktig problem knyttet til å iverksette Pariserklæringen er økt byråkratisering innen den internasjonale bistandsforvaltningen, mener Per Øyvind Bastøe som leder Norads avdeling for samfunnsøkonomi og offentlig forvaltning.
– Vi ser at mange utviklingsland foretrekker nye bilaterale givere som Kina, India og Brasil eller nye globale sektorinitiativ. En av forklaringene kan være at disse nye giverne oppfattes som mindre byråkratiske og mer effektive enn de tradisjonelle, forklarer Bastøe.
Et annet problem ifølge Bastøe er fokus på bistand i snever forstand og ikke utvikling i videre forstand. Investeringer, handel og en rekke andre forhold er vel så avgjørende som bistand for utvikling i et land.
– Jeg tror også at alle vi som kjempet for Paris-erklæringen i 2005 undervurderte graden av egeninteresse som dessverre preger mange av aktørene i denne sammenheng, også mange av giverne, sier Bastøe.

Norge er lunken

Både Bastøe og Jerve mener at Norge har mistet interessen for Pariserklæringen.
– Under toppmøtet i Accra i 2008 hadde Norge for eksempel ingen formelle posisjoner og ledet ingen forhandlingsmøter. Norge har altfor fort avskrevet Paris-erklæringen og spiller en lite aktiv rolle i internasjonale fora som følger opp disse temaene, mener Bastøe.
Ifølge Jerve har Norge de senere årene klart uttrykt at vi ønsker at bistanden skal påvirke politiske prosesser i retninger som Norge kan stå for.
– Det er vanskelig å kombinere en slik tenkning med Paris-retorikken om at givere i større grad skal tilpasse seg et lands egne prioriteringer, og i større grad skal opptre samordnet. Det er derfor lite overraskende at Norge ikke har stått på barrikadene for Paris-erklæringen, mener Jerve.
Både Bastøe og Jerve spår avtagende interesse for erklæringen.

Fremtiden

Neste år skal igjen alle medlemslandene samles for å diskutere Paris-erklæringens fremtid. Det kan bli starten på erklæringens pensjonisttilværelse. I Utenriksdepartementet pågår det nå en prosess for å finne ut hvordan Paris-erklæringen skal nyinnrettes.
– Nye trender utfordrer Pariserklæringen, sier seniorrådgiver i Utenriksdepartementet Inge Herman Rydland. Byråkraten som er Norges representant i Working party for aid effectiveness, en av instansene som følger opp erklæringen, har liten tro på at Paris-erklæringen har noe videre liv i sin nåværende form.
Ifølge Rydland er prinsippene i erklæringen fortsatt gyldige, men tolkningen av disse prinsippene må vurderes i lys av den bredere globale utviklingen.
– Skal Paris-erklæringen overleve må den omformes og passe inn i en helt annen verdenssammenheng enn den man utformet den i for fem år siden, sier han.

Nye givere

– De såkalte BRICS-landene, Brasil, India, Kina og Sør-Afrika, legger nye premisser for hva vi gjør i Afrika. Også globale fond, private og filantropiske givere bidrar stort og har endret den verdenen vi opererer i som bistandsgiver, sier Rydland.
UD-rådgiveren mener at disse endringene ikke er blitt tatt høyde for i Paris-prosessen ennå.