Norge gjør klar for «exit Tanzania»

Bistandsarbeidere har en merkelig jobb; de skal forsøke å bli arbeidsledige. For det endelige målet med bistand er å gjøre land i stand til å klare seg selv. Tanzania har de siste årene hatt en av de raskest voksende økonomiene i Afrika. En vekst på åtte prosent i 2012 er en økonomisk fremgang mange land kan misunne dem. I 2007 var 42 prosent av Tanzanias statsbudsjett finansiert av bistandspenger. Nå tyder nye beregninger på at dette tallet vil synke til 25 prosent for 2012/13.

Hvor lenge skal Norge støtte et land med en så eventyrlig økonomisk vekst?

– Hver eneste dag diskuterer vi bistandsavhengigheten i parlamentet. Dere internasjonale givere må snart sette en grense for hvor lenge dere skal gi. Men la oss sammen bli enige om når! Å trekke seg ut med en gang vil gi en «bitter end.»

Det sier Muhamed Dewji, ung forretningsmann og politiker fra regjeringspartiet Chama cha Mapinduzi (CCM). Han forteller at bedriftene hans sysselsetter 23 000 tanzanianere, i alt fra sykkelproduksjon til stoff-fabrikker. Dewji, som er en ivrig næringslivstalsmann, mener privat sektor allerede driver økonomien i Tanzania – det trengs bare mer av den.

Færre nordmenn

På den norske ambassaden i Dar es Salaam, staten Norges fremste bistandsbastion i utlandet, har man sakte men sikkert begynt å forberede seg på en ny tid. En ny tid der bistanden vil bli mindre viktig for samarbeidet mellom Norge og Tanzania. 

– Målet er å bli overflødige. Det ligger til grunn for all dialog og planlegging av aktiviteter vi finansierer. Det er et mål som også møter gehør hos alle våre partnere, sier den norske ambassadøren til Tanzania, Ingunn Klepsvik.

Men slutten på bistand betyr ikke slutten på samarbeid:

– Om ti år er Tanzania dramatisk endret. Norge vil fortsatt spille en aktiv rolle, men vil ikke støtte enkeltprosjekter. I stedet vil vi flytte støtten mot regionale tiltak for å bidra til å binde landene i Øst- Afrika sammen. Samarbeidet med regionen vil bli dynamisk, omtrent slik vi samarbeider med EU, forklarer Klepsvik.

Ambassadøren ser for seg et sterkt samarbeid om petroleumssektoren, men av en ren kommersiell karakter. Hun tror også støtten til universitetene og utdannelse innenfor petroleumssektoren vil fortsette, fordi det er områder med felles interesser og stort gjensidig utbytte av likeverdig partnerskap.

Gass-fremtid

I oktober skrev Bistandsaktuelt om betydelige gass-funn utenfor Tanzanias kyst. Olav Lundstøl, ambassaderåd og landøkonom på den norske ambassaden, mener at gass-utsiktene gir Tanzania realistiske muligheter til å bli et mellominntektsland. Forutsatt at inntjeningen blir fordelt til folkets beste.

– Økonomisk vekst alene løser ikke fattigdomsproblemet i Tanzania, sier han. 

Likevel ser ambassadens ledelse for seg at gassfunnene, sammen med andre lovende framskritt, kan bety begynnelsen på slutten av Norges gavebistand til Tanzania. For den sterke økonomiske veksten de siste ti årene har ikke bare med funn av gass å gjøre:

– Dar es Salaam er en permanent byggeplass. Bilparken, veiene, butikkene – det er en helt annen virkelighet her nå enn da jeg kom til Dar første gang i 1989, minnes ambassadøren. 

Klepsvik forteller om utenlandske investorer som strømmer til landet, blant dem flere av de nye, sterke vekst-økonomiene; Tyrkia, Kina, Brasil, India.

– Enorme naturressurser gjør mange lystne på å investere, og Tanzania er et land som er i ferd med å komme på fote, mener hun.

Voksende selvtillit

Og når økonomien vokser, vokser tanzanianernes selvtillit med den. Både i næringslivet og i politikken. I 2011 lanserte for første gang på mange år tanzanianske myndigheter sin egen fem-årsplan for utvikling. President Kikwete mener de skal klare å øke den økonomiske veksten fra åtte til ti prosent, og nær doble inntekt per innbygger innen 2016.

– Tidligere la mange givere praktisk talt premissene utviklingsstrategiene for dem. Men nå har parlamentet blitt mer selvstendig, og lar seg ikke lenger diktere. Det skaper et mer likeverdig samarbeid, sier Lundstøl på den norske ambassaden.

Han forteller at myndighetenes fem-årsplan i stor grad ble laget uten å konsultere de største giverne. De konsulterte i stedet helt andre land, blant annet reiste de til Malaysia for å lære av utviklingen der.

– Mange internasjonale givere ble nok litt fornærmet over ikke å bli inkludert. Samtidig har giverne nemlig gitt støtte til en annen utviklingsstrategi. Dette er en svært omfattende plan som tilfredsstiller givernes ønske om detaljer og lokale konsulta-sjoner. President Kikwetes plan derimot, er mye enklere med 5-6 prioriteringer, forteller Lundstøl.

Han mener selv det er positivt at Tanzania tar grep om egen fremtid og lager sin egen plan. Lundstøl tror at i fremtiden må internasjonale aktører bli mer ydmyke og tydelige på at de er gjester i landet.

Kjøp varene våre!

På Bistandsaktuelts reise i Tanzania ble én ting klart etter å ha snakket med politikere, forretningsfolk, professorer, økonomer, studenter, journalister og aktivister: Tanzanianerne vil ut av bistandsavhengigheten og bli en likeverdig handelspartner.

– Jeg vil foretrekke partnerskap i stedet for bistand i fremtiden. Norge og Tanzania bør handle med hverandre; gass, cashewnøtter, gull…. På den måten ser jeg for meg at vi kan bli en potensiell kjempe i regionen. Men det er like mye en visjon, som det er en realitet, sier opposisjonspolitikeren Zitto Kabwe, en fremadstormende politiker med store planer:

– Når jeg blir president vil jeg forby eksport av råvarer. Vi må ha en industri her som foredler produktene før de selges videre, sier Kabwe fra partiet Chadema.

Én av fire i by

Til tross for optimisme: Egne utviklingsstrategier og økonomisk vekst løser ikke alt. På den norske ambassaden i Dar es Salaam peker landøkonomen på noen viktige utfordringer:

– Omfordeling av den økonomiske veksten, urbanisering og befolkningsvekst er viktige temaer når vi diskuterer Tanzanias fremtid og Norges rolle her, sier Lundstøl.

Tidligere denne høsten ble det foretatt en folketelling, og det er forventet at innbyggertallet vil ha nådd 45-50 millioner når tallene er klare. Det er omtrent fem ganger så mye som da Tanzania ble uavhengig i 1961. Da bodde fem prosent av befolkningen i byer, i dag har det økt til 26 prosent.

En bombe?

– Den demografiske overgangen har tatt tid i Tanzania, det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hvorfor. Det er avgjørende at en større del av befolkningen er i arbeidsfør alder. Først da vil Tanzania virkelig kunne ta et kvantesprang inn i en mer lovende økonomisk fremtid, sier Lundstøl.

For Tanzania er en ung nasjon i dobbelt forstand; 70 prosent av befolkningen er under 29 år.

– Det er en mulighet – eller en bombe..., sier opposisjonspolitikeren Zitto Kabwe.