Uvirkelig bistandsdebatt

Uenighet er en ærlig sak, men det er forbausende hvordan disse to forskerne tillater seg uetterrettelighet og grove feil for å underbygge sin argumentasjon. BS har bare oppnådd å så tvil om egen dømmekraft og troverdighet, samt å sparke inn dører som står på vid vegg.
BS' ærend er at miljøbistand «etter WWFs oppskrift» er farlig for Afrikas fattige. «I stedet» krever de satsing på naturressursforvaltning til fordel for fattige. Hadde selve naturvernet vært BS' hovedproblem burde de tatt en prinsipiell debatt med de svært mange institusjoner og organisasjoner som driver med naturvern. Men BS' problem er tydeligvis WWF.
BS gjentar i artikkel etter artikkel sitt eneste argument: WWF driver et prosjekt i Namaqualand i Sør-Afrika som utraderer fattigfolks naturgrunnlag. Ut fra dette generaliserer de til alt WWF driver med. De føyer til at «forskning viser at» slik jobber WWF. På forespørsel medgir BS riktignok at de ikke har utført forskning på WWF. Men bildet de søker å skape for leseren er entydig: Bistandsforskerne BS dokumenterer at WWF later som de bekjemper fattigdom, mens de i virkeligheten bekjemper fattigfolk.

En konstruktiv debatt om norsk miljøbistand kan føres på to plan: En konkret debatt om hva norske bistandsorganisasjoner faktisk gjør og er ansvarlige for, og en prinsipiell debatt om ulike former for bistand. BS forholder seg overhodet ikke til konkret norsk miljøbistand. De har ikke satt seg inn i de syv bistandsprosjektene WWF-Norge faktisk bidrar til faglig og økonomisk. Hadde de gjort det, snakket med lokalsamfunn, lokale myndigheter eller Norad som har vurdert og besluttet å støtte prosjektene, ville de funnet ut at prosjektene får gode skussmål og har kombinasjonen vern av naturressurser og fattigdomsbekjempelse som mål og resultat. BS forholder seg heller ikke til hva vi og andre norske miljø- og utviklingsorganisasjoner har dokumentert og sagt i de to siste års bistandsdebatt. Der argumenterer vi grundig for nettopp det BS ønsker; et krafttak for naturressursforvaltning til fordel for fattige, samt sterkere faglig forankring og evaluering av miljøbistanden.

Stikk i strid med bildet BS maler har WWF internasjonalt vært en drivkraft i å utvikle metodikken som kalles lokalsamfunnsbasert naturressursforvaltning (community based natural resource management). Allerede for et par tiår siden så WWF og andre at naturverntiltak sjelden fungerer uten samarbeid med lokale. Derfor er hovedtilnærmingen i WWFs miljøbistand i dag å bevare naturressurser kombinert med styrking og lovfesting av lokale rettigheter og bruk, styrking av lokal kapasitet til å forvalte natur og rettferdig fordeling av inntekter og goder fra en bærekraftig forvaltning.
Noen eksempler på slike programmer i det sørlige Afrika: Gjennom Living in a Finite Environment (LIFE) og Integrated Rural Development and Nature Conservation (IRDNC) i Namibia, har lokalsamfunn opprettet 29 verneområder siden 1997. Femti nye er på veg, og dekker 8 millioner hektar i 11 av landets 13 regioner. Inntektene fra de lokalt forvaltede verneområdene er doblet årlig mange av de seneste år. I Zimbabwe har lokalsamfunnsprogrammet CAMPFIRE jobbet på 44 millioner hektar og har skapt millioninntekter for lokalsamfunn. South Luangwa Area Management Unit (SLAMU) i Zambia ga lokalsamfunn ansvar for, opplæring i og inntekter fra forvaltning av verneområder med positive effekter både økonomisk, demokratimessig og for miljøet. Her og andre steder har norsk og annen bistand, WWF-Norge og andre deler av WWF nettverket i årevis vært med å utvikle akkurat det BS påstår at vi ikke driver med: en bærekraftig naturressursforvaltning med og for lokalsamfunn. Døra de to forskerne sparker inn har altså stått åpen temmelig lenge.

