– Antall soldater viktigere enn kvaliteten på hver enkelt soldat

Soldatene med de lyseblå hjelmene er selve symbolet på FNs fredsarbeid. Og fredsbevarende operasjoner er fremdeles svært viktig for å sikre internasjonal sikkerhet. Men de siste årene har det vært en rekke overgrep mot sivile i områder patruljert av FN-soldater – med sterke mandat til å beskytte sivilbefolkningen.

Her er tre eksempler:

#1 Manglende tillit i DR Kongo

FNs fredsbevarende styrker i DR Kongo har mistet tillit til at de skal klare å beskytte sivilbefolkningen, etter at angrep på sivile fortsetter, heter det i en artikkel fra al-Jazeera:

Flere tv-kanalen har snakket med er sterkt kritiske og en sier FN-soldatene gjør «ingenting for å hjelpe eller beskytte dem». Oppfatningen om at FNs fredsbevarende styrker ikke gjør jobben de er satt til, eller at soldatene «er i Kongo som turister i helikopter» er en vanlig karakteristikk blant sivile i Nord-Kivu, heter det i artikkelen:

«Det er kritikk av den mildere sorten reist mot verdens største fredsbevarende operasjon, som har vært i DR Kongo i 15 år og har rundt 20 000 soldater stasjonert i landet».

• Bakgrunn: Mer om situasjonen i DR Kongo

Demonstranter har tatt til gatene etter en rekke massakre av sivile for å vise sin frustrasjon med FNs Monusco-operasjon i det konfliktherjede landet. Og det har vært en rekke hendelser:

I én rapport, fra Human Rights Watch, anklages Monusco for ikke å ha svart på gjentatte rop om hjelp fra sivilbefolkningen under et angrep mot landsbyen Mutarule i Sør-Kivu i 2014. Monusco-soldatene var bare 9 kilometer unna da angrepet skjedde, men ankom landsbyen først to dager senere, ifølge HRW:

Da var 30 sivile drept. Ofrene var menn, kvinner – og minst åtte barn.

#2 Avskjediget i Sør-Sudan

Denne uken ble sjefen for den fredsbevarende styrken i Sør-Sudan avsatt etter publiseringen av en FN-rapport som viste at UNMISS-operasjon i landet sviktet i å beskytte sivile under volden som rammet Juba juli i år.

Rapporten, som førte til at generalsekretær Ban Ki-moon sparket kenyaneren Johnson Mogoa Kimani Ondieki fra UNMISS-toppjobben, hevder mangel på lederskap kulminerte i en «kaotisk og ineffektiv respons» under harde kamper i hovedstaden fra 8. til 11. juli.

• Bakgrunn: Om konflikten i Sør-Sudan

Ifølge rapporten skal FN-soldater ha forlatt sine stillinger og klarte heller ikke respondere på spørsmål om hjelp fra hjelpearbeidere under angrep i et hotell like ved FN-basen i Juba.

I tillegg pekes det på dårlig beredskap og samhandling mellom de ulike delene av FN-operasjonen som har 16 000 soldater utplassert etter at det brøt ut borgerkrig i verdens yngste land i 2013. Ifølge rapporten var det kinesiske soldater som minst to ganger forlot sine vaktposter og soldater fra Nepal som ikke klarte å hindre at selve FN-basen ble plyndret.

Til nyhetsbyrået AFP sier FNs generalsekretær Ban Ki-moon at han er «dypt bedrøvet av funnene» rapporten og «skremt av de alvorlige manglene» i FN-oppdraget som har sett gjentatt kritikk de siste årene.

#3 Brent til døde i SAR

Men FNs dystre statistikk stopper ikke ved Sør-Sudans grenser. For som Bistandsaktuelt skrev tidligere denne uka ble 37 sivile drept i en leir for internt fordrevne i nabolandet Den sentralafrikanske republikk (SAR) i midten av oktober i år.

Leiren lå ifølge Human Rights Watch (HRW) rett ved siden av en FN-leir, og menneskerettsorganisasjonen mener FN-soldatene fra Minusca-operasjonen som er utplassert ved byen Kaga-Bandoro ikke klarte å stanse angrepet.

HRW har intervjuet 32 ​​ofre og vitner til hendelsen i Kaga-Bandoro. De fortalte at sivile ble skutt, knivstukket, eller brent til døde.

Minst fire kvinner og fem barn, tre eldre mennesker, og fire personer med nedsatt funksjonsevne var blant ofrene, ifølge vitnene HRW snakket med:

«Tallene er sannsynligvis høyere fordi enkelte av ofrene ble begravet raskt».

• Bakgrunn: – En kruttønne som fortsatt kan eksplodere

Tross en massiv FN-operasjon, med mer enn 13 000 fredsbevarende soldater, fortsetter altså overgrepene i det sentralafrikanske landet. HRW mener FN og det internasjonale samfunnet ikke kan fortsette å se på at sivile lider, og krever at det tas ytterligere grep.

– Dårlig kontekstforståelse

Vi har spurt forsker Randi Solhjell: Hvordan kan FN forhindre slike overgrep?

– Det er tragisk at en så viktig institusjon som FN, som skal beskytte de svakeste i konfliktland, ikke klarer mandatet sitt, sier Solhjell til Bistandsaktuelt.

