Utviklingsstatsråder fronter kvinnerettigheter
Utviklingsminister Erik Solheim slutter seg til sine konservative kvinnelige kollegaer fra Danmark og Sverige i et initiativ for å skape mer blest om FNs tusenårsmål 3 om likestilling og for å styrke kvinners stilling.
Det er tidlig på høsten 1997. Jan Egeland leder den norske delegasjonen på konferansen i Ottawa, der det internasjonale forbudet mot landminer forhandles frem. Men UDs statssekretær, som han den gang var, har allerede da en klar følelse av at dette bare er et delvis gjennombrudd.
- Minene utgjør bare et lite fragment av våpenproblemene. Håndvåpen er det største problemet. De kan brukes av alle, selv barn, de koster svært lite i innkjøp, men er de reneste dødsmaskiner på slagmarken, sier Egeland.
I desember samme år søker han «politisk asyl» hos Røde Kors, tar kontakt med Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) og Institutt for fredsforskning (PRIO), får Kirkens Nødhjelp med på laget, og danner NISAT - Norwegian Initiative on Small Arms Transfer. Målet er å få stoppet den ulovlige verdenshandelen med håndvåpen.
- Jeg følte sterkt at den modellen vi utviklet med mineforbudet, der likesinnede land kjemper sammen, måtte kunne brukes videre i andre spørsmål.
På agendaen. Nesten nøyaktig to år senere er saken satt høyt opp på den internasjonale dagsorden. NISAT, i samarbeid med PRIO og The British-American Security Counsil (BASIC) lanserer boka «The arms fixers», en detaljert beskrivelse av hvordan den illegale våpenhandelen opererer. Boka tegner et klart bilde av en globalisert virkelighet der stadig større etterspørsel og stadig færre kontrollmuligheter gir gyldne tider for skruppelløse våpenhandlere.
Internasjonalt er det nå utbredt enighet om at ulovlig salg av håndvåpen representerer en av de største utfordringene for å skape en fredeligere verden. Da Utenriksdepartementet og NISAT arrangerte en større konferanse i november i år, med illegal våpenhandel i fokus, møtte representanter fra alle verdensdeler.
- Det er veldig bra at Oslo-møtet har greid å fokusere på våpenmeglerne. Dette er en konkret sak, og et stort men undervurdert problem, mener Egeland. Men han er likevel ikke imponert over fremgangen. I dag er det fortsatt svært få land som har forbud mot eksport av våpen til land i krig, eller der krig truer, slik blant annet Norge har innført.
- Vi har for lenge brukt tiden på å beskrive problemet, i stedet for å gå mer konkret til verks. Vi må få et internasjonalt forbud mot å selge våpen til land hvor de kan brukes til menneskerettighetsbrudd eller true freden.
Afrikansk gjennombrudd. NISATs store seier til nå er håndvåpenmoratoriet i Vest-Afrika, der 16 land i fjor innførte import- og eksportforbud av håndvåpen i tre år, fram til 2001.
- Dette var et gjennombrudd. Men det har ikke vært mye av dette. Nå må vi gå fra snakke- til handlefasen. Det er ikke lenger nok å legge ansiktet i alvorstunge folder, understreker Egeland. Til det trengs det nye nasjonale og internasjonale lover for å bekjempe den illegale våpenhandelen, større grensekontroll og bedre politisamarbeid.
- Det mest kontroversielle spørsmålet er imidlertid hvor strenge lovene i det enkelte land skal være, og hvor mye åpenhet som kan kreves fra den ordinære våpenhandelen. Det er en betydelig motstand i mange land mot å regulere dette feltet.
Til Colombia. Nå vinker imidlertid Jan Egeland farvel til NISAT og Røde Kors. Den 9. desember ble han formelt utnevnt til visegeneralsekretær i FN, med ansvar for Colombia.
- Jeg skal ha sete både i Bogòta og i Oslo. Dette blir den første høye FN-stillingen her
i landet, sier han.
I FN-mandatet heter det at Egeland skal samordne arbeidet til sju forskjellige FN-organisasjoner i Colombia, og være Kofi Annans bindeledd til landets myndigheter og viktige institusjoner. Men bak mandatet lurer et oppdrag med å få trukket FN inn i landets fredsprosess, for mannen som i sju år hadde en sentral rolle i arbeidet med å få i stand en fredsavtale for Guatemala. Egeland skal sondere FNs muligheter for å best å kunne bidra til fred og utvikling i Colombia. Men foreløpig foreligger det verken en invitasjon fra Colombia til FN, eller noe tilbud om hjelp den andre veien, understreker Egeland til Aftenposten.
Erfaringene fra NISAT er uansett meget relevante for arbeidet i et av verdens mest voldelige land.
I dag teller drapene i Colombia 30 000 i året, de fleste sivile, mens over én million mennesker er internt fordrevet. Hvert 10. drap i verden skjer her.
_ En av grunnene til at det er så vanskelig å få slutt på krigen, volden og flyktningsituasjonen er at det er en enorm svart økonomi
i landet, med narkotika, kidnappinger, og smugling av alt fra smaragder til våpen. Colombia er et av de landene som oversvømmes av ulovlige automatvåpen. Det sier seg selv at om man greide å begrense våpentilførselen, ville mange liv kunne bli spart.
- Tror du ditt nærvær i Colombia vil føre til mer norsk bistand til landet?
- Det vil jeg ikke spekulere i. Men UD har jo til nå støttet fredsarbeidet til norske frivillige organisasjoner med mellom 30 og 40 millioner kroner i året.