Vendepunkt?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Nesanet Hailemariam Nesanet Hailemariam

Politikk-direktør i Partnership for Change

Avsløring etter avsløring preger norsk bistand. Samtidig lanserer utviklingsminister Åsmund Aukrust «Prosjekt Vendepunkt», et initiativ som skal stake ut en ny retning. 

Men under lanseringen var det mest interessante det som ikke ble sagt. Spørsmålene som nå preger offentligheten om nettverk, makt og hvem som egentlig styrer norske bistandsmidler, fikk ikke plass.

Det er påfallende, for lanseringen fant sted mens blant annet avsløringene knyttet til tankesmien International Peace Institute (IPI) rullet. I ukevis har vi sett hvordan fremtredende norske politikere har hatt tette forbindelser til organisasjoner som samtidig mottok store summer i norsk bistand. 

Det vi nå ser konturene av, er et system som har fått operere uforstyrret i altfor mange år, ikke enkeltpersoners manglende dømmekraft. 

Og her, av alle steder, hadde ministeren en sjelden mulighet til ikke bare å snakke om vendepunkt, men til å demonstrere det. I stedet lot han elefanten i rommet bli enda større.

Klippekort på fellesskapets penger

Statsråden mener at krympende bistandsbudsjetter tvinger frem et behov for endring. Men det de siste ukenes avsløringer viser, er at problemet ikke først og fremst er størrelsen på bistandsbudsjettet. Problemet er hvordan midlene fordeles, og til hvem.

Jeg arbeider selv i sivilsamfunnet, i en organisasjon som ikke er statsfinansiert, men som lever av tillit fra næringsliv og private stiftelser som forventer dokumenterbare resultater. De samme kravene gjelder i prinsippet for alle som mottar bistandsmidler, enten de er statsfinansierte eller ikke. Prosjekter må dokumentere behov, mål og risiko, og mangel på kontroll kan få konsekvenser for videre finansiering.

Slik skal det være.

Men avsløringene tvinger frem spørsmålet om kontrollen faktisk praktiseres likt. Eller om noen i praksis har hatt klippekort på bistandsmidlene. Svaret er foreløpig ikke særlig oppløftende.

Det koster oss tilliten

Denne kontrasten er en av grunnene til at tilliten til deler av bistandssystemet fremstår mer skjør enn på lenge. Solidaritet står fortsatt sterkt i befolkningen, men det er systemet rundt bistanden folk ikke stoler på.

Når tilliten svekkes, får det konsekvenser. Ikke bare for ett politisk parti eller én regjering, men for hele sektorens legitimitet. 

Det betyr at mye faktisk står på spill. Og det betyr kanskje også at noe kan reddes, men bare hvis vi er villige til å gjøre mer enn å «pynte brura».

Trenger nye karttegnere

Et nytt veikart er lite verdt hvis det tegnes av de samme hendene alene.

Det norsk bistand trenger er nye stemmer rundt bordet. Organisasjoner med dokumenterte resultater fra bakken. Aktører som arbeider i skjæringspunktet mellom sivilsamfunn, næringsliv og lokalsamfunn, og dem som kjenner konsekvensene av politikken i praksis, ikke bare fra rapporter. Og ikke minst stemmer som ikke kjenner hverandre fra forrige runde, fordi de aldri ble invitert til den.

De finnes.

Kjære statsråd: 

Nettverk, makt og fordeling av midler kan ikke forbli sidetemaer i arbeidet med «Vendepunkt». De er selve kjernen i det.

Før arbeidet settes i gang, er det derfor et spørsmål du må svare på: Hvem er det som tegner det nye veikartet?

Tilliten til norsk bistand tåler ikke flere runder med de samme svarene fra de samme menneskene.