Hun jobber nå ved Politihøyskolen, men har tidligere forsket på FNs fredsbevarende styrker ved Norsk utenrikspolitiske institutt (NUPI) og også selv jobbet i FN-operasjonen Monusco i DR Kongo. I det sentralafrikanske landet arbeidet hun med forskning og analyse av konfliktsituasjoner.

– FN er kanskje ikke så internasjonalt orientert som vi ofte tror: Da tenker jeg spesielt på FN-soldatene i felt. De er nok mer knyttet til det nasjonale fellesskapet og landet de kommer fra. I Kongo, som jeg kjenner best, var det i en periode en indisk kommandant. Det førte til at de indiske soldatene gjorde en god jobb, men at andre nasjoners styrker ikke var like dedikerte til oppdraget, sier Solhjell.

Hun mener tragiske hendelser slik verdens har sett i DR Kongo, Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk både handler om storpolitiske utfordringer og situasjonen på bakken. Hun mener «nasjonale» forskjeller ligger bak mye av det vi ser i praksis, for eksempel når sivile utsettes for overgrep i FN-soldatenes nærvær.

– Dette henger tett sammen med en dårlig kontekstforståelse, mangel på etterretning og god informasjonsflyt innad i systemet. Selv om ledere kjenner konfliktlinjene, er det ikke alltid soldater på bakken vet nok om det landskapet de jobber i.

– Snakker ikke med de lokale

Solhjell peker på språk-utfordringer, holdninger til lokalbefolkning og soldatenes egen sikkerhet og arbeidsforhold som momenter som påvirker soldatenes evne til å utføre oppdraget de er satt til.

– Soldatene snakker nok ikke til så mange lokale, de ser kanskje litt ned på dem. Det er nok også en intern krangling: Det kan handle om lave lønninger, dårlig utrustning eller annet. Det er mye rot i FN-systemet også, og jeg tror summen av alt dette er med på å påvirke jobben de gjør. Det kan føre til en motvillighet til å handle når en landsby utsettes for et angrep.

Solhjell peker spesielt på de store forskjellene på ulike lands soldater, fra for eksempel Bangladesh, Burundi eller Frankrike. Når det kommer til kunnskap, utrustning og egnethet for komplekse kontekster.

– Det er enorme forskjeller; hvilke betingelser soldatene har, hva slags utstyr de har, hva de tjener. Det betyr ikke nødvendigvis at noen er dårligere enn andre, men at dette er med på å påvirke den jobben de gjør. Det er ikke sikkert «beskyttelse av sivile» kommer i første rekke dersom man som soldat har egne utfordringer eller ikke føler seg trygg. Kanskje ens eget liv blir viktigst; at man føler man ikke er tilstrekkelig utstyrt for oppdraget. At det blir tryggest å sitte inne i en beskyttet FN-leir. Men dette er et sammensatt bilde.

– Dypest sett handler dette om kultur: Ett FN er en retorikk vi ofte hører fra New York. Problemet er at det ikke finnes Ett FN når vi kommer ned på bakken i disse landene. For der er jo ikke FN én, men mange ulike land med enda flere ulike individer.

– Antall soldater viktigere enn kvalitet?

– Noen land, som Norge, bruker mye penger på FN-systemet, mens andre land bidrar med mennesker eller soldater, for eksempel til et fredsbevarende oppdrag. Kan antall være viktigere enn kvalitet på soldater som sendes; at behovet for å møte ønsker fra «FN i New York» blir viktigere enn hvem man bidrar med?

– Ja, det er ofte slik at troppegivende land har lite pengebidrag, men i stedet sender soldater. Det er veldig store klasseforskjeller innad i ulike kontingenter, for eksempel fra Burundi eller Frankrike. Dette handler selvfølgelig om storpolitikk og noe om penger. I noen sammenhenger kan det være «viktigere» å kunne si at man sender 16 000 soldater, og mindre viktig hvem disse soldatene er: Antall soldater blir viktigere enn kvaliteten på hver enkelt soldat i felt.

Hun peker på at når land som Bangladesh, India eller Pakistan sender soldater til et FN-oppdrag, kan dét være kompetansebyggende for egne styrker, men at det også er en kilde til økonomisk kompensasjon for soldatene som ellers tjener dårlig når de er på hjemmebane.

– Så det er ikke sikkert at disse soldatene er egnet for et oppdrag i en krevende kontekst som Sør-Sudan eller Kongo. Når man da plusser på store ulikheter mellom ulike lands soldater, blir det et komplekst bilde. Om FN hadde hatt felles standarder for helse- og sosiale forhold som gjør at soldatene har det litt bedre ville det gjort disse oppdragene lettere å løse, og jeg tror Norge kunne bidra til å jobbe for et felles FN-grunnlag i slike operasjoner.

Solhjell forteller om et FN-oppdrag der mange av de afrikanske soldatene hadde fått utdelt veldig dårlig malaria-medisin.

– De som fikk malaria, gjorde naturlig nok en dårligere jobb. Dette er bare et eksempel, men viser hvordan forskjellig praksis fra ulike land påvirker helheten i en fredsbevarende operasjon. En god soldat er avhengig av å bli behandlet anstendig og ha akseptable og sikre arbeidsforhold.

– Om soldatene ikke har den nødvendige kompetansen, er egnede for oppdraget eller har ok arbeidsforhold, vil det påvirke den innsatsen de gjør på bakken og det oppdraget de er satt til å utføre; å beskytte sivile, sier Solhjell.