– Et traumearbeid vi aldri har sett før

Natten før våpenhvilen mellom Israel og Gaza skulle tre i kraft 19. januar, forventet palestinere i Gaza det verste. 15 måneder med israelsk bombing hadde allerede lagt mye av Gazastripen i grus, men Israel intensiverte bombingen rett før våpenhvilen.

Katrin Glatz Brubakk, barnepsykolog for Leger Uten Grenser, sov i et barrikadert rom sammen med lokalt ansatte og deres familier. Da en bombe falt veldig nært, gikk én av mødrene i full panikkmodus.

– Hun hylte, gråt og var helt ute av stand til å roe barna sine som også var redde. Dette skjer ikke på grunn av én hendelse, men fordi det legger seg oppå 15 måneder med angst, forteller Brubakk, som i januar var på oppdrag for Leger Uten Grenser i Gaza.

Ikke sett tidligere

Brubakk har jobbet med traumatiserte barn og kvinner på 21 oppdrag for organisasjonen de siste ti årene: Egypt, Kongo, Tyrkia, Libanon, Vestbredden. Hun var på Lesbos i Hellas da 10.000 båtflyktninger ankom strendene der hver dag. I Moria-leiren møtte hun en lang rekke overgrepsofre og nybakte mødre som lå med operasjonssår i skitne telt uten tilgang på vann.

I Gaza mener hun allikevel at verden står overfor noe vi ikke har sett tidligere. Både familie- og samfunnsstrukturer har gått i oppløsning i en krig som rammer kvinner og barn uvanlig hardt.

– Det som skiller Gaza fra alt det jeg har sett, er at omfanget er så enormt. Absolutt alle er berørte. All hjelpestruktur som skal være med på å støtte opp under helseomsorg, alt fra omsorg for gravide til annen kvinnehelse, familieplanlegging, omsorg for barna – alt har brutt sammen. De ikke-statlige organisasjonene klarer å bøte på noe av det. Men alle støttefunksjoner som vi som humanitære organisasjoner vanligvis kan lene oss på, er borte, sier Brubakk.

Krigen i Gaza har så langt drept flere enn 52.000 mennesker, ifølge Gazas helsedepartement, flertallet av dem kvinner og barn.

18. mars brøt Israel våpenhvilen med massive angrep mot Gaza. Leger Uten Grenser har krevd at Israel gjenopptar våpenhvilen, løfter blokaden, slipper inn ubegrenset med humanitærhjelp, og slipper sårede ut av området. Israels «marerittaktige» bombing skiller ikke mellom sivile og militante, og har utslettet «alt som holder samfunnet i Gaza sammen», skrev organisasjonen i en pressemelding 18. mars.

Omsorgssvikt og vold 

13. mars publiserte FN en 49 sider lang rapport som beskriver Israels angrep mot kvinner, kvinnehelse og reproduksjon som folkemord. Rapporten sier også at israelske styrker systematisk har brukt seksuell vold som våpen med mål om å «dominere og ødelegge det palestinske folket».

Som feltarbeider, ønsker ikke Brubakk å kommentere FNs rapport. Men når kvinner, som i Gaza har en nøkkelrolle i familiene, blir drept, skadd, eller traumatisert, får det ekstra vidtrekkende konsekvenser, mener psykologen.

– Det betyr at den familiestrukturen man er vant til å lene seg på, som ga trygghet og rammer, blir oppløst. Det betyr også ofte at den eldste jenta i familien plutselig får en umenneskelig stor oppgave med å ivareta småsøsken og sørge for at de klarer seg.

I tillegg til at mange foreldre er drept, gjør krigen noe med omsorgskapasiteten til de gjenlevende. Når foreldre ikke kan gi trygghet, får det livslange konsekvenser for barna.

– Barn lærer å håndtere følelsene sine i samspill med andre. Hvis de erfarer at de har et sted å få trøst og det vonde går over, så lærer de etter hvert å trøste seg selv. Hvis de ikke har det, forblir de i følelsesmessig kaos og vokser opp til å bli voksne som strever mer med å håndtere følelsene sine, er hissigere, sliter med å motstå impulser og takle hverdagslige situasjoner, fordi de ikke har fått den hjelpen til å regulere følelser da de var små.

– Nytt for oss

I Gaza ser Brubakk på nært hold hvordan langvarig frykt og et liv på stadig flukt påvirker familierelasjonene. Kvinner lever i større fare for vold i nære relasjoner.

