– For mange små prosjekter med små ringvirkninger

Det er stort potensiale for kutt og omprioritering i norsk bistand, mener bistandsveteran og tidligere diplomat Arve Ofstad.

Han vil ha fokus på partnerskap og resultater – eventuelt en respektfull exit.

– Det er tross alt de som skal utvikle landet sitt, sier han.

Men Ofstad advarer også utviklingsministeren mot å kaste ut babyen med badevannet. Det holder ikke å bare tenke nytt, vi må også bevare det som har fungert, påpeker han i Panoramas spalte «Hva skal bort?» 

1. Hva bør norsk bistand gjøre mindre av i framtida?

Humanitær bistand bør kunne reduseres som andel av Norges totale bistand, og omdirigeres dels til konfliktløsning, fred og forsoning, og dels til langsiktige løsninger for nødstilte. Det vil likevel fortsatt være behov for betydelig internasjonal humanitær bistand, der Norge bør ta vår andel av kostnadene.

Mange sektorer som fattige land kan og bør finansiere selv, herunder mye av utdanningssektoren og andre grunnleggende tjenester, trenger i mindre grad norsk bistand.

Det kan bli mindre rom for finansiell støtte til bredere nasjonsbygging som kultur og sport, til politisk påvirkning og sosial endring som disse landenes egne innbyggere må ta ansvar for. Mye kan og bør stimuleres gjennom politiske, sosiale og kulturelle kontakter og vanlig internasjonalt samarbeid som finansieres utenom bistandsbudsjettet.

Norge må fortsatt støtte menneskerettigheter, rettsstat og demokrati både politisk og finansielt, men bør bli forsiktig med å gjøre sivilsamfunnet og politisk opposisjon avhengig av internasjonal bistand. Dette kan innebære å finne mer globale institusjoner og kanaler for finansielle bidrag.

2. Hva bør være Norges tre viktigste tematiske satsinger innenfor bistand?

Det er skjedd store endringer i bruken av norsk og internasjonal bistand de senere år, og utviklingsministeren har annonsert et stort behov for å «tenke nytt». Det er imidlertid ikke tilstrekkelig å bare tenke nytt. Det er også viktig å se hvilke deler av bistandspolitikken som fortsatt er viktig å bygge videre på.

Dette blir enklere dersom det først ryddes i bistandsbudsjettet i tråd med anbefalingene fra Sending-utvalget om en to-deling av budsjettet: Én del for humanitær innsats og direkte fattigdomsreduksjon med vekt på inkluderende sosial og økonomisk utvikling, og én del for globale goder som klima, miljø og sikkerhet.

Mine korte svar på spørsmålet blir:

Bistand til fattigdomsreduksjon bør i langt større grad bidra mer direkte til en inkluderende økonomisk vekst. Dette er den mest effektive forutsetingen for varig fattigdomsreduksjon.

Det er ikke så viktig hvilken sektor eller tema Norge prioriterer, ettersom vi bare er én av mange. Det viktigste er godt partnerskap, langsiktig perspektiv, kunnskap, tilstrekkelig stort volum og gjensidig respekt, uansett tema- og sektorvalg.

Som et mellomstort giverland kan det likevel være nyttig å fokusere bistanden på færre temaer som gir Norge et «ansikt». Men dette handler mer om hvordan vi i Norge ønsker å profilere oss politisk internasjonalt. To elementer bør fortsatt være del av norsk profilering: Offentlig administrasjon og økonomisk forvaltning, for å fremme en inkluderende vekst og fattigdomsreduksjon. Og kvinners deltakelse i økonomien og samfunnet.

Norge må samtidig bidra med våre ressurser for å sikre globale goder som også er viktige for det globale sør. Her bør Norge ha spesielle forutsetninger særlig på to temaer: Bidra til å redusere konflikter og skape forutsetninger for fred og forsoning. Bidra til å sikre miljø og mangfold i havet som prioritet.

Arve Ofstad

• Tidligere diplomat, nå uavhengig konsulent innen blant annet utvikling.

• Var blant annet FNs stedlige koordinator i Sri Lanka 1995–1998, ministerråd ved ambassaden i Sudan 2009–2011 og ambassadør i Zambia 2011–2016.

• Hadde ulike roller i Norad fra 2002-2009.

3. Hvilke land/regioner bør Norge prioritere å gi bistand til i framtida?

De fattigste landene (MUL og lavinntektsland) og sårbare land bør absolutt ha høyest prioritet, men innsatsen må tilpasses forholdene i det enkelte land. Norge bør prioritere land i Afrika, men bør også, for å fremme Norges politiske omdømme og politiske kapital, kunne gi bistand til enkeltland både i Mellom- og Sør-Amerika, og i Asia. Palestina vil sikkert bli et viktig prioritert område.

Humanitær bistand og nødhjelp må selvsagt gå til land som rammes og eventuelt deres naboland, uansett inntektskategori. 

4. Og hvilke land/regioner bør vi slutte å gi bistand til eller gi mindre til?

Normalt bør Norge ikke gi bistand til land med repressive regimer, og heller ikke til korrupte regimer, selv om det kan være vanskelig å definere grad av korrupsjon og muligheter for endring.

Normalt bør Norge heller ikke gi langsiktig bistand til land i kategorien «middelinntektsland» som Ukrainia.

Tiltak for «globale goder» vil ofte kunne omfatte middelinntektsland som Brasil og Indonesia, men den direkte bistanden til slike land bør reduseres.

