Meninger:
Ikke alt som skaper jobber er bistand
Det mest interessante utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap) sa i Dagsnytt 18, gikk nesten under radaren. Han slo fast at utviklingspolitikk er mer enn bistand.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.
Aukrust sa at «utviklingspolitikk handler om veldig mye mer enn bistand» i Dagsnytt 18 forrige uke. Derfor bør heller ikke alle utviklingspolitiske virkemidler betales over bistandsbudsjettet.
Det er mye vi er enige om. Jobber er kjernen i utvikling. Ingen land har oppnådd utvikling uten produktive arbeidsplasser. Norsk bistand er i dag altfor oppstykket med mer enn hundre mål, 1500 avtaler og 800 partnere. Færre kanaler, konsentrasjon rundt færre temaer og mer kjernestøtte er riktig medisin.
Aukrust har også rett om IDA, Verdensbankens fond for de fattigste, som han kalte «kanskje den aller mest effektive bistanden vi kan nå ut med for å bekjempe fattigdom».
At Aukrust sier støtten til IDA skal opp, er den beste nyheten fra forrige ukes debatt. Vi i Langsikt har foreslått at 15 prosent av norsk bistand bør gå gjennom IDA.
Regjeringen har selv bestilt og fått svaret
I 2023 leverte et ekspertutvalg oppnevnt av regjeringen, ledet av Ole Jacob Sending, et forslag til ny bistandsarkitektur med tre ben:
0,7 prosent av bruttonasjonalinntekten til fattigdomsreduksjon og humanitær nødhjelp
0,3 prosent til globale fellesgoder som klima, rene hav og pandemibekjempelse (med mål om 0,7 prosent innen 2032)
0,7 prosent i mobilisert privat kapital. Dette skal skje gjennom garantier, samarbeid med næringslivet og økt støtte til Norfund utenfor bistandsbudsjettet.
Ved å legge disse verktøyene på toppen av bistanden, foreslår Sending-utvalget en langt mer ambisiøs utviklingspolitikk enn det bistandsbudsjettet kan bære alene. Nå som Aukrust løfter frem de samme verktøyene, bør han også vurdere de tilhørende strukturelle grepene.
Ap-Sp-regjeringen fulgte nemlig aldri opp anbefalingene til ny struktur.
Det gjør at økt satsing på private investeringer og globale fellesgoder ikke skjer på toppen av fattigdomsreduksjon, men på bekostning av det.
Resultatet ser vi på bistandsbudsjettet. Norfund, statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland, fikk fem milliarder kroner i 2025. Av dette er 75 prosent regnet som såkalte lånetransaksjoner på statsbudsjettet, ikke som utgifter. Likevel regnes pengene som bistand og inngår i Norges mål om å bruke én prosent av bruttonasjonalinntekten på bistand.
I garantiordningen er det også i to år satt av penger på bistandsbudsjettet til å dekke mulige framtidige tap. Denne tapsavsetningen er ikke nødvendig og er fortsatt ikke brukt.
Vi mener at Norfund bør styrkes videre, men at det må gjøres riktig. Spørsmålet er hvordan det bør finansieres.
Norfund investerer penger som kommer tilbake med avkastning, og kan investeres på nytt. En vaksinedose gis bort. Hvorfor skal disse to tiltakene konkurrere om den samme kronen?
Privat kapital går dit pengene allerede er
Tanken bak å mobilisere mer private investeringer er god. Staten kan stille garantier og ta noe av risikoen – for eksempel mot ustabil valuta eller utfordrende rammevilkår, slik at private investorer tør å investere i fattige land. Én offentlig krone kan da utløse flere kroner fra private.
Men regjeringen advarer selv mot fallgruven. I deres Verdensbank-strategi for 2026–2030 står det at «det er en risiko for at høye mobiliseringsmål dreier investeringer mot markeder hvor kapitaltilgangen allerede er god».
I 2023 mobiliserte verdens utviklingsbanker 88 milliarder dollar i privat kapital til lav- og mellominntektsland. Av dem gikk kun 11,6 prosent til lavinntektsland. Jo fattigere et land er, jo mer subsidier krever det å få private til å investere. Da er det en fare for at politikerne vrir bistanden mot mer utviklede land.
Utviklingen i svensk bistand tegner et lignende bilde. Andelen av den handelsrelaterte bistanden som nådde de minst utviklede landene falt fra over 40 prosent i 2021 til 28 prosent i 2025.
Sveriges bistandsdirektorat, Sida, advarer også om at bistanden til de fattigste landene vil falle videre. De peker også på at garantier er vanskeligere å bruke i de fattigste landene. Dette utgjør dilemmaer som Aukrust må ta høyde for.
Første test i oktober
Statsråden har nå begynt å svare på hva som skal opp: IDA, Norfund og garantiordninger.
Forrige uke hadde regjeringen budsjettkonferanse, og der håper vi han tok umiddelbare grep. IDA bør opp, og gjerne allerede i neste års budsjett. Hvorfor vente med å få mest mulig ut av bistanden? For Norfund og statsgarantiene bør budsjettforslaget også svare på om de skal vokse innenfor eller utenfor én-prosenten, og vi håper vinterens stortingsmelding vil foreslå en ny struktur.
I tillegg bør Aukrust ikke glemme at han også har forespeilet mer penger til tiltak vi vet har høy effekt per krone, for eksempel innen sosiale sikkerhetsnett, helse og seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.
Midlene til dette kan finnes gjennom den planlagte defragmenteringen av bistanden, og ved å kutte mindre effektive og mindre relevante tiltak, for eksempel med vår kuttliste tidligere presentert i Panorama.
Uansett hva som velges, så kan ikke andelen av norsk bistand til de fattigste landene fortsette å falle. Den har gått fra 56 prosent i 2021 til 29 prosent i 2025.
Vi leser ministeren som at trenden skal snus, og håper vi leser ham riktig.
Les saken:
