Vendepunkt eller endepunkt for bistanden?

Jon Lidén Jon Lidén Jon Lidén Utviklingsekspert i Genève, som har hatt sjefsstillinger i FN, WHO og Det globale fondet

Utviklingsekspert i Genève, som har hatt sjefsstillinger i FN, WHO og Det globale fondet

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

I flere tiår har Norge vært en del av en global bistandsarkitektur. Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene utgjør bærende søyler. FN-systemet bærer stor vekt. De globale fondene er også viktige, og den bilaterale bistanden fyller ut resten.  

Det har tatt over 70 år å bygge denne bistandsarkitekturen, og selv om den ikke var perfekt, så har den reddet hundrevis av millioner av liv, redusert lidelser i væpnede konflikter og begrenset pandemier.  

Målet for bistanden er ofte beskrevet som å redusere fattigdom, men ironisk nok er det tvilsomt om at dette har lykkes.

Selv om 1,5 milliard mennesker har kommet seg ut av fattigdom siden 1990, har mye av denne fremgangen vært drevet av økonomisk vekst i land som Kina, India og i Sørøst-Asia.

Mye av bistanden har gått til land der fattigdom har endret seg lite de siste tiårene. Det ser ut som at bistand på egen hånd ikke er i stand til å skape økonomisk vekst i områder som lider av ustabilitet og konflikt. Bistanden har imidlertid helt klart redusert de negative effektene av ulikhet og fattigdom i land med ekstrem fattigdom og konflikt.

Den norske bistanden virket fordi den var del av en mye større innsats. Nå er denne strukturen truet av kollaps. Så når regjeringen vil utvikle et «vendepunkt» for bistanden vår, må det gjøres i sammenheng med de globale endringene vi ikke har kontroll over. I en slik tid av seismiske skift er ikke en mindre omprioritering nok. Nå er det på tide å tenke radikalt nytt.

Slutt å kalle det «veldedighet»

Bistand er altfor ofte presentert som en type veldedighet vi kan være stolte av. Selv om slike beskrivelser får oss til å føle oss snille og flinke, så er dette ikke bare galt: Det gjør det altfor lett å kutte bistanden når vi føler vi ikke har råd til å være veldedige lenger.

Tenk på det engelske begrepet «foreign aid». Hvem vil støtte noe sånt når bestemor venter i månedsvis på ny hofte eller sosialordninger kuttes?

Bistandskutt er kortsiktig tenking, men her er regjeringene i vestlige land ofre for sin egen retorikk. Fordi politikere har beskrevet bistand som veldedighet, blir bistanden det første offeret av budsjett-kriser og krav fra ytre høyre om å bruke pengene hjemme.

Sannheten er at bistand har veldig lite med veldedighet å gjøre. Bistand er en underlig ting: Den eneste substansielle delen av et lands statsbudsjett som er ment å bli betalt utenlands. Ja, vi vet jo at mye av bistanden aldri forlater giverlandet, men mer om det senere.

Nettopp fordi den er den eneste store budsjettposten som kan fritt brukes utenfor et lands egne grenser, har bistanden i de siste to tiårene i økende grad blitt brukt til å betale for helt nødvendige globale fellesgoder.

Bistand går til å begrense epidemier og bygge helsesystemer i andre land, slik at vi forebygger pandemier som kan true oss også. Bistand blir brukt til å senke klimautslipp og hjelpe land å takle klimaendringer, noe som reduserer naturkatastrofer, økonomiske vanskeligheter og derfor også migrasjonsbølger. Bistanden brukes til konfliktforebygging og til jordbruks- og industriutvikling, som reduserer økonomiske kriser og derfor også konflikt og migrasjon.

Med andre ord, bistand er smart egeninteresse. Det er minst like viktig for oss som for de landene vi hevder å hjelpe. Når man da legger til at rundt 47 prosent av den ubundne bistanden fra giverland blir brukt på leverandører fra giverlandet selv, og mye mer for den bundne bistanden ifølge OECD, så begynner man å se at å kutte bistanden ikke bare skader de fattigste.

Slutt å kalle det «bistand»

Det beste og mest radikale vendepunktet regjeringen kan gjøre for bistanden, er å anerkjenne dette paradokset: La oss slutte å snakke om bistand, veldedighet og snillhet, og i stedet opprette en budsjettpost for globale fellesgoder. Eller kalle det en budsjettpost for utenlandske investeringer i norske langtidsinteresser, slik at selv Fremskrittspartiet skjønner hva dette dreier seg om.

