Hyperaktivisten

Indiskfødte Kapoor har nettopp notert seg en politisk seier. I flere år har han mast om at det norske oljefondet burde investere mer i utviklingsland, både for vår egen skyld og for de fattiges. Nå har den påtroppende borgerlige regjeringen annonsert at den vil gjøre nettopp det.

– Dette er den beste muligheten Norge har hatt på lenge til å endre sin innstilling til hvordan oljeformuen forvaltes, sier han. 

Sony Kapoor er en sjelden blanding av finansmann og utviklingsaktivist. For et tiår siden hoppet han av en karriere innen internasjonal bankvirksomhet og derivathandel til fordel for politisk arbeid. Han jobbet i gigantbanken Lehman Brothers før den gikk konkurs.

Startet tenketank

Senere har han grunnlagt den internasjonale organisasjonen Tax Justice Network, og sitter i så mange ekspertpaneler og er blitt tildelt så mange æresdoktorater at vi ikke kan ramse opp alle her. Han gir regjeringer over hele Europa råd om hvordan den økonomiske krisa bør håndteres – gjennom tenketanken Re-Define, som han selv har grunnlagt. Og ennå har han ikke fylt 40.

– Jeg opplevde at det var noe som manglet. Når myndighetene trengte råd om finanssystemet, ringte de til storbankene, som selv har massive egeninteresser, sier Kapoor når han blir spurt om bakgrunnen for at han opprettet tenketanken.

Siden oppstarten har tenketanken engasjert seg i «alle viktige finanslover vedtatt av EU», etter Kapoors utsagn, og gitt råd til en rekke regjeringer om hvordan de best kan håndtere finanskrisen i Europa.

Sterke følelser 

– Det var sjokkerende lite interesse for dette i begynnelsen. Til og med i Norge, der avstanden mellom hvor godt man forstår finanssystemet og i hvilken grad man er utsatt for det kanskje er størst. Det endret seg da Lehman Brothers gikk over ende. Konkursen i USAs fjerde største investeringsbank satte en støkk i finansmarkeder over hele verden, og var startskuddet for den internasjonale finanskrisa.

– Da ble vi veldig på moten. Kanskje fordi jeg hadde jobbet for Lehman, og kritiserte hva som skjedde der.

– Men du hadde forlatt Lehman Brothers fem år tidligere til fordel for politikken. Hvorfor?

– Interessen min for bankvirksomhet var delvis intellektuell. I en periode jobbet jeg fire dager i uken med derivathandel for min arbeidsgiver og én dag i uken med Verdensbanken. Jeg har en sterk følelsesmessig interesse i utvikling og miljø, og en intellektuell interesse for bank og finans. Jeg forsøker å kombinere de to så mye jeg kan, svarer Kapoor.

I utgangspunktet er det kjemi tekniker han er utdannet til å være. Slik skulle det ikke gå.

– Det er kunnskap jeg aldri har brukt til noen ting. Jeg har også en utdannelse innen finans som er litt mer relevant. Men for det meste driver jeg med ting jeg aldri har studert.

– Kan det være en fordel?

– Det tror jeg. Jeg jobber med førsteklasses økonomer, men selv mange av dem er slaver av de urealistiske forutsetningene i økonomifaget. Det er slik jeg som ikke-økonom oppfatter det. Hvis man skal klare seg gjennom en doktorgrad i økonomi, er man nødt til å internalisere alle disse forutsetningene, selv om man kanskje er intellektuelt klar over hvor urealistiske de er. Derfor har jeg alltid en litt annerledes innfallsvinkel på spørsmål enn mine venner som har studert økonomi har. Kanskje jeg er selvrettferdig nå, men jeg tror jeg har tjent på ikke å studere økonomi.

Hyperaktiv

– Denne tenketanken din, Re-Define...

– Du, nå begynner møtet her, så jeg må nesten ringe deg tilbake senere i dag.

Når telefonen ringer igjen, har Kapoor flyttet seg fra London til Berlin. Re-Define har kontorer i London, Berlin og Brüssel, og Kapoor reiser i skytteltrafikk mellom dem. Når han ikke tar en kjapp avstikker til USA, India eller et annet land som har behov for å reddes. Noen år i Norge har det også blitt, da han flyttet hit fordi den rødgrønne regjeringen virket interessant å samarbeide med.

– Det spiller egentlig ingen rolle hvor jeg bor, siden arbeidet mitt alltid er globalt. De siste ti årene har det blitt tre-fire flyreiser i uka. Jeg er redd jeg har vært en arbeidsnarkoman de siste fem årene, eller kanskje de siste ti. Jeg har ikke noe personlig liv å snakke om, sier han.

– Ingen familie, formoder jeg?

– Nei, med den livsstilen jeg har hatt har det ikke vært mulig. Men jeg vil gjerne ha muligheten til å få det. Kanskje hvis jeg slutter å bo i tre byer på en gang, og begrenser meg til to flyreiser i uka.

Kapoor forsikrer om at han den siste tiden har forsøkt å ta det mer med ro.

– For en tid siden var jeg i en sykkelulykke. Etter det har jeg begynt å reise mindre, og gjøre ting mer langsomt. Jeg graver meg ikke ned i skyttergravene på daglig basis lenger, og har sluttet å engasjere meg i hver minste detalj. Jeg har ikke lyst til å bli en av disse grunnleggerne som blir værende på overtid. Det er en del slike, som til slutt går i ett med organisasjonen sin. Det er viktig å kunne trekke seg unna uten å skade organisasjonen man har bygget opp. Jeg vil bygge opp størrelse og kapasitet i Re-Define, slik at ingen kommer til å savne meg.