Handlingslammelse og taushet om Eritrea

Det mest slående med Asmara er det man ikke ser. Ved første øyekast virker byen som en av de mest tiltalende i Afrika: Det klare sollyset, den rene høylandslufta og noen av verdens best bevarte Art Deco-bygninger gjør Eritreas hovedstad til en kontinentets vakreste byer. Her finnes de italienske koloniherrenes kafè og restaurantkultur fortsatt. Å drikke cappuchino på fortauskafè i Asmara mens man ser livet gå forbi kan nesten virke som en slags innføring i ”Afrika for livsnytere”.

Men bare nesten - noe er nemlig ikke helt riktig. For det første kan man spørre seg hvor de unge mennene har blitt av. Med unntak av noen få studenter, er Asmara så godt som helt uten gutter og menn i tjueårene. For det andre mangler byen det folkelivet (eller kaoset) man ser på gatene i de andre av kontinentets byer. Til slutt blir det nesten noe ukomfortabelt over Asmaras orden og renhet: De feide, rolige gatene og fraværet av kriminalitet blir ubehagelige. Fordi innerst inne vet man at det man ser, er uttrykk for en av verdens mest totalitære stater. Folk strømmer ikke til byen fra landsbygda når de bor i et samfunn hvor staten har full kontroll over bevegelsene deres. Og de unge mennene er mobilisert til en av verdens mest brutale militærtjenester.

Ny rapport

I oktober lanserte Oslosenteret for fred og menneskerettigheter rapporten ”The lasting struggle for freedom in Eritrea”. Rapporten viser hvordan en av de to frigjøringshærene i krigen mot Etiopia, og fra 1991 regjeringsparti, Eritrean People’s Liberation Front (EPLF) gradvis har blitt mer og mer autoritært. I følge rapporten kuliminerte denne prosessen i oktober 2001, da EPLF slo ned all opposisjon i egne rekker på særdeles brutalt vis. På denne måten viste partiet at det ikke tillater en offentlig, eller intern, debatt rundt landets framtid.

”The lasting struggle for freedom in Eritrea” gir et meget dystert bilde av situasjonen i landet. To år på rad har ”Reporters without borders” kåret Eritrea til det landet i verden med absolutt dårligst pressefrihet – verre enn Nord-Koreas. Det finnes ingen uavhengige medier i det afrikanske landet.

Eritreas plassering på andre internasjonale lister er ikke mye bedre: Freedom House har plassert landet blant de verste av de verste i forhold til personlig frihet. På den anerkjente Mo Ibrahim – indeksen over afrikansk styresett havner Eritrea på 41. plass av 48 land i Afrika sør for Sahara.

Omfattende kontroll

Ifølge Oslosenterets rapport er listen over bekymringsfulle forhold lang: Myndighetene øver direkte kontroll over landets domstoler. Det finnes egne ”special courts” hvor regimekrtitikere dømmes til døden eller strenge straffer i summariske rettssaker uten forsvarer. Ofte forsvinner mennesker helt uten rettergang. Det er utstrakt tortur og umenneskelige forhold i fengslene. Det er forbudt å samles mer enn sju mennesker på ett sted. Bare regjeringspartiet er tillatt og det finnes ikke et uavhengig sivilsamfunn. Det har kun vært avholdt ett valg i landet – et lokalvalg i 1997. Siden har alle planlagte valg blitt utsatt med henvisning til at landet er i krigstilstand.

Påstanden om at Eritrea er i krig brukes av president Isias for å beholde sitt jerngrep over landets innbyggere. Etter den andre freden med Etiopia i 2000 har han ved flere anledninger henvist til at landet er i konflikt med en ekstern fiende, som nabolandene Djibuti og Yemen. Dette har blitt brukt som en unnskyldning for manglende reformer og som forklaring på hvorfor hele ungdomskull holdes i en verneplikt som ofte varer i over sju år 

Mens hele landet kan sies å være gisler holdt av sin egen regjering, er det noen grupper som lider mer enn andre. Rapporten fra Oslosenteret peker på de som har stukket av fra militærtjenesten, tilhengere av andre trossamfunn enn de staten tolererer, medlemmer av den etniske minoriteten Kunama, tvangsreturnerte flyktninger, journalister, menneskerettighetsforsvarere og avhoppere fra regjeringspartiet som spesielt utsatte for tortur og forsvinninger.

