Det er ikke poenget hvem som betaler lønnen

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

I debatten om Kinas investeringer i Afrika har jeg ikke sagt at Carli tar feil fordi han jobber for Debt Justice Norway.

Poenget mitt var enklere: Når man argumenterer offentlig for en sak man er ansatt for å fremme, er det relevant for leseren å vite det. Det gjør ikke argumentene mindre gyldige. Men det gjør dem lettere å vurdere.

Debt Justice Norway er en organisasjon som jobber for gjeldsslette og en annen global finansarkitektur. Det er et legitimt standpunkt. Organisasjonen eksisterer også, i likhet med andre organisasjoner, for å drive dette arbeidet og lønne de ansatte.

Det er ikke diskvalifiserende. Men det er relevant informasjon, nå som regjeringen har gjort det klart at antallet organisasjoner på bistandsbudsjettet skal ned.

Mer nevneverdig er det at Carli flere ganger tillegger meg synspunkter jeg ikke har fremført. I dette representerer han ikke saken han er betalt for å representere på en særlig god måte.

Jeg har ikke skrevet at Kina er hovedårsaken til Afrikas gjeldsproblemer. Tvert imot skrev jeg at kinesisk gjeld i gjennomsnitt utgjør en mindre andel enn gjeld til multilaterale og kommersielle kreditorer.

Jeg har heller ikke skrevet at vestlige private långivere er uten ansvar. Det står uttrykkelig i kronikken min, som startet denne debatten, at vestlig bistand og finansiering har kritikkverdige sider.

Og jeg har ikke hevdet at kinesiske lån er problematiske først og fremst fordi rentene er høye. Poenget mitt var nettopp at rente alene ikke forteller historien. Vilkår, sikkerheter, innsyn og strategiske interesser gjør det.

Det er derfor fullt mulig å mene to ting samtidig: Vestlige kreditorer har et ansvar, og kinesisk finansiering fortjener kritisk gransking.

Carli har rett i at hvem som fremmer et argument ikke avgjør om argumentet er sant. Men da bør vi ikke bruke tid på meninger som ingen har ytret – selv om slike naturligvis er lettere å tilbakevise.