Er dette mer enn ordlek? Ja, en vending mot investeringer i globale fellesgoder vil endre bistandsprofilen på flere områder, men i en retning der Norge allerede har hatt flere suksesser. Det ville bety mer penger til effektive multilaterale initiativer som investerer i helse, utdanning, klimaendringsreduksjon og -tilpasning og informasjonsintegritet. Det ville bety et skarpere skille mellom investering i initiativ som er effektive og å komme seg ut av initiativer som ikke fungerer slik en håpet.

Det vil bety mye mindre bilateral bistand. Vi må slutte å leke generøs onkel for land som ikke burde måtte takke for slik bistand. I stedet skal vi ha en mye større satsning på multilaterale initiativer hvor Norge spiller en rolle i et fellesskap.  

Det vil føre til et visst tap av kontroll, men Norge kan kompensere for dette med et mye større engasjement i multilaterale styringsprosesser, og med å drive mye mer aktivt for å få nordmenn og -kvinner inn i ledersjiktet i flere av disse organisasjonene.

Ikke avdankede politikere i stillinger på toppen, men i stedet norske tekniske eksperter på direktørnivå i fond, banker og FN-organisasjoner. Det vil også bety å bygge opp sterkere ekspertise for å kunne ta klare, kraftfulle posisjoner i styrene til de organisasjonene Norge gir penger til.

Nødhjelp vil fremdeles være nødvendig. Men her vil også strategisk tenking bli viktigere. Dette inkluderer et fortsatt engasjement i konfliktløsning og humanitært diplomati. Ettersom konflikter i disse dager sjelden ender, men i stedet blusser opp og ebber, så må smart, uformell og ofte risikofylt dialog med alle aktører med vekt på å minske lidelsene for befolkningen bli en av Norges spesialbidrag til en sikrere verden.

Vårt omdømme på dette feltet har fått noen bulker på grunn av Epstein-misæren, men gjennom lavmælt og solid arbeid, kan det bygges opp igjen. 

Det gamle systemet rakner

Vil ikke Norges investeringer i fellesgoder være bortkastet hvis det multilaterale systemet blir underminert, misbrukt og til syvende og sist ødelagt av globale og regionale stormakter?

For hver dag som går blir det mer åpenbart at det gamle apparatet bygget rundt FNs generalforsamling og sikkerhetsråd ikke lenger fungerer.

Men problemene som ikke kan løses av enkeltland, forsvinner ikke. De blir tvert imot bare flere og vanskeligere. Og er det noe de siste årene og ukene har vist så er det at voldelig maktbruk av supermakter på egenhånd ikke løser noen ting, ikke engang for dem selv.

I de neste årene vil det derfor tvinges frem en viktig nyskaping av det internasjonale samarbeidet. Dette vil bli rotete arbeid med mye knuffing og konflikter, men det er uhyre viktig at Norge er en aktiv medspiller i denne innsatsen.  

En norsk internasjonal budsjettpost fokusert på å møte globale og regionale problemer og å investere i fellesgoder, er et godt utgangspunkt for at Norge kan spille en viktig rolle i hva Canadas statsminister Mark Carney kaller et samarbeid mellom verdens mellommakter og andre mindre land for å beskytte deres vitale interesser. 

Norge må bli en problemløser

Det fine med fokuset på globale fellesgoder er at det får oss ut av den 70 år gamle konflikten mellom nord og sør og fokuset på kolonitid og «utvikling» som et veldedighetsprosjekt for de «underutviklede».

Det åpner for samarbeidspartnere som Sør-Afrika, Kenya, Nigeria, Ghana, Indonesia, Brasil og andre regionale stormakter som har interesse og evne til å handle langt utenfor sine landegrenser.

Mens disse landene ser på bistand som et vestlig anliggende, så har de i flere sammenhenger signalisert at de er villige til å bidra solide summer til globale fellesgoder som likeverdige partnere. Det er noe vi kan bygge en ny utviklingspolitikk rundt. Faktisk, har det over de siste fem årene vært en livlig debatt om å erstatte bistandskonseptet med et system av investeringer i globale fellesgoder, hvor alle land bidrar etter evne og får etter behov. Norge har vært en aktiv deltager i disse diskusjonene. Nå har vi muligheten til å være en pioner.

Et seriøst vendepunkt vil bety at Norge bygger opp en enda bedre kapasitet til å være en profesjonell problemløser i internasjonale organisasjoner og prosesser enn i dag. Det betyr også at regjeringen setter en visjon og bygger en plan for hvordan landet kan spille en større og mer ambisiøs rolle i denne multipolære verden, en visjon som kan få bred politisk støtte i Stortinget. Og det betyr at regjeringen støtter opp om denne rollen med en strategisk bruk av hva nå kalles bistandspenger.

Om vi klarer dette, så kan vi virkelig gjøre en forskjell langt utenfor vår relativt beskjedne størrelse.