Vakre, våte Victoria tørker ut

August har tradisjonelt vært en eksepsjonell måned for befolkningen på den kenyanske siden av Victoriasjøen - Afrikas største innsjø. Den første dagen i måneden markerer opphevelsen av det statlige fiskeriforbudet og starten på de årlige fiskeriene.
I disse samfunnene er fiske mer enn en økonomisk basert aktivitet; det er en sosial aktivitet knyttet til sterke kulturelle verdier.
- Tidligere pleide vi å markere åpningen av fiskesesongen med seremonier hvor vi ba til innsjøen om at vi skulle få en god sesong med rikelig med fangst, forteller fiskeren Amos Obuya.
Han minnes at august og desember pleide å være de beste månedene for fisket, og tenker med glede tilbake på skoleferiene i august da han ble med sine foreldre for å delta i fangst og mottak.

Uten entusiasme. Firebarnsfaren Obuya har jobbet som fisker størsteparten av sitt 35-årige liv. Han har spesialisert seg på garnfiske av tilapia, en storvokst afrikansk delikatesse som finner veien til restaurantbord og forretninger verden over. På en god dag tjener han rundt 4000 kenyanske shilling (om lag 350 kroner), som han deler med et mannskap på to. Det er en brukbar inntekt i denne del av verden. Fiskerlandsbyen Dunga - en landsby med 5000 innbyggere fem kilometer fra byen Kisumu, er hans økonomiske univers. Ikke én gang gjennom hele sitt arbeidsliv har han reist andre steder for å arbeide.
I år har imidlertid ikke starten på årets fangstsesong blitt møtt med entusiasme. I likhet med mange andre av de 55.000 fiskerne som jobber på Victoriasjøen er Obuya urolig.
- I år har jeg ikke vært så ofte ute på sjøen. Fangsten har ikke vært så god som den pleier, beklager Obuya mens han lener seg på trebåten som er oppkalt etter bestemoren Muyumo.
I likhet med flere av sine kolleger bruker Obuya fisketeknikker han har arvet fra sine foreldre og besteforeldre. Båtmotor har han ennå ikke investert i. I stedet stoler han på vind og årer. Det sparer ham for utgifter.

Dårlig nytt for flere. Når Obuyas fangst ikke er stor nok, er dette alltid dårlig nytt for flere enn ham selv. Mary Atieno Angeso er en av disse. Hun er fiskeinnkjøper og -forhandler - et typisk kvinneyrke på disse kanter. Angeso er veteran i sin næring, gift og mor til seks.
Under møtet vårt en overskyet formiddag i Dunga klarer hun ikke å skjule sin frustrasjon. En etter en er båtene kommet til land med lite fisk. Kampen om fisken er intens og kvinnene slår etter hverandre med plastboller i kappløpet bort til fiskeselgerne.
- Flesteparten av de kvinnelige forhandlerne i Dunga er bekymret over at det stadig blir mindre fisk å få tak i på kysten av Victoriasjøen, og vi må derfor slåss slik for å vinne ordrene fra fiskerne. Vi kan ikke lenger gi kundene våre noen garanti, sier hun mens hun viser fram et par altfor unge nilabborer som hun motvillig har gått med på å kjøpe.
- Det dårlige fisket påvirker livene våre sterkt. Vi er så avhengige av denne næringen for å kunne brødfø familiene våre. Hver dag snakker folk på stranden om problemene som oppstår når fiskebestanden minker. Vi ser med våre egne øyne at vannivået i innsjøen ved Dungas strand har sunket, sier Angeso.
Ifølge den kvinnelige forhandleren har vannet noen ganger stått så lavt at kvinnene har kunnet plukke vannhyasinter med sine egne hender - uten båt.

