Prosjekt Vendepunkt: HVA SKAL BORT?
– Bistand må ikke undergrave staten
Bistand må slutte å støtte organisasjoner som konkurrerer med offentlige helse- eller utdanningssystemer i land som Somalia eller Kenya, mener Toril-Iren Pedersen, direktør for UNDP Global Policy Centre for Governance.
Når Norge støtter organisasjoner til å bygge opp helsetjenester i Somalia, konkurrerer det med et svakt offentlig helsesystem, advarer Toril-Iren Pedersen i sitt svar til Panoramas spalte "Hva skal bort?".
Det er den typen parallelle systemer hun vil til livs.
På den andre siden bør bistanden fases ut i land som har økonomisk kapasitet og fungerende institusjoner, skriver hun.
1. Hva bør norsk bistand gjøre mindre av i framtida?
Det er viktig å slutte å støtte prosjekter og aktører som bygger parallelle systemer og som leverer tjenester utenfor nasjonale strukturer. Selv om det kan gi raske resultater, undergraves statens ansvar og evne til å levere utvikling på sikt. Det påvirker den politiske økonomien i landet og gjør systemendring enda vanskeligere. Dette kan settes som en mye tydeligere forutsetning for bistanden.
Et eksempel jeg erfarte da jeg jobbet i Somalia var at Norge både støttet lokale myndigheter til å sette opp helsetjenester samtidig som man støttet organisasjoner til å sette opp lignende tjenester. I en tidlig statsbyggingsfase er det krevende.
I Kenya erfarte jeg det samme i skolesektoren: Støtte til internasjonale organisasjoner som driver skoler og konkurrerer med et offentlig system som mangler ressurser.
Mange organisasjoner begrunner dette med at det er «forankret hos myndighetene» gjennom konsultasjoner og tillatelse, men det er utilstrekkelig. Behov og maktforhold gjør at det er vanskelig å takke nei til penger, organisasjoner med krav om kontroll kan ikke gi penger gjennom offentlige kanaler, noe som gjør at prosessen med å bygge samfunnskontakt og stat svekkes. Dermed svekkes også grunnmuren.
2. Hva bør være Norges tre viktigste tematiske satsinger innenfor bistand?
Jeg synes diskusjonen om hvilke tema som skal prioriteres i norsk bistand er noe unødvendig. Alle sektorer i et land må til for at et land skal ha reell utvikling. Bistand må innrettes for å treffe land som trenger det, og det er der prioriteringer bør settes. Bistand gir størst og mest varig effekt når den styrker nasjonale institusjoner, bygger på landenes egne systemer og prioriteringer og bidrar til løsninger på tvers av sektorer.
Erfaringen fra Norge viser at universelle tjenester, kombinert med et rettferdig skattesystem og godt styresett er selve grunnlaget for bærekraftig utvikling. Jeg mener Norge bør prioritere det Norge kan best: å bygge velfungerende stater og velferdssystemer. Eksempelvis vil jeg si at likestilling, skatt og styresett ikke er egne “sektorer” - vi vet at de er akseleratorer som gir mer utvikling per krone også på andre bistandsinvesteringer og utløser mer privat investering.
3. Hvilke land/regioner bør vi prioritere?
Forhåndsdefinering av land mener jeg ikke er en god praksis. Det er utfordrendeutfordrende og krever en helt annen bistandsforvaltning enn det Norge har i dag.
Jeg mener et fokus på land som har størst behov og hvor effekten av å forebygge og håndtere kriser gir stor effekt både i landene selv, i regioner og globalt, gir mening. Med begrensede ressurser er prioriteringer enda viktigere, og prioriteringer har størst effekt dersom det også legges opp til samordning med andre likesinnede givere og informeres av dialog og samarbeid med multilaterale partnere med bred tilstedeværelse på bakken.
