– Vi må våge å si nei

Ambassadøren, med lang fartstid både fra Norad og utearbeid i Afrika, advarer mot en type bistand som skaper avhengighet. Dette er bistand som fratar mottakerlandets befolkning evne, lyst og vilje til selv å kunne påvirke sin utvikling. Som eksempel viser han til tørken som rammet flere land i Det sørlige Afrika tidligere i år - og ropet om nødhjelp til de sultende.
- Jeg har brukt mye tid på å prøve å unngå internasjonal matvarehjelp til Zambia, sier han.

Nok mat i landet. Zambia-ambassadøren mener internasjonale organisasjoner, media og enkelte lokale pressgrupper skapte et falskt bilde av matmangel. Ifølge Vigtel var det i Zambia en «moderat» tørkeperiode, og det fantes nok mat.
- I ethvert land i Afrika vil det alltid - og særlig før regntida kommer - være mennesker som mangler mat. Å rope på nødhjelp i enhver slik periode er dumt. Det vil ofte være den dårligste og mest kortsiktige løsningen, sier Vigtel.
Han tenker særlig på de problemer internasjonal nødhjelp - gjerne mais eller hvete fra amerikanske overskuddslagre - skaper for matprodusentene i landet.
- Internasjonal nødhjelp forstyrrer lokale markeder. Gratis utenlandsk korn underminerer markedet for lokalt produsert korn. Det dreper initiativene de lokale bøndene har til å fortsette å produsere, advarer Vigtel.

Gode intensjoner. I Zambias tilfelle var det dessuten nok mat andre steder i landet, om ikke nødvendigvis mais - og lite behov for importert mat, mener han. Ifølge ambassadøren var det også norske frivillige organisasjoner som bedrev matvarebistand under tørkeperioden.
- De hadde sikkert gode intensjoner, men burde i større grad spørre seg om hva som blir de langsiktige konsekvensene av slik bistand. Fra ambassadens side prøver vi heller å støtte tiltak som kan ha en langsiktig effekt i å redusere sårbarheten for naturens luner, sier Vigtel.
Den norske bistandsveteranen mener at bistandsgivernes stadig gjentatte «redningsoperasjoner» har en del av skylden for at Afrika har utviklet seg langsommere enn andre regioner de siste tiårene.
- Vi må unngå å skape nasjoner av tiggere. Jeg synes det var illustrerende da Rådet for tradisjonelle ledere (også kalt høvdinger, red.anm.) i Zambia tidligere i år avholdt en debatt der tilhengere av gratis kunstgjødsel sto mot tilhengere av gratis mat. Det endte med et knapt flertall for gratis mat, sier Vigtel med et skjevt smil.
Verdens Matvareprogram var svært lydhøre og brukte over 300 millioner kroner på matvarebistand til Zambia i 2005. Bare en liten del ble brukt til innkjøp og transport av mat fra andre deler av Zambia som hadde overskudd på mat.

Negativ effekt. Ambassadøren har også andre eksempler på hvordan bistand - både stat-til-stat-bistanden og bistanden gjennom såkalte «frivillige organisasjoner» - bidrar til avhengighet og skaper skjevheter.
- Vi må se i øynene at deler av den internasjonale bistanden har en negativ effekt på lokal økonomi. Blant annet ser vi i Zambia hvordan det hvert år pumpes inn en masse fremmed valuta på slutten av året. Dette skaper forbruk og press i økonomien, men bidrar ikke til å skape arbeidsplasser og investeringer, sier Vigtel.
Han nevner også hvordan Bush-administrasjonens voldsomme satsing på hiv/aids-bekjempelse har hatt alvorlige følger for det offentlige helsevesenet i landet.
- I en situasjon der organisasjonene vasser i dollar, er det mange som hopper av fra den offentlige helsesektoren. Det er forståelig at de ikke vil slite seg ut som underbetalte sykepleiere på overfylte offentlige sykehus når de kan tjene det dobbelte i en lokal aidsorganisasjon, sier Vigtel.