Færre fiskeboder. Fiskemarkeder som Dunga, som en gang var fylt med fargerike klær og lystig kjekling idet fisk ble kjøpt og solgt under den blå himmelen, er ikke lenger så yrende. Der det før sto fiskeselgere, dukker det nå opp håndverksbedrifter og annen virksomhet.
Det er en følelse av forvirring og nesten desperasjon i fiskersamfunnene langs kysten av Victoriasjøen. Og i sin nød tyr folk til overnaturlige forklaringer. Noen fiskere tror faktisk at innsjøen trenger å gjennomgå en renselsesprosess, og påstår at problemene dens er resultatet av en forbannelse.
- Stranden fungerer ikke lenger som en markedsplass for kjøp og salg av fisk. Den har heller blitt et sted hvor man diskuterer problemer, sier forhandlernes talsperson Atieno Ojera.
Han er bekymret for den negative miljømessige og økonomiske utviklingen, og mener allerede å kunne se uheldige bieffekter som seksuell umoral og økende vinningskriminalitet.

Endret værmønster. Situasjonen i landsbyen Dunga er ikke unik. Den reflekteres overalt rundt Victoriasjøen. Forskeren John Gichuki, marinøkolog og direktør for Kenya Marine and Fisheries Research Institute (KMFRI) i Kisumu, bekrefter i stor grad den beskrivelsen vi allerede har fått av fiskerbefolkningen.
I en undersøkelse som ble foretatt mellom 2003 og 2004 fant Gichuki at innsjøen hadde sunket med 77 prosent, og at 50 prosent av dette skjedde i 2004. I rapporten «Climate Change and its Impact on Fishery» sier han blant annet at det synkende vannivået i innsjøen skyldes manglende nedbør, noe som igjen er et resultat av et endret værmønster.
- Vi kan ikke lenger stole på kunnskapen om tropiske værforhold og regnmønstre som tidligere gjorde det mulig å forutse når regnet vil komme basert på den normale lengden av regntidene, sier han.
Han viser også til økt utstrømning av vann, knyttet til kraftproduksjonen i Owen Falls - et demningsprosjekt finansiert av Verdensbanken, som en annen kritisk faktor.

Kan forsvinne helt. Innsjøen har ennå ikke nådd minimumsnivået fra tørkeåret 1952, men Gichuki unnlater ikke å påpeke at situasjonen er alvorlig.
- Hvis det ikke blir satt i gang tiltak kan Victoriasjøen forsvinne i løpet av 100 år, sier han.
Ifølge forskerne er reduserte fiskebestander et direkte og indirekte resultat av klimaendringene. Både forhøyet vanntemperatur og redusert oksygenmengde i vannet har hatt en negativ innvirkning på matvaner, paring, forplantning og overlevelsesvaner. For arter som tilapia har dette hatt dramatiske følger.
Det synkende vannivået har også en potensielt svært negativ innvirkning på kystlinjen, advarer han. De tidligere våtmarkene overtas av mennesker som bygger hus eller driver jordbruk på dem. Våtmarkene har i århundrer vært hjem til unike plantearter, som papyrus, som nå forsvinner raskt. Ikke bare fungerer plantene som livsgrunnlag for andre arter, men de har også en funksjon som stabiliseringsfaktor på temperatur og nedbør.
- Slike menneskelige inngrep fremskynder uttørkingen av Victoriasjøen like mye som lite nedbør og utstrømming gjør, fastslår Gichuki.

Filmet ynkelige levekår. Victoriasjøens elendige forfatning ble nylig dokumentert på film av den østerrikske filmregissøren Hubert Sauper. Under tittelen «Darwin's Nightmare» viste dokumentarfilmen de ynkelige kårene som råder ved Victoriasjøen som et resultat av at man innførte den rovgriske fiskearten nilabbor sent på 1950-tallet.
Ulike bistandsgivere - blant andre Norad - ga den gang bistand til oppbyggingen av en fiskeri- og eksportindustri for nilabbor som gikk på bekostning av den opprinnelige hjemmehørende tilapiaen. Filmen, som har provosert mange kenyanere, ugandere og tanzanianere, viser bilder av glade europeiske barn som spiser fine fiskefileter til middag mens de afrikanske barna, halvveis utsultet, slåss om restene som henger fast på fiskebein. Tanzanias president Jakaya Kikwete har selv sagt at han ble veldig opprørt over filmen.

Moussa Awuonda er kenyansk journalist bosatt i Sverige. Han besøkte nylig sitt hjemland.