Vil bryte voldsspiralen

- Nå bygger vi en nasjon av overlevende, sier Hilda Phoswayo og Jennifer Fergyson.
For to år siden var det unike senteret i Cape Town på randen av nedleggelse. Etter at Kirkens Nødhjelp gikk inn med økonomisk støtte, ble Traumasenteret reddet og forsatte i en slankere utgave.
- Kirkens Nødhjelp er ikke bare en viktig finansiell bidragsyter. De er virkelige partnere i den forstand at de bryr seg, sier direktør Nomfundo Walaza.

1992: Det er mørkt denne kvelden, og i Hilda og Nelsons hus er flere ANC-medlemmer fra bydelen samlet. Nelson er en av mange lokale ANC-ledere i Cape Town. Ekteparet har tre barn, og Hilda er gravid i sjette måned med nummer fire.
Uten forvarsel blir huset stormet av menn med skytevåpen. De er kledt i sivil med masker for ansiktene, og slår ned alle de kommer over. De er på jakt etter en person: Nelson.
Når de finner ham, går de løs på ham med øks. De tvinger ham til å krype på knærne ut av huset. Så blir han skutt i hodet. Mennene er borte like raskt som de dukket opp.

Ingen etterforsking. - Etterpå ble jeg helt apatisk. Jeg fikk ble deprimert, fikk søvnvansker og visste ikke om det var dag eller natt. Dessuten var jeg dypt bekymret for fremtiden til barna - vi hadde mistet en ektemann og far, men også familiens forsørger, forteller Hilda, som i dag er 43 år gammel.
Mordet på Nelson ble aldri etterforsket. Derfor ble heller aldri noen stilt til ansvar for ugjerningen.
På samme tid hadde flere personer ved universitetet i Cape Town tatt initiativet til å starte «The Trauma Centre for Survivors of Violence and Torture». I utgangspunktet var det ment som et tilbud til mennesker som hadde overlevd fengsel og tortur under apartheid, særlig tidligere politiske fanger. Hilda ble traumasenterets første klient.
- Jeg er den første av de «overlevende». Etter meg har det kommet mange, sier Hilda i dag.

2000: Jennifer Fergyson er på en festival for å selge brukskunsten sin, og en kveld går hun ut med kjente på byen. Da hun kjører tilbake til hotellet blir hun stoppet av to menn i uniform. Siden hun har drukket blir mennene enige om å kjøre henne hjem. De to, en hvit og en farget, setter seg inn i bilen og overtar kjøringen.
Men turen går ikke til hotellet. Jennifer blir kjørt til et øde sted og dratt ut av bilen.
Jennifer gir seg ikke uten kamp. Hun klarer å sparke den hvite mannen i skrittet før hun blir slått bevisstløs. Senere våkner hun av at den fargede mannen voldtar henne, og går inn i sjokk.

Før og etter. - Livet mitt er før og etter 1. juli, datoen for voldtekten. De første tre månedene klarte jeg ikke å jobbe, ikke å tenke, knapt nok lage et måltid mat, forteller Jennifer. Den 41 år gamle fotografen og brukskunstneren har valgt å være åpen om overgrepet, både overfor sønnene på 10 og 16 år, og venner.
- Det verste var å vente på resultatet av hivtesten. Det tok ni måneder før jeg kunne være trygg på at jeg ikke var smittet.
Jennifer tegnet bilder av de to mennene, som ble distribuert til politistasjoner og militærforlegninger over hele Cape-området. Det ble utlovet en belønning på 20.000 Rand (cirka 25.000 norske kroner). Likevel er ikke voldtekten blitt oppklart. Jennifer vil ikke spekulere i om politiet beskytter sine egne.
- Men det er ganske vanskelig å føle seg trygg her når de som skal beskytte oss begår overgrep. Hvem kan du da stole på?
Møtet med Traumasenteret ble starten på en konstruktiv prosess. I dag har hun lagt overgrepet bak seg, og vil heller snakke om fremtiden.
- Jeg ble ikke smittet og heller ikke drept. Jeg regner meg som en overlevende, sier Jennifer.

Sinte og frustrerte. Å bryte den onde sirkelen av vold i en av verdens voldeligste byer er ingen enkel sak, erkjenner Nomfundo Walaza. Den 38 år gamle psykologen har ledet Traumasenteret i fem år.
- Lite har forandret seg i Sør-Afrika. Store deler av befolkningen lever fremdeles under elendige forhold. De mangler varme, strøm, klær, mat, utdannelse, arbeid og medisiner. De opplever intoleranse og rasisme. Under slike forhold gror vold, sier Nomfundo Walaza.
- Senteret har 15-20 terapeuter og psykologer i en by med 3,6 millioner innbyggere. En dråpe i havet?
- Jeg ser Traumasenteret som en vev av klienter, terapeuter, ulike støttegrupper og samfunnet rundt oss. Langsomt blir vi sterke. Hvis ikke det sørafrikanske samfunnet klarer å snu voldstrenden, går vi en mørk fremtid i møte, sier Nomfundo Walaza.