Verdensbanken ser lys i tunnelen
Tallet på mennesker som lever i ekstrem fattigdom gikk ned fra 40 til 21 prosent av jordas samlede befolkning i årene 1981-2001, hevder Verdensbanken i sin statistiske årbok som ble lagt fram i slutten av april. Bare i Øst- og Sør-Asia kom 500 millioner mennesker seg over fattigdomsgrensen. Men i Afrika ble tallet på ekstremt fattige fordoblet i samme periode.
I Verdensbankens statistiske årbok - World Development Indicators 2004 (WDI) - blir det fastslått at ujevnheten i framgangen gir grunn til bekymring for tusenårsmålene. Ett av disse målene, som ble vedtatt av 189 land ved tusenårsskiftet, er å halvere tallet på verdens fattige innen 2015. Verdensbankens definisjon på 'ekstrem fattigdom' er å leve på én amerikansk dollar om dagen eller mindre.
- Den økonomiske veksten i Kina og India har medført en dramatisk reduksjon i tallet på fattige, sa Verdensbankens sjefsøkonom, Francois Bourguignon, da årboka ble lagt fram den 23. april.
- Men andre regioner har ikke hatt gleden av vedvarende vekst, og i for mange tilfeller har tallet på fattige faktisk vokst. Selv om det er sannsynlig at vi kommer til å oppnå det første tusenårsmålet - å halvere verdens fattigdom innen 2015 - er det påkrevd med mye mer bistand, større åpenhet i verdenshandelen og omfattende politiske reformer for å oppnå alle tusenårsmålene i alle land.
Gammel utvikling. Verdensbankens statistikk viser at tallet på ekstremt fattige på verdensbasis sank fra 1,5 milliarder mennesker i 1981 til 1,1 milliarder mennesker i 2001. Men hovedtendensen i utviklingen ligger mange år tilbake. På åttitallet ble tallet på verdens fattige redusert fra 40 til 28 prosent av den samlede befolkning, mens det på nittitallet bare ble redusert fra 28 til 21 prosent - det vil si 120 millioner.
Et annet viktig trekk er at tallet på ekstremt fattige i samme periode faktisk økte i Afrika sør for Sahara. Siden 1981 har landene i denne regionen opplevd et fall i brutto nasjonalprodukt på 13 prosent, noe som har ført til at tallet på ekstremt fattige nesten er fordoblet: fra 164 millioner til 314 millioner, det vil si en økning fra 42 til 47 prosent av regionens samlede befolkning.
Også i Øst-Europa og Sentral-Asia eksploderte fattigdommen etter hvert som landene der gikk over fra planøkonomi til markedsøkonomi. I 1981 var det åtte millioner mennesker (to prosent) i Øst-Europa og Sentral-Asia som levde på under to dollar om dagen, i 1999 var det over 100 millioner (24 prosent). Verdensbanken ser imidlertid lys også her: Fra 1999 til 2001 ble tallet på ekstremt fattige i Øst-Europa og Sentral-Asia redusert fra 100 millioner til 90 millioner.
Asiatisk suksess. Årbokas beste statistikk kommer fra Asia. Fra 1981 til 2001 vokste brutto nasjonalprodukt i alle utviklingsland sett under ett med 30 prosent. Men i Øst-Asia ble brutto nasjonalprodukt per capita tredoblet i samme periode, med en årlig gjennomsnittlig vekst på 6,4 prosent. Det medførte at tallet på mennesker som lever under ekstrem fattigdom i Øst-Asia sank fra 58 til 16 prosent av den samlede befolkning i området, og at mer enn 400 millioner ifølge årboka ble trukket opp av den ekstreme fattigdommen.
Den mest dramatiske utviklingen ble registrert i Kina, der tallet på fattige sank fra 600 millioner til litt over 200 millioner, det vil si fra 64 til 17 prosent av landets samlede befolkning. Men også halvparten av denne framgangen foregikk tidlig på åttitallet.
Også i Sør-Asia steg brutto nasjonalprodukt per capita med et årlig gjennomsnitt på 5,5 prosent på nittitallet. Men siden den økonomiske veksten i regionen i denne perioden sammenfalt med hurtig befolkningsvekst, er tallet på ekstremt fattige bare redusert med 34 millioner, fra 462 millioner i 1990 til 428 millioner i 2001.
Latin-Amerika i stampe. Økonomisk vekst var bare så vidt registrerbar i latinamerikanske og karibiske land på nittitallet, og tallet på ekstremt fattige ble bare marginalt redusert, forteller årboka. Prosentandelen av ekstremt fattige i denne regionen, både de som lever på en dollar eller mindre om dagen og de som lever på to eller mindre - henholdsvis 10 og 25 prosent, er omtrent den samme som i 1981: 10 og 27 prosent.
Bedre mener Verdensbanken det er i Midt-Østen og Nord-Afrika, der prosentandelen av ekstremt fattige (én dollar eller mindre) er redusert fra fem prosent i 1981 til to prosent i 2001. Men prosentandelen av mennesker som lever på to dollar eller mindre om dagen er i Midt-Østen og Nord-Afrika bare redusert med seks prosent, fra 29 prosent i 1981 til 23 prosent i 2001, det vil si nesten hver fjerde innbygger.
Vekstens bakside. Verdensbankens årbok understreker samtidig at selv om utviklingen går i riktig retning for verden sett under ett, er det fortsatt langt fram. Banken anslår at 840 millioner mennesker i verden er kronisk underernært, og påpeker at selv om økonomien i en region vokser, forblir livet ofte uendret for de fattige.
Forklaringen er enkel, fortjenesten på den økonomiske veksten blir ikke investert sosialt. Et eksempel er Sør-Asia, der prosentandelen av feilernærte barn fortsatt er på nesten 50 prosent, til tross for imponerende økonomisk vekst.
Spedbarnsdødeligheten er et annet problem. Den er bare redusert fra 95 per 1000 fødte i 1990 til 81 i 2002. På denne fronten må kampen trappes betraktelig opp om tusenårsmålet - ikke mer enn 32 døde spedbarn per 1000 fødte - skal nås innen 2015. Verdensbanken påpeker også at 70 prosent av verdens hiv- og aidssmittede bor i Afrika sør for Sahara, og at forventet levealder der som en følge av dette har sunket fra 48 år i 1980 til 46 år i 2002.