Det har aldri vært større internasjonale enighet enn nå om at bevaring av naturgrunnlaget - livsgrunnlaget for fattige på landsbygda i Afrika - er nødvendig for å bekjempe og forebygge fattigdom. Det har aldri vært bedre dokumentert at naturgrunnlaget mange steder ødelegges (f eks FNs Millennium Ecosystem Assessment), og at de fattige rammes først og hardest av dette. Dette tok Stortinget innover seg da de behandlet bistandsmeldingen (St.meld. 35 (2003-04)) og vedtok at miljø skal være et av hovedelementene i norsk bistand, konkretisert gjennom en miljøhandlingsplan som Utenriksdepartementet arbeider med nå. Men sammenhengene mellom fattigdom og miljøødeleggelser er komplekse, utfordringene mange og det finnes ingen «quick fix». Det er meningsløst å redusere dette temaet til et ja eller nei til verneområder, og til «enten naturvern eller fattigfolk», slik BS gjør.
Et afrikansk landskap med varierte miljømessige, sosiokulturelle og økonomiske faktorer krever ulike naturforvaltningsregimer tilpasset de aktuelle forhold. Ofte vil den beste løsningen være forvaltning av natur med vekt på fattigfolks naturressursbruk, men det kan også være fornuftig å prioritere bevaring av naturverdier og biologisk mangfold høyest. Områdevern er faktisk nødvendig for å bevare truet natur, og fattigfolk har langsiktig interesse av at natur blir bevart fordi de er helt avhengige av fungerende økosystemer. Selvsagt er det interessemotsetninger og konflikter knyttet til forvaltning av naturressurser i Afrika. Hvor ofte er det full enighet om slikt i Norge? Men at det finnes konflikt er ikke ensbetydende med at et tiltak er feil eller umoralsk.
Da Uganda vernet Rwenzori nasjonalpark fikk flere tusen fattige begrenset sin bruk av parkens ressurser. Men dette fjellområdet sikrer vannforsyning til en million fattige ugandere og gir miljøtjenester og - goder til flere i andre land. Opprettelse av nasjonalparken er alt i alt en meget rasjonell beslutning for regionens fattige, selv om det ga lokal konflikt. WWF samarbeider for øvrig både med nasjonale parkmyndigheter og med lokalsamfunn rundt Rwenzori for at fattige skal få økt nytte av parken i form av både høsting av ressurser og inntekter fra økende turisme.
Hvor passer så Namaqualand-prosjektet, BS' «bevis» mot WWF, inn? De beskriver prosjektet som en park WWF har opprettet med penger fra tvilsomme hvite kapitalister, mens lokalfolkets drømmer legges i grus. Prosjektet viser, ifølge BS, at «i retorikken hjelper WWF de fattigste til et bedre liv» mens vi faktisk «verner størst mulig arealer mot fattige afrikaneres bruk av naturressurser».

Vi har oversatt BS' kronikk i Bistandsaktuelt og lagt den fram for WWF i Sør-Afrika og ansvarlige myndigheter (South Africa National Parks - SANParks), som reagerer med vantro. Av tilbakemeldingen trekker vi fram noen punkter.
Verken WWF-Norge eller norsk miljøbistand har noe med prosjektet å gjøre. Andre deler av WWF-nettverket er ikke involvert i parkforvaltning og drift, men WWF Sør-Afrika har vært kanal for ressurser fra et uavhengig fond under etablering av parken. WWF-Norge har dermed et prinsipielt medansvar. Parken forvaltes og drives imidlertid av SANParks, en del av det politisk mest legitime regimet i hele Afrika, et regime som jobber hardt for å rette opp tidligere tiders urettferdighet og er meget opptatt av lokalfolk og landspørsmål.
BS framstiller det som WWF i kompaniskap med den tvilsomme milliardæren Anton Rupert tok initiativ til og i hovedsak står bak parken. Faktum er at Sør-Afrikas regjering sammen med WWF tok initiativ til en ny nasjonalpark i regionen fordi området har globalt viktige naturverdier i form av unikt planteliv. Et av Ruperts fond i 1988 bidrog til det som i dag er litt over 1% av parken.
Et uavhengig fond (Leslie Hill Succulent Karoo Trust) har, via WWF, finansiert ca 65% av parken og Sør-Afrikas regjering har selv bidratt med over 30%. Parken, som ligger i et meget tynt befolket halvørkenområde, har støtte blant annet fra regjeringens eget fond for fattigdomsreduksjon for å utvikle mer lønnsom arealbruk, i praksis turismerelaterte aktiviteter, samt flere andre donorer. SANParks opplyser, igjen tvert imot hva BS påstår, at parken aldri var i motstrid med landreformprosessen men i tråd med den.
Før parken kjøpte hovedtyngden av parkarealet (457 km2) fra gruveselskapet De Beers hadde dette selskapet solgt et over tre ganger så stort areal (1400 km2) til Sør-Afrikas landmyndigheter som fordelte arealet på lokalbefolkningen gjennom landrettigheter. For øvrig nevner SANParks at verneområder i dag er ryggraden i en økende turistsektor som bidrar dobbelt så mye til BNP som det kommersielle jordbruket som bruker 80% av arealet og 60% av vannet i landet. Av ulike grunner er det myndighetenes policy i Sør-Afrika å ha gjerder rundt nasjonalparkene. Dette har intet med WWFs egen politikk å gjøre.

Det er viktig med debatt om bistand, miljøbistand og WWFs prosjekter og det er bra at forskere bidrar. Men dette fordrer en fundamentalt annen etterrettelighet enn det BS framviser. Vi håper debatten om miljøbistand heretter kan dreie seg om hvordan bistanden kan bli bedre, og ikke først og fremst om å sverte enkeltaktører.

Rasmus Hansson, generalsekretær i WWF.
Svein Erik Hårklau, programkoordinator miljø og utvikling i WWF.