Alt for Gud og presidenten

Verdens største kirke i Yamoussoukro, Elfenbenskysten. Den står der som en... visjon. Med sine gresk-romerske kolonner, bronseklokker, enorme kuppel, og forgylte lanterne, stiger den opp av Yamoussoukros irrgrønne horisont og bølgeblikktak. Den har blitt kalt 'basilikaen i bushen.' Og det er definitivt noe malplassert over den, både stedsmessig - hvorfor her? - og tidsmessig - hvorfor nå? Vi er langt fra både Vatikanet og tusenårsmålene her i Elfenbenskysten.

Elfenbenskystens første president Félix Houphouët-Boigny satt ved makten fra 1960 til 1993. I de første tjue årene av denne perioden, inntil markedsprisene for kaffe og kakao falt på åttitallet, opplevde Elfenbenskysten jevn økonomisk vekst. Men Houphouët-Boigny ønsket å bli husket for mer enn vann i springen og strøm i lyspærene. Det kan iblant virke som en lovmessighet at afrikanske presidenter må forherlige seg selv og stedet de kommer fra. Houphouët-Boigny skapte en politisk hovedstad ut av landsbyen han ble født i - Yamoussoukro, nå en nominell hovedstad med brede veier (altfor brede i forhold til det faktiske antallet mennesker og kjøretøy), snorrette alleer, og kunstige innsjøer fylt med menneskeetende krokodiller. I denne landsbyen-gjort-hovedstad bestemte Houphouët-Boigny seg for å markere initialene sine med monumenter: Palasset han bygget seg står for P. Bygningskomplekset til konferanser og kongresser, populært bare kalt Fondation, står for F. Luksushotellet han fikk bygget, Hotel Président, står for H, og til slutt kronen på verket: Basilikaen. B. Leser du bygningsnavnene i riktig rekkefølge, så staver de navnet hans: President Felix Houphouët-Boigny. 

Megalomania? Det er dette jeg alltid har tenkt. Uberettiget, unyttig, og avslørende en total mangel på prioriterer...

Inntrykket mitt av basilikaen har endret seg gradvis og i takt med samtaler jeg har hatt med ivorianere; for det er ikke til å stikke under en stol at Houphouët-Boigny skapte noe mange ivorianere er stolte over. Flertallet av ivorianere jeg har snakket med, priser basilikaen, enten de er muslimer eller kristne, pro-Gbagbo eller pro-Ouattara. 'Basilikaen er bra for Elfenbenskysten', sa en muslim til meg i Abidjan. 'Da det ble bestemt at basilikaen skulle bygges, var folk veldig glade, fordi denne basilikaen bare finnes i to land: Italia og her', istemmer en muslim i Yamoussoukro. En venn fortalte riktignok Houphouët-Boigny-anekdoter om hvordan presidenten kom til banken og ba om titusenlapper i kilo, så banker gikk over ende og jordbrukerne led. Men selv denne vennen var ikke helt anti der han hadde et stolt skinn i øynene og sa at basilikaen er noe jeg absolutt burde få med meg.

Det hører også med til historien at ingen har rørt basilikaen i løpet av Elfenbenskystens ti år lange borgerkrig. Rebeller inntok Yamoussoukro, knuste politistasjonen og borgermesterkontoret, men rettet aldri skyts mot verdens største kirke. Rebeller tvang alle som reiste gjennom Bouaké til å legge fem hundre franc i rebellenes pengekasse på vei inn og vei ut av byen, men de kom aldri til basilikaen for å ta ned det to og en halv meter lange korset av massivt gull som henger der. I nasjonsbygging snakker man ofte drømmende om nasjonale symboler som samler befolkningen. Kanskje er basilikaen et slikt symbol... Effektene av nasjonsbygging er heller vage, men det at en splittet nasjon samles om noe kan bidra til fred og stabilitet, at folk konsentrerer seg om likheter i stedet for forskjeller. Med andre ord akkurat hva Elfenbenskysten trenger.

Når jeg kommer inn i dette donorutskjelte og befolkningsbeundrede bygget blir jeg virkelig slått over glassmaleriene og lyset som strømmer inn gjennom dem. Fargene er... fantastiske. Virkelig. Tidligere trodde jeg at den simpelthen var en St. Peterskirken-kopi, og hva ville ha vært poenget med dét?, men nå ser jeg at, nei. Dette verket står faktisk på egne ben.

