Vår sosiokulturelle uvitenhet

Jeg mener at en vesentlig grunn til besværlighetene er at bistanden og mottakerlandene ikke tar nok hensyn til lokale, kulturelle forhold i de landene i Afrika hvor vi driver bistand. Bistandsdebatten er dessverre alt for ensidig fokusert på emner som økonomiske forhold, den globale gjeldskrisen og mangel på utdannede folk - som årsaken til at norsk bistand i dette området ofte ikke ser ut til å ha god virkning. Min påstand er at det er helt andre årsaker til vår manglende suksess i Afrika.
Mye av årsaken til dårlige resultater er at sosiokulturelle forhold og deres betydning for utvikling blir ignorert i utviklingsplanlegging i våre samarbeidsland i Afrika. Nesten all bistand er basert på den tradisjonelle, vestlige utviklingsmodellen, og er ikke forankret i en lokal virkelighet. En vestlig utviklingsmodell vil bl.a. ha som forutsetning: Tid er penger, God effektivitet, Individuelt ansvar, og at man føler ansvar for arbeidsplassen sin.
Ovennevnte er bare eksempler for økonomisk vekst og lønnsomhet som langt fra er noen selvfølge i Afrika.

AFRIKAS FORHOLD til tid, og dermed planlegging og effektivitet er veldig forskjellig fra Vestens, og til tross for store forandringer i Afrika de senere årene så sitter den gamle tidsforståelsen dypt. Dermed blir planleggingen av prosjektene etter vestlig (tillært) mønster, men gjennomføringen blir etter tradisjonell prioritering og tidsforståelse, med store konsekvenser for gjennomføringen av prosjektene.
I bistandsarbeid merker vi dette godt når det gjelder f.eks. budsjetter, disse har en klar tendens til både å komme for sent og å være veldig urealistiske. Dette kan forklares med at det er vanskelig å koble et tradisjonelt tidsbegrep med de krav som «moderne» planlegging krever.
I Afrika er mennesket i sentrum, det sosiale blir tillagt mye større vekt enn her. Arbeidet blir tilpasset deres store sosiale behov, og ikke omvendt, som her. Mye mer tid enn her blir f.eks. brukt til å gå i begravelser. I seg sjøl er dette en tradisjon som vi i Vesten kan ha noe å lære av, kanskje er det vi som er ute å kjøre i vårt materielle jag. Men i forhold til de mål som blir satt mht. effektivitet og økonomisk lønnsomhet blir dette et dilemma!
I Afrika er man vant til å være avhengig av storfamilien (extended family system). Det er storfamilien som har brakt dem dit de er, og de må stå til ansvar for familien også i fremtiden.
Folk kvier seg ofte for å ta et individuelt ansvar, og motivasjonen mangler ofte mht. å ta ansvar overfor arbeidsplassen. Arbeidsplassen blir heller sett på som en mulighet til å hjelpe storfamilien, og storfamilien til den ansatte ser på arbeidsplassen som en mulighet for dem.

TIL TROSS FOR at bistanden har mottakeransvar som et grunnleggende prinsipp, så fungerer det ikke. En årsak er at i mottakerlanda sitter et embetsverk og beslutningstakere som er lært opp i en vestlig utviklingsmodell og tankesett. Mottakerlanda har lært «giverlandenes spill» og skriver søknader som passer inn i Vestens utviklingsstrategier, men som er lite tilpasset egne sosio-kulturelle forhold. Vestens skrekkbilde av Afrika om nød og elendighet har for lengst tatt vekk selvrespekten og stolthet for egne verdier, med vaklende identitet som følge. Skolebarn lærer å fornekte virkeligheten i egen kultur, det er kun det som kommer fra Vesten som er verdt noe.
Det er et alvorlig hinder for utvikling når et land overser sine egne kulturelle forutsetninger i en planleggingsfase: Resultatet blir vestlig planlegging, men deretter handlingslammelse.
Dermed har det ikke innebåret særlig forbedring at vi nå fokuserer på mottakeransvar, for det er systemet som er feil. For enten vi jobber med bistand som partnere i Norge, eller er nede som bistandskonsulenter så får vi aldri tak i «sjelen». De tilpasser seg våre strategier, basert på en en helt annen kultur.

MOTTAKERNE MÅ sjøl på banen når det gjelder slike forhold som til de grader berører deres egen identitet og fremtid. Men det er ikke Afrikas skyld alene at de har endt opp i en tilsynelatende håpløs identitetsløshet med fattigdom og kaos som preger så mange av landene i Afrika, og det kan ikke forventes at de alene kan forventes å komme seg ut av uføret. Ovennevnte problematikk må tas mer på alvor, og (for Afrikas skyld) diskuteres mer med mottakerlandene, og bli gitt sin rette plass i bistandsdebatten, bl.a. i Bistandsaktuelt. Jeg skulle også ønske at det nye Fredskorpset kunne lære av tidligere erfaringer og ta ovennevnte problematikk på alvor.

Håkon Spigseth arbeider i et prosjekt for «flerfunksjonelt landbruk» i Det Kgl.
selskap for Norges Vel. Han har tidligere arbeidet i åtte år for NORAD/Fredskorpset i Afrika.