Kritikk av kjønnssatsing

Ideen om at kjønnsperspektivet skal inn i all bistand – såkalt «gender mainstreaming» – stammer fra 1980-tallet, men ble for alvor løftet frem på FNs kvinnekonferanse i 1995 og er formelt en del av norsk politikk. Men hittil er lite oppnådd. 

Den ferske midtveisgjennomgangen av regjeringens Handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet slår nok en gang fast at forsøket på «mainstreaming» ikke har lykkes.

Nok en gang

– Konklusjonen er som ved tidligere evalueringer: man får ikke til tverrgående integrering av kvinner og likestilling i bistandstiltak. 

Berit Aasen, seniorforsker ved Internasjonal avdeling på Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR), er leder for gruppen som har laget gjennomgangen. Hun sto også for evalueringen av den forrige strategiplanen, der det ble vist at målet om integrering av kjønnsperspektivet ikke var oppnådd.

– «Mainstreaming» krever lederskap. Nå mangler det arbeidsformer som sikrer at kjønn integreres. Utenriksdepartementet trenger ledelse som belønner og straffer dersom kjønnsperspektivet ikke ivaretas, sier hun. 

Aasen mener at integrering av kjønn krever større innsats i form av personell, kunnskap og økonomiske ressurser. 

– Særlig er kvinneperspektivet fraværende i sektorene miljø, klima, skog, olje og energi, sier Aasen. 

Hun mener også at Norge har kommet kort generelt når det gjelder resultatrapportering på temaet kjønn i bistand. 

Dametrær

Kjønnsperspektivet må inn i designfasen av et tiltak, mener forsker Birgit Brock-Utne ved Universitetet i Oslo. Hun nevner en annen utfordring når det gjelder kjønnsintegrering.

– Kjønn er et vanskelig tema å jobbe med, fordi det griper inn i kjønnsrollemønstre og maktstrukturer. Derfor må man gå forsiktig og lyttende til verks og ikke tre norske idealer ned over hodene på folk, sier Brock-Utne.

Det holder ikke å lage kvinne-spesifikke prosjekter, mener hun.

– Jeg mener at man må lytte til kunnskap både fra kvinner og menn i alle tiltak. Det er gjort mye feil – dette temaet har ikke forandret seg mye siden jeg var i Tanzania og jobbet med et tiltak innen skogsektoren. Der hadde man ikke fått med seg at det fantes trær som var viktige for menn og trær som ble brukt hovedsakelig av kvinner, sier Brock-Utne. 

Hun forteller at resultatet ble at kvinnenes trær, som ble brukt til det arbeidet kvinnene hadde ansvar for, ble hugget ned til fordel for mennenes trær. Derfor endte kvinnene opp med å måtte plante sine trær lenger unna og fikk en mer krevende arbeidshverdag. 

Ansvarliggjøring må til

Avdelingsdirektør i Norad, Bjørg Skotnes, er skuffet over konklusjonen når det gjelder integrering av kjønnsperspektivet. 

– Vi kan ikke tåle å få enda en slik evaluering i fremtiden, så nå må noe gjøres, sier hun til Bistandsaktuelt. 

Skotnes mener at det også må gjøres noe på landnivå for å oppnå konkrete resultater.

– Handlingsplanen og Stortingsmelding 11 er god politikk etter mitt syn, men det mangler et helhetlig system som er ansvarlig for gjennomføringen. Det er resultatene ute vi skal måles på og som vi må strekke oss etter, sier hun. 

Skotnes er enig med sine medsøstre i at det mangler kjønnsanalyser i tiltak. 

– Det mangler kunnskap om hvordan kjønn gjør seg gjeldende i alle faser og på alle områder av vårt utviklingssamarbeid. Vi som jobber med bistand må ha krav på oss om grunnleggende kompetanse om kjønn i våre fagfelt, mener hun. 

Se til Verdensbanken

Både de to forskerne og Norad-avdelinsgdirektøren er enige om at kjønn ikke tas på alvor i fattigdomsbekjempelsen. Det samme gjelder leder for kvinneorganisasjonen Fokus, Martha Rubiano Skretteberg.

– Kjønnsrollemønstre, likestilling og maktbalansen mellom kjønn er så grunnleggende at det må ikke være et vedheng, men en integrert del av arbeidet med å bekjempe fattigdom, sier Skretteberg. 

Hun mener at integrering av kjønnsperspektivet er en riktig strategi i utviklingssamarbeid. Handlingsplanen inneholder gode politiske intensjoner, men mangler oppfølgingsmekanismer og konkrete indikatorer for å måle effekten av de tiltakene som skisseres. Man må styrke mekanismer som gjør resultatene synlige. 

Kjønn og olje

Hun henviser til Verdensbankens handlingsplan 2007-2010 der konkrete indikatorer er innbakt med vekt på utradisjonelle sektorer slik som finans, energisektor, transport og næringslivsvirksomhet. 

– Dette er noe Norge burde merke seg, mener Skretteberg. 

– Den nye bistandsarkitekturen, som budsjettstøtte, gir gode muligheter for å sette kjønn og likestilling høyt på agendaen som en viktig strategi for å bekjempe fattigdom. Uten likestilling vil man ikke få til fattigdomsreduksjon, fordi det handler om ulik tilgang på ressurser og ulik mulighet til deltakelse, sier hun.

Skretteberg mener at menn også må med i arbeidet for å endre maktforholdene. 

– Det er ikke bare å hjelpe noen kvinner i ett prosjekt eller to. Man må forstå dette på et overordnet nivå, og klare å konkretisere det i de enkelte tiltak. 

Dette fungerer bedre i «de tradisjonelle områdene» styresett, helse og utdanning.

– Men hvor er kjønnsperspektivet i Norads Olje for Utviklingprogram eller i klima- og miljøbistanden? spør Skretteberg retorisk.