Trengs mer enn et nytt navn på gammel bistand

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap) gikk ut i VG forrige uke med et nytt hovedmål for bistanden, nemlig jobbskaping, noe som har skapt mye debatt.

Jobbskaping krever mer enn bistand, skrev Langsikt i Panorama tirsdag.

Vi er enige med Langsikt og Aukrust i at arbeid er helt sentralt for utvikling. Å mobilisere mer private investeringer er derfor en god idé.

Næringsfremme og næringsutvikling må ses i sammenheng og ikke behandles i parallelle spor. Vi må tørre å fremme norske interesser der norske løsninger møter reelle behov i utviklingsland. Norske bedrifter kan bidra med arbeidsplasser, skatteinntekter, teknologi, kompetanse og løsninger som kan stå på egne ben over tid.

Arbeid med institusjonsbygging, kompetanse, infrastruktur og finansieringsløsninger er derfor ikke bare utviklingspolitikk. Det er også avgjørende for at bedrifter skal kunne etablere seg, investere og vokse i krevende markeder.

Vi må koble aktørene sammen

Da NHO og Abelia nylig samlet utviklingsministeren, bedrifter og ideelle organisasjoner for å diskutere regjeringens «Prosjekt Vendepunkt», var særlig ett budskap gjennomgående: Norge mangler ikke aktører, men gode nok mekanismer for å koble dem sammen. Aktørene arbeider fortsatt i siloer, hvilket gjør det krevende å identifisere gode satsinger, orientere seg i støtteordninger og finne aktuelle samarbeidspartnere. 

Skal utviklingspolitikken bidra til langsiktig jobbskaping, må samspillet mellom næringsliv, myndigheter og akademia styrkes.

Det er ofte i skjæringspunktet mellom forskning, investeringer og politiske rammevilkår at nye, bærekraftige arbeidsplasser oppstår.

Tre år er ikke langsiktig

Et viktig innspill i Vendepunkt-diskusjonen er at i stedet for bare å spørre om et tiltak kan finansieres i tre år, bør vi spørre om det kan vokse de neste 30 årene.

Det må være en klar plan, strategi og målsetting om at utviklingen fortsetter etter at bistandsmidlene er trukket ut.

Virkemidlene må derfor henge sammen fra idé og pilot til skalering og investering. Vi er relativt gode til å finansiere piloter, men langt dårligere til å få det som virker, opp i skala.

For utvikling tar tid. Ensidige krav om raske, målbare resultater kan gjøre at vi velger bort det som gir varig effekt. Det må også være rom for risiko. Hvis alle prosjekter skal lykkes, velger vi fort de tryggeste – ikke nødvendigvis dem med størst potensial.

Ulike roller er en styrke

Næringslivet og ideelle organisasjoner har og skal ha forskjellige mål. Det er en styrke for utviklingssamarbeidet.

Ideelle organisasjoner har lokal kunnskap, nettverk og tillit. Bedrifter kan bidra med teknologi, investeringer og mulighet for kommersiell skalering. Myndighetene kan redusere risiko, ha programmer for bedre rammevilkår og bidra til bedre samarbeid i felt.

Samarbeid er ikke et mål i seg selv. Men når aktørene utfyller hverandre og har muligheter for å lykkes bedre sammen, bør staten gjøre det enklere å samarbeide – ikke vanskeligere.

Vendepunkt?

Norsk utviklingspolitikk har mange mål. Nye gode formål legges til uten tydelige prioriteringer. Resultatet kan bli en politikk som vil mye, men som kanskje får mindre kraft.

Et vendepunkt handler om å velge. Det gjelder også norske interesser. Når norske bedrifter skaper lokale arbeidsplasser, betaler skatt og overfører teknologi og kompetanse, kan norske og utviklingspolitiske interesser trekke i samme retning.

Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke hvor mange prosjekter vi finansierer, men hva som står igjen når bistanden tar slutt. Skal Vendepunkt bli et reelt vendepunkt, må vi gå fra å finansiere prosjekter til å bygge varig utvikling.