– Vestens krav endret Afrika

Den afrikanske forskeren oppsummerer på denne måten hovedtrekk ved tjue år med strukturtilpasninger - tiltak som Afrika i stor grad ble påtvunget av internasjonale finansinstitusjoner som Verdensbanken og IMF.
- Vi har også fått noen få som er blitt rikere. Planene om å øke eksport og bygge ut jordbruket har det bare i liten grad blitt noe av. Derimot har det blitt veldig mye mer handel, særlig småhandel, sier Olukoshi.
I løpet av desember i år avslutter instituttet ti år med omfattende forskning på hvordan strukturtilpasningspolitikken, også kalt økonomisk reformpolitikk, har omformet det afrikanske samfunnet. Flere titalls forskere, særlig afrikanere, har for kortere eller lengre perioder deltatt i programmet. Fra 1990 til 1994 var det ledet av Peter Gibbon og siden den gang av Adebayo Olukoshi. Feltstudier er blitt gjennomført i Ghana, Senegal, Niger og Nigeria i Vest-Afrika, mens i Øst-Afrika og Det sørlige Afrika har man konsentrert seg om Botswana, Lesotho, Sør-Afrika, Zambia - men framfor alt om Zimbabwe.
- Da vårt prosjekt startet opp var et hovedspørsmål i debatten om de afrikanske statene tilpasset seg reformpolitikken på en riktig eller feil måte. Vi valgte heller se på hvilke effekter den hadde og særlig i forhold til spørsmål om kjøp og salg av land og utvikling av jordbruk og markedsmekanismer, fortsetter Olukoshi.
(Han sier at et annet sett av spørsmål dreide seg om hvordan privat handel og forretningsdrift har utviklet seg, særlig som følge av reduserte subsidier og endringer av systemene for å fastsette valutakurser. Et tredje område var å se på politisk identitet og forholdet mellom stat og samfunn, mens et fjerde var de endringer befolkningen opplevde i forhold til tilgang til helse og undervisning. )
- Her har nedbygging av offentlige tiltak i stor grad har blitt erstattet av kirker og frivillige organisasjoner samt vekst i tradisjonell såkalt troshelbredelse, forklarer han.

Bare handel vokser. Det er ingen tvil om at strukturtilpasningene har hatt gjennomgripende effekter i det afrikanske samfunnet. Viktigst av alt er at oppmerksomheten er tatt bort fra produksjon og rettet inn mot handel. Stadig flere mennesker skal brødfø seg fra den såkalte uformelle sektoren. Men jeg kan ikke se noen grunn til å rope hurra for en slik utvikling, særlig når vi vet at dette dreier seg om samfunn som lever på eksistensminimum, framhever Adebayo Olukoshi.
- Tidligere ble midler avsatt til sparing og i neste omgang investert i fabrikker, som produserte varer til det lokale markedet, til erstatning for import. Nå brukes disse pengene heller til oppkjøp av varepartier og omsetning av disse. Ofte dreier det seg om lavkvalitets-varer fra Asia. Men kanskje enda verre er det, at i neste omgang klarer ikke den lille afrikanske industrien å konkurrere. Den bygges ned. Vi har særlig studert dette i Zimbabwe, og har funnet en klar utvikling i denne retningen, både i tekstil- og metallindustrien.

Jordbruk stagnerer. Jordbruket, som det var planlagt skulle være drivkraften framfor noe, har også stagnert. Dette må igjen sees i sammenheng med de endringer som har skjedd i forhold til eiendomsretten til jord. Mens jord tidligere ble betraktet som goder eid i fellesskap, har politikere i mange land klart å omdanne skoger, åker og eng til varer på linje med andre. Disse kjøpes og selges i økende grad og i stadig flere land. I mange tilfeller deler også makthavere ut eiendom som gaver til sine støttespillere, og da gjerne ute i distriktene.
- Mange småbønder er blitt fordrevet. For eksempel er det ikke uvanlig at slikt skjer når områder omdannes til viltparker for vestlige turister. Som kjent er turisme Afrikas nest største inntektskilde for hardvaluta, og å lage slike parker er helt i tråd med strukturtilpasningene.

Russland følger etter. Han mener at alliansen mellom staten og innbyggerne er blitt undergravet. - Tidligere kunne staten bygge en vei, en helsestasjon, en skole, osv. Nå har de nesten ikke midler til denne typen investeringer. Derimot tilbys det stadig flere politimenn og et samfunn med mer vold. Men staten er der alltid, i alle fall på et visst nivå, for å ta imot bistand og holde kontakt med omverden, sier Olukoshi.
- For øvrig, samtidig med den store vekst i handel har vi også fått økt smugling og korrupsjon. Disse virksomhetene er avhengig av staten, og de er også kilder for å berike politikere og statstjenestemenn. Det er ei utvikling som i dagens Russland. Forskjellen er at den startet ti år tidligere i Afrika. Særlig bekymringsfullt er tendenser til mafia-økonomi og stoffmisbruk, som vi for eksempel ser i Somalia, Liberia og Sierra Leone.
- De som er blitt sagt opp fra offentlige stillinger har først og fremst prøvd seg som handelsmenn og handelskvinner i små skala. Andre muligheter finnes oftest ikke. Dette var ikke planlagt, men slik er det blitt. Det er virkeligheten som gir svarene.

Hoppe opp og ned. - På 1960- og 1970-tallet var det vanlig med vekst i afrikanske stater på 6-10 prosent. I dag blir det jubel om man når opp i fire. Den økte tilførselen av bistand og investeringer, som skulle komme etter at statsapparatene var blitt slanket, har vi ikke sett noe til., sier Olukoshi.