Meninger:
En Verdensbank-strategi uten tydelig retning
I dag la regjeringen frem en ny strategi for Verdensbanken, med ambisjoner på alle fronter. Men ambisjoner uten konkrete mål og tiltak er ikke en strategi – det er en intensjon.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Seniorrådgiver for tankesmien Langsikt
Verdensbanken er Norges viktigste bistandskanal. Strategien som ble lagt frem i dag peker i riktig retning. Det er ikke nok.
Den beskriver en verden i endring: USA trekker seg tilbake fra deler av det internasjonale samarbeidet, bistandsbudsjetter krymper og presset på prioriteringer som klima, likestilling og gjeldshåndtering øker. Den erkjenner også noe grunnleggende: at bistanden har blitt for fragmentert, og at kjernestøtte gir bedre resultater enn øremerking.
Men å beskrive problemene er ikke det samme som å løse dem.
Listen over prioriteringer i strategien er omfattende: klima, natur, energi, likestilling, menneskerettigheter, antikorrupsjon, privat sektor, gjeld, arbeidsplasser, Ukraina, Palestina, sårbare stater, skatteinntekter, KI – og mer. Alt er viktig. Men når alt er viktig, blir ingenting prioritert.
Dette er ikke bare et retorisk problem, men et styringsproblem. Strategien mangler mekanismer som gjør prioritering mulig i praksis.
Regjeringen varsler videre at den vil redusere antall fond Norge støtter i Verdensbanken. Likevel settes det verken konkrete mål, tidslinjer eller tak. Fragmentering er ikke først og fremst et teknisk spørsmål, men et politisk valg. Det er enklere å etablere nye fond enn å avvikle gamle – det gir synlighet, kontroll og politiske gevinster.
Når ressursene er mer begrensede, er det ikke tilstrekkelig å fortsette å favne bredt – det må gjøres reelle valg.
En bedre løsning
Samtidig vet vi hva som fungerer bedre.
Verdensbankens fond for de fattigste landene, IDA, er et av de mest effektive bistandsinstrumentene vi har.
For hver krone Norge gir, mobiliseres rundt 3,5 kroner i finansiering. Administrative kostnader er på 2,3 prosent – lavere enn det meste vi kan sammenligne med. Og midlene går til de 78 fattigste landene i verden, de fleste i Afrika sør for Sahara.
Like viktig er hvem som bestemmer. I IDA er det mottakerlandene selv som prioriterer bruken av midlene innenfor nasjonale planer. Det gir reelt eierskap og er i tråd med uttalte mål om å flytte makt til det globale sør. IDA er et av få instrumenter som faktisk gjør dette i praksis.
Likevel har Norge over tid nedprioritert kjernestøtten. På 1960-tallet gikk over 20 prosent av norsk bistand til IDA. I 2024 var det ifølge regjeringen kun 2,5 prosent. I stedet har Norge bygget opp et stadig mer komplekst landskap av øremerkede fond. Et Langsikt-notat om norsk støtte til Verdensbanken dokumenterte i 2025 at Norge støttet over 60 fond i Verdensbanken alene. Mange av disse har hatt begrenset effekt.
Vi sier vi stoler på IDA. Men vi gir ikke Verdensbanken friheten til å prioritere selv.
Konsekvensene av antallet fond er ikke bare fragmentering, men mer rapportering, flere krav, parallelle styringsstrukturer, høye kostnader og mindre handlingsrom for mottakerlandene. Dette gir mer kontroll for giverne, men mindre eierskap for mottakerlandene.
Noen fond har hatt en viktig funksjon ved å teste tilnærminger som senere er blitt en del av Verdensbankens kjernevirksomhet.
Norges støtte til energiprogrammet ESMAP bidro for eksempel til å bygge opp bankens kapasitet på fornybar energi. Men når et tema er fullt integrert i IDA, er det ikke lenger god politikk å opprettholde egne fond. Da er det ikke innovasjon – det er treghet.
Strategien forsøker delvis å rette opp dette. For perioden 2026–2028 har regjeringen økt støtten til IDA med 50 prosent sammenlignet med forrige treårsperiode, og strategien sier at regjeringen frem mot 2030 vil «arbeide for ytterligere økning». Det er veldig bra. Men 50 prosent vekst fra et historisk lavt nivå er ikke å vise ambisjoner – det er en delvis korreksjon.
Samtidig øremerkes 600 millioner kroner av IDA-økningen til matsikkerhet. Det undergraver poenget: Regjeringen sier den vil styrke kjernestøtten – og fortsetter å fortelle IDA hva den skal prioritere.
Vi sier vi stoler på IDA. Men vi gir ikke Verdensbanken friheten til å prioritere selv.
Uklare prioriteringer svekker strategien
Strategien unngår også et viktig prinsipielt spørsmål: Hva skal Verdensbanken primært være? I 2024 gikk 58 prosent av støtten til Verdensbanken til Ukraina. Støtten er forståelig ut fra sikkerhetspolitiske hensyn, men er noe annet enn langsiktig fattigdomsreduksjon. Strategien forsøker å kombinere disse hensynene uten å tydelig avklare prioriteringer.
Regjeringen kan ikke få begge deler uten å være ærlig om det. Skal Verdensbanken først og fremst brukes til å redusere fattigdom i de fattigste landene, eller til å håndtere globale utfordringer som sikkerhetspolitikk, pandemi og utslippsreduksjoner?
Verdensbanken kan ikke være både et smalt instrument for fattigdomsreduksjon og et bredt verktøy for globale kriser uten at det gjøres klare valg om hva som skal veie tyngst.
Fire grep må til
Hvis regjeringen mener alvor med strategien, må den følges opp med konkrete og etterprøvbare valg:
- Sett et tydelig mål for IDA: Forplikt Norge til at kjernestøtten skal utgjøre minst 15 prosent av det totale bistandsbudsjettet innen 2030 – et krafttak mot fattigdom og ulikhet med nasjonal forankring.
- Tallfest opprydningen i fond: Sett et konkret tak på antall fond Norge skal støtte, og publiser en årlig oversikt over hvilke fond som avvikles. Uten mål og rapportering blir fragmentering vanskelig å redusere.
- Etabler en «portvokter»: Opprett en sentral funksjon i forvaltningen som må godkjenne alle nye avtaler med Verdensbanken. I dag inngår ambassader og fagavdelinger avtaler uavhengig av hverandre og i strid med ønsket om større andel kjernestøtte – det er selve kilden til fragmenteringen.
- Gjør IDA til standardvalget: Ethvert forslag om et nytt fond eller øremerket støtte må først svare på ett spørsmål: Hvilken merverdi gir dette utover det IDA allerede leverer?
Den globale bistanden er under press. Det er ikke bare en midlertidig trend, men et strukturelt skifte i hvordan internasjonalt samarbeid finansieres og prioriteres.
I en slik situasjon blir behovet for tydelige prioriteringer desto større. Når ressursene er mer begrensede, er det ikke tilstrekkelig å fortsette å favne bredt – det må gjøres reelle valg.
Dette er kjernen i det regjeringens prosjekt Vendepunkt, som skal resultere i en stortingsmelding våren 2027. Utviklingsministeren har selv løftet behovet for å tenke nytt om retning og prioriteringer i bistandspolitikken. Verdensbank-strategien er en anledning til å omsette det i praksis.
Spørsmålet er om viljen finnes til å gjøre de valgene som faktisk skiller mellom prioritering og videreføring av status quo.