5. Hvilke aktører bør Norge gi mindre støtte til eller kutte helt ut?

Her er det største rom for reformer i norsk bistandspolitikk. For å styrke bistanden for inkluderende økonomisk vekst, er de viktigste kanalene Verdensbankens IDA, Afrikabankens Fond (AfDF) og Norfund. Bevilgningene til disse bør økes kraftig.

For det andre bør Norge drastisk redusere det store antall særprogrammer og ‘trust funds’ under de multilaterale organisasjonene, og heller legge slike bevilgninger inn i grunnfinansieringen. Det må så være opp til organisasjonene i samråd med sine partnere i det globale sør å fordele midlene der de gjør best nytte.

Det bør foretas en tilsvarende gjennomgang av den omfattende bistanden som kanaliseres gjennom norske organisasjoner, i første rekke den som ikke regnes som humanitær nødhjelp. Her er alt for mange organisasjoner med alt for stort antall relativt små og spredte prosjekter i et stort antall land. Selv om disse oppnår positive resultater, har de ofte små ringvirkninger. Disse må pålegges å samle sine ressurser om større satsninger i langvarige partnerskap som påviselig kan oppskaleres.

Norske organisasjoners samarbeid med det sivile samfunn bør fortsatt stimuleres, men med bevissthet for å unngå sterk bistandsavhengighet. Norske organisasjoner og interessegrupper kan også støtte og samarbeide med søsterorganisasjoner i det globale sør uten statlig finansiering fra norsk bistand. Rene kulturelle, intellektuelle og sosiale samarbeids- og utvekslingsprogrammer som NOREC bør finansieres utenom bistandsbudsjettet.

6. Ukraina har de siste årene kapret en stadig større del av bistandsbudsjettet. Er dette en riktig prioritering, slik du ser det?

NEI. Men Norge må absolutt støtte et europeisk land som angripes, bombes og ødelegges av Russland. Slike ekstraordinære utgifter bør dekkes ved kutt, omfordeling og nye inntekter fra hele statsbudsjettet, og ikke i så stor grad gå ut over bistanden til langt fattigere land og befolkninger.

Dette handler uansett om politiske prioriteringer. Når dette medfører redusert innsats for inkluderende vekst og fattigdomsreduksjon i det globale sør, bør dette tydeliggjøres, og ikke forsøkt skjult ved å hevde at alt er «bistand» godkjent under DAC-reglene.

7. Bør flyktningutgifter i Norge finansieres over det tradisjonelle utviklingsbudsjettet?

NEI. Når flyktninger og asylsøkere kommer til Norge, bør de understøttes på linje med norske nødstilte og finansieres fra det ordinære sosialbudsjettet/ NAV, gjerne med ekstra tilskudd for å lette overgangen til det norske samfunnet med språk og andre integreringstiltak. Når det medfører reduserte bevilgninger mer direkte til det globale sør, bør dette tydeliggjøres.

8. Og hva med utgifter til Norges internasjonale klima- og skogsatsing?

Norge bør absolutt delta i finansiering av globale goder som tiltak mot klimaendringer og beskyttelse av globalt miljø og mangfold. Dette handler om nok en prioritering i forhold til alle andre poster på statsbudsjettet. Når det medfører redusert innsats mer direkte innrettet mot global fattigdom, bør dette tydeliggjøres. Norge har råd til å fortsette en høy bevilgning til fordeling og varige forbedringer i det globale sør, samtidig som vi bidrar til internasjonal klima- og miljøsatsing. 

9. Noe å tilføye?

Bistand har i mange år gitt resultater for land som har bedret sin økonomi, bygget ut utdanning og helse, veier og annen infrastruktur, og dette har medført at dens relative betydning i mange land har blitt redusert over tid. I tillegg ønsker fattige land som i dag fortsatt mottar betydelig internasjonal bistand, selv å redusere sin bistandsavhengighet. De ber primært om investeringer, billige lån for produktive formål og bedre muligheter for økonomisk vekst kombinert med sterkere egeninnsats.

Norge er heller ikke lenger en stor bidragsyter med innflytelse på de stor utviklingslinjene i enkeltland. Tiden for store langsiktige bilaterale bistandsprogrammer i enkeltland synes også å være forbi fra norsk side, med få unntak som Malawi.

I dag kanaliseres den tyngste delen av norsk bistand gjennom Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og de globale helseprogrammene, mens det øvrige multilaterale systemet får støtte til deres mangfold av organisasjoner og spesialprogrammer.

Totalt sett er det en relativ liten andel av bistanden som øremerkes til tematiske satsninger, utenom denne klima/miljø-bistanden.

Det er på tide å slutte med den evige norske debatten om at behovet for bistand er størst innen helse og vaksiner eller utdanning (for jenter), grønn energi, barns velferd, landbruk eller fiskerier, direkte sosialstøtte, urban fattigdom, eller alle andre temaer som er foreslått, som om det er norsk bistand alene som skal sikre utvikling på disse temaene. 

God bistand forutsetter, uansett tema, at den baseres på kunnskap og samarbeid med en kvalifisert partner/ mottaker og er i et så stort omfang at det blir merkbare resultater.

Det er en farlig tendens i norsk bistandsdebatt for tiden at «vi» vet best hvilken bistand som er «mest effektiv» nesten uavhengig av mottaker og kontekst. Kjerneord må derfor fortsatt være «kunnskap» kombinert med «partnerskap», «stort volum», «langsiktighet», «resultater» og «respektfull exit» ved endringer. Det er tross alt «de» som skal utvikle landet sitt!