Zimbabwe under press
Et av Norges prioriterte samarbeidsland, Zimbabwe, opplever nå en krise som ingen med sikkerhet vet hvor vil ende. Zimbabwe befinner seg i dag i en situasjon der store deler av befolkningen har fått forverret sine levekår. En frittalende presse har angrepet regjeringen for dens mangel på åpenhet, og har stilt spørsmål ved viljen til å føre en annen politikk. I tillegg kommer det stadig hardere anklager om brudd på menneskerettighetene, korrupsjon og maktmisbruk.
Kritikken mot Zimbabwes engasjement i DR Kongo er fortsatt svært sterk. Denne kritikken støttes dessuten av deler av offiserskorpset. Det må uansett være svært alvorlig for et lands legitimitet når det er alminnelig oppfatning at presidenten har sendt 8000 soldater til et fremmed land for å forsvare sin personlige økonomi.
Samtidig opplever Zimbabwe en politisk tillitskrise, der Mugabes regjering bruker stadig hardere virkemidler. Myndighetenes reaksjonsform mot kritikken som reises er illevarslende, blant annet den militære aksjonen mot media tidligere i år. «Quisling-betegnelser» av regimets kritikere sitter løst.
Andre hevder at det man nå ser er at masken revner, og at dette er den politikken Mugabe alltid har stått for, også under frigjøringskampen. Partiet har bestandig vært preget av indre splid, maktkamp, undertrykkelse og militære metoder. Disse undertrykkende strukturene er overført til dagens samfunn, hevder de skarpeste kritikerne av regimet.
Det som nå skjer i Zimbabwe er også svært alvorlig for de som indirekte støtter regimet gjennom bistand. Det er utvilsomt riktig at bistanden hindrer en total utarming av de aller fattigste. Derfor har den norske regjeringen bestemt at de fattige i Zimbabwe fortsatt skal få bistand, mens enkelte prosjekter som landets myndigheter står bak ikke lenger blir gitt prioritet. Mugabe har fått kniven på strupen, uten at det har gjort noe synlig inntrykk så langt. Men det er viktig å opprettholde presset, og støtte de kreftene i landet som arbeider for forandring.
RJ