– En 14 år gammel jente som kom til oss, var så fortvilet. Etter at de hadde måttet flykte og faren mistet jobben, hadde han blitt veldig irritabel og begynt å slå, forteller Brubakk. 

I andre kontekster hadde de sendt jenta til et mottak for voldsutsattekvinner. I Gaza er alle slike støttefunksjoner bombet i stykker.

– Det er fortvilende at det eneste vi kan gjøre for henne er å foreslå måter å takle det på selv. Kanskje hun kan gå ut av teltet når faren kommer hjem, eller passe på hva hun sier. Vi gir råd som vi vet ikke er de gode rådene, fordi vi ikke har noe annet.

– Hvordan tilnærmer man seg en situasjon med to millioner traumatiserte menn, kvinner og barn?

– Det tror jeg vi som verdenssamfunn ikke vet ennå. Dette traumearbeidet er nytt for oss. De strukturene vi ellers kan bruke for å stabilisere traumatiserte – forutsigbare hverdager, at man kan gå på skolen, finne mestringsarenaer, at det er sterk sosial støtte – det kan vi ikke lene oss på nå. For alt er bombet og borte, nabolag og sosiale strukturer er ødelagt enten fordi folk har flyktet eller fordi de er døde. Alle er traumatiserte, også lærerne som skal være den stødige faktoren i et traumatisert barns liv, sier Brubakk.

Føder uten tilgang på vann

Ifølge FN-rapporten har Israel systematisk bombet fødeavdelinger og fertilitetssentre og blokkert helsehjelp for gravide og nyfødte.

Katrin Glatz Brubakk mener krigens konsekvenser for kvinnehelse går under radaren. Vannmangel gir for eksempel økt fare for infeksjoner etter fødsel. Da Brubakk var på sitt første oppdrag i Gaza i fjor sommer, hadde mange ikke kunnet dusje på ti måneder fordi Israel stengte av vannforsyningen til området.

– Kvinner på flukt, i kriseområder og i krig fortsetter jo å leve med den kvinnekroppen de har. I Gaza, hvis du er så heldig at du har født barn på sykehuset, så får du muligheten til å ta en dusj – men uten såpe.

De fleste har blitt tvunget til å føde der de er, med risikoen det innebærer for mor og barn.

– I verste fall må en kvinne som har født bare tørke av seg med det stoffet man har tilgjengelig. Det er nesten vanskelig å se for seg. Det å bli ordentlig ren og unngå infeksjoner er et privilegium kvinner i Gaza nå kan lete lenge etter, sier Brubakk.

Muligheter i det umulige

Som psykolog, fokuserer Brubakk på hvordan hun kan hjelpe enkeltpersoner her og nå. I den akutte fasen handler det om å hjelpe folk å være mindre redde, om det så bare er i korte perioder. For barna kan lek med ballonger eller såpebobler være enkle verktøy som bokstavelig talt får dem til å puste. Lek gir pause og rom til å bearbeide det de har opplevd.

For voksne kan det være stressmestring og pusteøvelser. Gang på gang blir Brubakk overveldet av folks evne til å reise seg igjen, selv om alt rundt dem har brutt sammen. For eksempel en enslig, ung kvinne hun møtte som var dypt deprimert.

– Hun var klar for å gi opp hele livet, hun så ikke noe håp. Men hun var utdannet barneskolelærer, og sammen fant vi frem til noen frivillige skoleaktiviteter som drives av kvinner i små hulrom under sammenfalte tak i ruinene.

Kvinnen fikk et innhold i dagene igjen ved å undervise små grupper av barn, og gleden av å se at barn lærer selv om de er midt i ruinene.

– Den kraften til å finne løsninger, finne muligheter selv om alt egentlig synes ganske umulig, det slår meg i bakken hver gang jeg tenker på det, for det er så utrolig imponerende.

Brubakk jobbet med lokalt helsepersonell som selv hadde levd i dødsfrykt i 15 måneder og mistet mye.

– Allikevel kommer de på jobb hver dag og har kapasitet til å gi omsorg og terapi til våre pasienter. Jeg spurte en kollega en gang hvordan de gjør det, hun har sju barn. Hun sa: Jeg har ikke privilegiet til å bryte sammen. Hvis jeg bryter sammen nå, så får ikke barna mine mat. Jeg har aldri tenkt på det å gi opp som et privilegium. Men det er faktisk det – i en setting hvor alt bryter sammen hvis du ikke står på beina. Det finnes ingen som tar over hvis du ikke kan lenger.