– Bistand virker best i medvind

Bistand må ses i sammenheng med utviklingslands egne prioriteringer, mener forsker Ottar Mæstad, som blant annet jobber med hvordan man kan få bedre effekt av bistand.

Hvis myndighetene i et land ikke ønsker demokratisering, vil sannsynligvis ikke bistand endre på det. Demokratisering bør derfor fjernes fra bistanden, og fokuseres på det som virker, mener Mæstad i spalten "Hva skal bort". 

1. Hva eller hvilke temaer bør norsk bistand gjøre mindre av i framtida?

Globale fellesgoder (klima, miljø, hav) bør nedprioriteres, fordi vi bruker mer på dette enn det fattige land selv ville gjort. Norge skal selvsagt bidra med sin rettmessige andel til å løse globale fellesutfordringer, men det gir liten mening at dette skal finansieres full ut av et budsjett som primært er ment som et bidrag til fattige land.

Temaer som er viktige for utvikling, men hvor bistand har begrenset effekt, bør også nedprioriteres. Institusjoner som fremmer økonomisk utvikling og velferd for brede lag av befolkningen, er avgjørende for utvikling, men det er lite bistand kan utrette hvis elitene selv ikke ønsker reform.

Det snakkes for tiden mye om at bistand skal motvirke demokratisk tilbakegang. Jeg er tvilende til hvor mye bistand kan oppnå på dette området, særlig når demokratier er på retur. Bistanden er liten i den store sammenheng og virker best når det er litt medvind.

2. Hva bør være Norges tre viktigste tematiske satsinger innenfor bistand?

Bistanden bør prioritere det grunnleggende: arbeid og inntekt, helse og utdanning. Det er dette folk i fattige land selv mener er viktigst, og på disse områdene kan bistand gjøre en forskjell.

Bistand skaper ikke økonomisk transformasjon, men kan bidra til økte inntekter for fattige, for eksempel gjennom såkalte «graduation» programmer som kombinerer kapitaltilskudd med opplæring og veiledning, eller gjennom sosialforsikringsordninger. Infrastruktur som legger til rette for næringsvirksomhet bør også støttes, særlig der det inngår i en helhetlig reformplan fra myndighetene. Landbrukssektoren er viktig fordi en stor andel av de fattige er tilknyttet den.

Bistand kan styrke tilgangen til forebygging og behandling som har veldokumentert effek, og bidra til ordninger for å unngå katastrofale helseutgifter for fattige.

Bistand kan bidra til høyere kvalitet i utdanningen og til skolegang for de som mangler det.

3. Hvilke land eller regioner bør Norge prioritere å gi bistand til i framtida?

Langsiktig bistand gjennom multilaterale kanaler og gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner bør konsentreres til de 45 minst utviklende landene (MUL) – det vil si land i Afrika sør for Sahara og enkelte land i Sør-Asia. De fleste land som ikke er MUL, kan utrydde fattigdom gjennom intern omfordeling.

Norges langsiktige bilaterale innsats bør konsentreres om en håndfull av disse; land der det er mange fattige, der Norge allerede har et etablert samarbeid, og myndighetene selv prioriterer utviklingsfremmende reformer.

4. Og hvilke land/regioner bør vi gi mindre eller ingen bistand til?

Vi bør kutte eller sterkt redusere langsiktig bistand til Europa og Sentral-Asia, Latin Amerika, Midtøsten og Nord-Afrika samt Øst-Asia. Humanitær bistand bør fortsatt gis til disse regionene, basert på behov.

5. Hvilke aktører bør norge gi mindre til eller kutte helt ut?

Med over 800 partnere sier det seg nesten selv at antallet bør reduseres kraftig, men jeg vet for lite om hva som er de mest effektive kanalene til å peke konkret på hvilke som bør kuttes. 

Mye taler for å redusere antall globale fond og oppskalere støtten til IDA. FN-systemet bør også slankes, men slik at kjernefunksjoner opprettholdes.

6. Ukraina har de siste årene kapret en stadig større del av bistandsbudsjettet. Er dette en riktig prioritering?

Å støtte Ukraina er en riktig sikkerhetspolitisk prioritering, men ikke en riktig utviklingspolitisk prioritering. Ukraina er om lag fem ganger rikere enn typiske bistandsmottakere i Afrika, men mottar 25 prosent av bistanden. De humanitære behovene i Ukraina utgjør 7 prosent av verdens samlede humanitære behov, men landet mottar 37 prosent av norsk humanitær bistand. Dette er ikke riktig pengebruk fra et utviklingspolitisk perspektiv.

Norge skal selvsagt ivareta sine sikkerhetspolitiske interesser, også gjennom tiltak i utviklingsland når det er nødvendig. Men slike tiltak bør finansieres av de delene av statsbudsjettet som er ment å ivareta norske interesser, slik vi gjør med den militære støtten til Ukraina.

7. Bør flyktningutgifter i Norge finansieres over det tradisjonelle utviklingsbudsjettet?

Nei. Dette bidrar ikke til å nå utviklingspolitiske målsettinger.

8. Og hva med utgifter til Norges internasjonale klima- og skogsatsing? Bør dette tas over UDs bistandsbudsjett eller over andre budsjetter?

I hovedsak over andre budsjetter. Slike utgifter kan dekkes over bistandsbudsjettet i den grad en slik prioritering er i fattige lands interesse. Finansiering utover dette bør hentes fra andre budsjetter.

Vi bør tenke nytt om forholdet mellom bistand og globale fellesgoder. Det gir liten mening at begge deler skal finansieres innenfor ett og samme prosentmål. Først bør vi fastsette hvor mye vi vil bidra med for å hjelpe fattige land. Dette kan gjerne uttrykkes som et prosentmål – muligens noe lavere enn én prosent hvis det er der det politiske flertallet ligger. Denne bistanden bør styres utfra mottakernes behov og prioriteringer.

Deretter bør vi fastsette Norges bidrag til å løse globale fellesutfordringer. Her gir det lite mening med et prosentmål; nivået bør i stedet knyttes til hva det faktisk koster å løse disse utfordringene og hva som er Norges rettmessige andel av dette. Inndekning bør hentes fra alle deler av statsbudsjettet. Midlene bør brukes der effekten er størst, enten det er i utviklingsland eller i andre land. Om tiltakene regnes som bistand eller ikke, er underordnet. 

9. Noe du vil tilføye? 

Jeg ønsker meg en utviklingspolitikk som er mer generøs og mindre ambisiøs. Mer generøs ved at norske og globale interesser i mindre grad styrer bistanden, og ved at mer av ressursene faktisk havner hos fattige og marginaliserte. Mindre ambisiøs ved at vi har mer realistiske forventninger til hva bistand kan bidra til av endringer i hvordan andre samfunn fungerer. Det er sjelden bistand kan påvirke dette i særlig grad. Men å «bare» bidra til at mennesker får et litt bedre liv, er i seg selv svært viktig og meningsfullt. 

Når ressursene er knappe, bør vi også lete med lys og lykte etter poster som kan frigjøre midler på bistandsbudsjettet. Over to milliarder kroner kan frigjøres ved å slutte å regne kapitalpåfylling til Norfund som bistand. Dette regnes ikke som en utgift på statsbudsjettet, men som en kapitalplassering. Når det ikke er en utgift, bør det heller ikke klassifiseres som bistand.

Strengere praksis for hvilke deler av UDs administrasjon som belastes bistandsbudsjettet samt fjerning av poster som ikke regnes av bistand av OECD DAC (som nedrustning og deler av bidraget til WHO) vil også frigjøre flere hundre millioner.