4. Hvilke land/regioner bør vi redusere bistanden til?
Det viktigste er at bistanden kontinuerlig rettes dit behovene er størst. I land som har økonomisk kapasitet og fungerende institusjoner, bør bistanden fases ut. Her bør det også være en samordning. Finansieringsmekanismer, inkludert låneordninger, bør justeres sånn at utfasing av bistand ikke truer resultatene som er oppnådd og sånn at det ikke oppleves som en straff å ha «for god utvikling».
5. Hvilke aktører bør få mer eller mindre støtte?
I debatten om “hva som skal ut” synes jeg ofte det undervurderes hvor viktig FN-systemet faktisk er. FN er unikt posisjonert til å jobbe gjennom og styrke nasjonale systemer, og er ofte den viktigste plattformen for lokalt ledet utvikling i praksis. Fleksibel støtte til multilaterale organisasjoner bidrar til å få mer effekt ut av hver bistandskrone - ved å gå fra enkeltprosjekter til varige systemendringer. Norge bør styrke fleksibel kjernestøtte til multilaterale aktører, og bruke representasjonen Norge allerede har gjennom styrer til å påvirke retning og forvente resultater. Et samspill mellom FN og Verdensbanken har vist seg å gi gode resultater.
6. Er økt bistand til Ukraina en riktig prioritering?
Støtten til Ukraina er riktig og nødvending, og et uttrykk for at utvikling og sikkerhet henger tett sammen. Samtidig er det en reell risiko for at økt innsats i en krise forhindrer langsiktige investeringer i andre sårbare land, der behovene er minst like store. Utfordringen er derfor ikke Ukraina i seg selv, men å holde fast ved en balansert og langsiktig bistandspolitikk.
Jeg ser at det er mye viktig læring vi kan hente fra Ukraina inn i bistandsdebatten. Her er det viktig læring spesielt knyttet til utvikling av nasjonale systemer, lokalt ledet utvikling og komplementaritet mellom sivilsamfunn og myndigheter.
7. Bør flyktningutgifter i Norge finansieres over bistandsbudsjettet?
I en tid med økende behov, bør hoveddelen av bistanden brukes der den faktisk styrker partnerlands evne til å levere for egen befolkning.
Åpenhet og forutsigbarhet er viktige prinsipper. Vi vet at nivået på flyktningutgifter er vanskelige å forutse og det gjør nivåene på den tradisjonelle bistanden mindre forutsigbar som utfordrer effektiviteten til bistand generelt. Jeg tror det er liten bevissthet rundt dette i befolkningen, så mer åpenhet og tydelighet rundt dette ville være bra. I Norge er ikke andelen til flyktningutgifter så stor, men Norge har en mulighet til å påvirke regelverket og praksis i DAC for å sørge for åpenhet og et eventuelt tak.
8. Hva med klima- og skogsatsingen?
Klima kan ikke behandles som en egen silo og bør derfor integreres i utviklingspolitikken. Nettopp derfor bør klima- og skogsatsingen innrettes slik at den styrker nasjonale systemer og kobles til økonomi, styresett og utvikling. Erfaringene er klare: integrerte løsninger fungerer bedre enn sektorbaserte løsninger, både for klima, utvikling og stabilitet.
9. Noe å tilføye?
Lokalt ledet utvikling for meg betyr at det er endringsvilje fra stat, lokale myndigheter og/ eller sivilsamfunn. En helhetsanalyse kan hjelpe oss å se hva som bør støttes i et land for å fremme endringen. Viktigst av alt - er at bistand brukes til å støtte en utviklingsvisjon og fremme demokrati som kan levere tjenester. Derfor er det avgjørende at når utviklingspartnere oppdager mangler i det nasjonale systemet må man investere i å fylle det hullet og ikke jobbe rundt det og bidra til å bygge utvikling på en sviktende grunnmur. For, dersom vi bygger parallelle systemer rundt hullet - setter vi bistand som en høyere prioritet enn utvikling.