En mann i butikken som selger rosenkranser og krusifikser er villig til å gi sitt syn på saken. 'Da basilikaen ble inaugurert, fikk den mye kritikk i Vesten', begynner jeg forsiktig (plutselig redd for å tråkke på den nasjonale stoltheten). 'Å ja' , sier mannen - 'de sier at vi er fattige og at basilikaen er veldig dyr?' 'Ja', sier jeg. 'Her også er det mange som har kritisert den. Som sier at vi er fattige, vi kan ikke tillate oss dette. Men til slutt har de fleste forstått', sier Gballou. 'Basilikaen skaper jobber, og turister kommer for å se den.' (Ikke mange turister under og etter krigen, må tilføyes, men potensielt - ja.) 

'I Afrika er det mange presidenter som har beriket seg, og som aldri har gjort noe lignende for landet sitt', fortsetter han. 'Mobutu - det sies at han var rikere enn landet sitt. Hvordan kan det ha seg at en president er rikere enn landet sitt?' For Gballou er det naturlig å sammenligne Houphouët-Boigny med andre presidenter. Og vitterlig, det finnes mange kleptokratiske presidenter, men få basilikaer i Afrika.

'De har bygget et sykehus på grunn av basilikaen. De vil bygge en katolsk skole på grunn av basilikaen. Dette var de to betingelsene paven satte for å ta imot basilikaen, som Houphouët-Boigny tilbød Vatikanet.' (Sykehuset har riktignok ligget i skrivebordsskuffen så lenge at man har trodd det ikke var skrivebordsskuffen, men glemmeboken. Lenge stod grunnsteinen nedlagt av paven alene, tilsynelatende glemt, mens en bygning nå har materialisert seg på stedet. Under besøket mitt var inngangspartiet i ferd med å få ny asfalt. Det har tatt sin tid, men tar altså form, selv om målet ikke er nådd før pasienter, om hvor mange år?, faktisk behandles...)

Til slutt kommer Gballou med det høyst subjektive argumentet som kanskje likevel veier tyngst for dypt religiøse afrikanere: 'Man sier at der ikke finnes noe som er for dyrt for Gud. Houphouët-Boigny laget basilikaen for Gud, og det er ingenting som er for dyrt for Gud. Kan man gjøre det, så gjør man det', fastholder Gballou. 'Det er folk som har blitt kristne på grunn av basilikaen. Er ikke dette en god ting?' legger han til.

Idet jeg lar øynene gli oppunder den lyseblå kuppelhvelvingen, seksti meter høy og med en diameter på nitti meter ved basen, tenker jeg at så å si alle de store verkene i Europa også ble laget på en tid da det var mye fattigdom. Hva slags sosioøkonomiske tilstander rådet i Frankrike da Notre-Dame, som millioner av turister årlig besøker uten noen som helst moralske skrupler, ble bygget? De fleste av verdens store monumenter har blitt bygget for selvforherligelse, prestisje, udødelighet og alle mulige egoistiske formål, mens befolkningen har seilt sin egen sjø. 

Kanskje ville Houphouët-Boigny rett og slett bryte stereotypen om det lutfattige Afrika. Kanskje ville han vise at Afrika også kan og har råd. Kanskje har basilikaen hatt en positiv effekt på nasjonal selvfølelse og identitet i Elfenbenskysten. Jeg synes nok at Houphouët-Boigny kunne ha spart seg det glassmaleriet av seg selv sammen med Jesus (selv om han var raus nok til også å ta med kona, franskmannen som overså arbeidet, arkitekten med langt hår og noen bygningsarbeidere), og å bygge noe slikt bør aldri være prioritet i et land med mange andre langt mer akutte behov; men basilikaen er antagelig ikke det verste Houphouët-Boigny har gjort mot Elfenbenskysten. Det er verre med de pengene som forsvant ned i et svart sluk i sveitsiske banker - for det var nok en del milliarder som gikk den veien også, og det er dette som er den virkelig mørke materien i afrikanske presidenters pengebruk. Basilikaen er i det minste der å se og beundre for alle alminnelige borgere som reiser forbi på hovedferdselsåren mellom Abidjan og Bouaké. Kvinnen som griller plantaner i veikanten, mannen som selger klokker og solbriller fra armkroken, barnet som bekymrer seg om neste års skolepenger, alle kan de se basilikaen i horisonten; og de kan til og med gå inn på en søndag og la seg begeistre av noe som unektelig er overjordisk vakkert. Etter å ha snakket med mange ivorianere om saken har jeg kommet til den konklusjonen at verdens største basilika i Yamoussoukro, Elfenbenskysten, likevel ikke bare er trist. 

 Tross denne moderasjonen av tidligere felte dommer, så håper jeg at basilikaen og lignende prestisjeprosjekter er once and never again. Selv om noe som gjøres for Gud og presidenten, også kan gagne folket, så foretrekker jeg nok den omvendte rekkefølge: Folket bør komme først, og så kan Gud og presidenten få sin del etterpå, hvis det er noe igjen.