40 millioner mennesker i verden er på flukt

Flyktningerådet skriver i en oversiktsrapport om verden på flukt at det er borgerkrigene som i vår tid skaper de store flyktningstrømmene. 25 millioner mennesker er nå på flukt i sitt eget land - såkalte internt fordrevne.
- Dette er en av vår tids største tragedier. Til tross for det enorme omfanget i antall mennesker og lidelser, får denne virkeligheten dessverre liten oppmerksomhet i offentligheten, sier utenlandssjef Bjarte Vandvik i Flyktningerådet.
Tallet på mennesker som har tatt seg over en grense under flukten og dermed faller inn under begrepet flyktning er 15 millioner. Det vil si at til sammen 40 millioner mennesker nå er på flukt i verden. Flyktningerådets rapport omhandler bare internt fordrevne, ikke flyktninger.

Får ikke hjelp. I rapporten heter det at bare i noen få unntak får de internt fordrevne den beskyttelsen og den hjelpen de ifølge internasjonal lov har krav på. I alle andre tilfeller er landets myndigheter enten ikke interessert i å hjelpe og beskytte de internt fordrevne, eller så er de ute av stand til det. Rapporten påpeker også at internasjonale hjelpeorganisasjoner ikke har lagt nødvendige midler på bordet, og at en tredel av de internt fordrevne helt eller delvis oversees av FN.
I rapporten heter det videre at «krigen mot terror» helt klart har forandret dynamikken i en rekke interne konflikter rundt i verden. En rekke regimer i kamp mot væpnede opprørsgrupper har vært raske med å stemple motstanderne sine som «terrorister» og dermed innlemmet kampen sin mot dem i «krigen mot terror.» Dette har ført til at flere av dem har mottatt betydelig militær støtte - i hovedsak fra USA - og samtidig unnsluppet internasjonalt søkelys på hvordan kampen mot opprørerne føres.
Flere av landene som har fått militær støtte til kampen mot «terrorister» har en lang historie på menneskerettsbrudd. Like fullt er den militære støtten gitt uten samtidig satsing på rettssikkerhet og respekt for menneskerettigheter. Når den militære støtten først er gitt, er det ofte også begrensede muligheter for å kontrollere hvordan den brukes.

Heller rå makt enn forhandlinger.
I Flyktningerådets rapport heter det videre at tilbudet om militær støtte til kamp mot «terrorister» har fristet mange regimer til å satse på militære løsninger på interne konflikter framfor politiske løsninger. Uganda og Nepal nevnes som to eksempler.
Rapporten påpeker dessuten at den internasjonale kritikken av russernes krigføring i Tsjetsjenia for en stor del har forstummet siden terrorangrepene på New York og Washington høsten 2001. Russerne påberoper seg å delta i «krigen mot terror» gjennom sin kamp mot tsjetsjenske opprørere.
På Filippinene og i Indonesia ble titusener av mennesker drevet på intern flukt i 2003 av militære felttog under fanen til «krigen mot terror.» Noen av disse felttogene var riktig nok satt i gang før «krigen mot terror» startet, men i mange tilfeller har felttogene - som det ble sagt skulle øke sikkerheten for folk - ironisk nok hatt stikk motsatt virkning, de har underminert beskyttelsen av sivile. Rapporten nevner Irak og Afghanistan som to klare eksempler.
Flyktningerådet skriver også i rapporten at tendensen i retning av strengere regler for innvandring og asyl fortsatte over hele verden i 2003, delvis som et ledd i tiltak for å avverge terrorisme. Et illustrerende eksempel er den drastiske nedgangen i tallet på flyktninger som ble sluppet inn i USA, et land som normalt har sluppet inn store mengder flyktninger fra konfliktområder rundt i verden. Etter hvert som muligheten for å sende flyktninger videre til tredjeland reduseres eller forsvinner, er det grunn til å frykte at andreland - nabolandet til landet flyktningene kommer fra - blir enda mindre villig til å slippe flyktningene inn. Det kan tvinge et økende antall mennesker i konfliktområder til å leve i livsfare som internt fordrevne.

De verste. Mer enn en tredel av verdens internt fordrevne - ni millioner mennesker - lever allerede i konstant livsfare. I Burma, Liberia og Somalia hadde internt fordrevne i 2003 ingen steder å rømme og ingen steder å søke tilflukt når de ble angrepet. Heller ikke i Colombia, Burundi, Indonesia, Elfenbenskysten, Sudan, DR Kongo og Tsjetsjenia var det mulig for folk å komme seg ut av kampområdene. Resultatet var at de var utsatt for overgrep både fra opprørere og landets egen hær, de mottok ingen nødhjelp, i mange tilfeller ble konvoier med nødhjelp stanset og plyndret av soldater, gutter og unge menn ble tvangsrekruttert og kvinner og barn samlet i leire ble utsatt for systematiske seksuelle overgrep. Det er også vanlig i mange land at internt fordrevne settes til tvangsarbeid.
Internt fordrevne er ikke uten overlevelsesstrategier. Det vanligste mønsteret er å flytte til slektninger eller venner i nabolandsbyer til sikkerheten i deres eget område bedrer seg. I mange tilfeller kan de internt fordrevne fortsatt arbeid på markene sine i slike perioder, men ikke sove i husene sine.
Det er først når faren for angrep blir kronisk at internt fordrevne bestemmer seg for noe så drastisk som å flytte til slumområder rundt byer eller leire andre steder i landet.

Ikke bare mørkt. Verden fikk tre millioner nye internt fordrevne i 2003, de fleste av dem på flukt fra borgerkriger og stammekonflikter i Afrika. Bare i DR Kongo ble det regnet med 700.000 nye internt fordrevne etter voldsomme oppbluss i kampene, det samme i Uganda, og i vinter har nærmere én million mennesker flyktet fra angripende militsbander i den sudanske provinsen Darfur, de fleste internt, men også svært mange over til nabolandet Tchad.
Men det finnes lyspunkter: Verden fikk tre millioner nye internt fordrevne i 2003, men like mange internt fordrevne kunne vende tilbake til sine hjem, de fleste av dem i Angola (1.9 millioner) og Indonesia (500.000). Det var også fredsprosesser på gang i et økende antall land - som Liberia, Burundi, Balkan, Sierra Leone og Sri Lanka.
Internt fordrevne som vender hjem møter i mange tilfeller store vanskeligheter, som blant annet fortsatte overgrep og økonomisk ruin. Men de kommer hjem.