Det er imidlertid ikke bare i forhold til sivile og politiske rettigheter at Eritreas befolkning lider. Ifølge Oslosenterets rapport er den økonomiske aktiviteten i landet på et absolutt minimum, med stor sult og fattigdom som resultat. Statens jerngrep gjør det vanskelig å komme opp med troverdige tall. Men at det er en prekær humanitær situasjon for store deler av Eritreas innbyggere er det liten tvil om.

Fattigdom

Den utbredte fattigdommen og den beinharde verneplikten fremmes ofte som de to viktigste forklaringene på at eritreere er i ferd med å bli den største gruppen av afrikanske flyktninger som når Europa. Et anslag er at 2000 unge mennesker forlater landet hver måned – til tross for at enhver utreise er forbudt og grensevaktene har orde om å skyte de som forsøker flykte fra det fengselet landet som helhet har blitt.

I sin doktorgradsavhandling fra 2006 ”Eritrea i våre hjerter” beskriver historiker Christine Smith-Simonsen hvordan Eritreas frigjøringskamp mobiliserte store deler av det norske sivilsamfunnet på 1970 og 80-tallet. For den norske solidaritetsbevegelsen ble det lille og modige landets kamp mot overmakten et sterkt symbol på anti-imperialisme:

”Både eritreere og sympatisører presenterte eritreaspørsmålet som en langvarig frigjøringsstrid, først mot italiensk kolonialisme, så mot etiopisk dominans og amerikansk innflytelse, og til sist sovjetisk imperialisme.”

Konflikten ble framstilt som Davids kamp mot Goliat – som ”de snille” mot ”de slemme”. I følge Smith-Simonsen var det lite rom for nyanser:

“Akkurat som med problematikken i det sørlige Afrika, ble fremstillinger av eritreaspørsmålet gjerne en historie om enkle konfliktlinjer med tydelige skurker og helter. Heltene var de eritreiske Davidene som kjempet mot en etiopisk-sovjetisk Goliat.”

Det er liten tvil om at den eritreiske frigjøringskampen var en kamp mot en militær overlegen fiende, som i forskjellige perioder var støttet av begge datidens supermakter, Sovjet og USA. Men utviklingen etter 1991 har vist at geriljahæren som skulle bli regjeringen i det selvstendige Eritrea, EPLF, aldri har avviklet krigstankegangen til fordel for å bygge et demokratisk og fredelig samfunn. I følge Oslosenterets rapport er den utbredte krigsmentaliteten i EPLFs ledelse den viktigste forklaringen på dagens tragedie.

Vanskelig solidaritet

Eritrea stiller den norske solidaritetsbevegelsen ovenfor vanskelige, men likefullt viktige spørsmål. I motsetning til situasjonen på 1970 og 80-tallet, er det ingen enkle svar. Det er ikke sikkert at det å trekke all bistand ut av landet vil gjøre forholdene bedre for Eritreas innbyggere. Det er heller ikke sikkert at sanksjoner vil bedre forholdene, ettersom Isias ser ut til å være nesten upåvirket av internasjonale signaler.

Det er et enormt sprik mellom det store engasjementet Eritrea mobiliserte under frigjøringskrigen og den handlingslammelse og taushet vi møter landets forferdelige situasjon med i dag. For Eritreas lidelse går stort sett upåaktet hen, både for verden som helhet, og i det norske solidaritetsmiljøet. Som tidligere støttespillere for EPLF skylder vi den eritreiske befolkningen å sette disse spørsmålene på dagsorden. Selv om svarene kan bli vanskelige.

Magnus Bjørnsen, er daglig leder for Fellesrådet for Afrika