Rapport fra Sør-Sudans dødsmarker

Ingen vet ennå sikkert hvor mange som ble massakrert, men alt tyder på at et sted mellom 15000 og 20000 mennesker, de aller fleste fra landets nest største etniske gruppe, nuerfolket, ble myrdet. Likene ble samlet opp av traktorer med store lasteapparater og lagt på stor lastebiler som deretter kjørte likene til ferdige massegraver utenfor byen.

Gruppene som utførte ugjerningene hadde kart over bydelene som nuerne bodde i, og navn på husene der de bodde. Massakren som ble gjennomført i dagene fram til nyttår hadde i framgangsmåten mange likhetstrekk med massakrene i Rwanda 20 år tidligere, men ikke det samme omfanget. Nuere som overlevde, og andre rømte skrekkslagne til FN-leiren i Juba. Der traff FN-sjefen i Sør Sudan, Hilde Frafjord Johnson, en historisk beslutning. Som den første FN-sjef noen gang åpnet hun denne og andre FN-leirer i landet for de dødstruede som prøvde å berge livet. I dag er det fortsatt om lag 100 000 flyktninger i disse leirene.

Påstand om kupp forsøk

Mandag 16. desember kom president Salva Kiir på TV i generalens feltuniform og erklærte at hans lojale styrker nå var i ferd med å nedkjempe et kupp forsøk. Like før talen hadde en stor gruppe soldater fra dinkafolket støttet av stridsvogn og andre tyngre våpen, angrepet den offisielle residensen til den nylig avsatte visepresidenten Riek Machar. Han og kona unnslapp som ved et under og kom seg bort i bil. Men alle ansatte og vakter ble drept, og den statseide residensen ble jevnet med jorden. Deretter ble de fleste store politiske og militære lederne fra frigjøringskampen arrestert og internert. I dag er de de facto politiske flyktninger i Kenya og Etiopia.

Påstanden om et kupp forsøk var ren løgn som presidenten og det øvrige såkalte lederskapet i Juba fortsatt holder fast på. I den interne propagandaen over radio og TV i Sør-Sudan der ytringsfrihet ikke lenger finnes, har denne løgnen en vedvarende ødeleggende kraft i en befolkning der det store flertallet fortsatt er analfabeter. Resten av verden har avvist den som rent tøv.

Men regjeringspartiet SPLM var på denne tiden preget av en dyp konflikt. Den dreide seg om hva slags utviklingspolitikk Sør-Sudan skulle ha, hva slags parti SPLM skulle være, og hvem som skulle styre landet etter valg som opprinnelig var planlagt avholdt i år. Den politiske opposisjonen mot president Salva Kiir og hans måte å lede politikken og regjeringsarbeidet på, var i ferd med å vokse seg meget sterk.

Krigen spredte seg mens soldatene deserterte

Samtidig med massakrene i hovedstaden Juba i dagen før jul i fjor spredde krigen seg med stor fart til store deler av landet, i første rekke de tre delstatene Jonglei, Unity og Upper Nile som både har landets oljeproduksjon og store folkegrupper som både er dinka og nuere. I disse områdene antok konflikten straks en etnisk karakter. Den nasjonale hæren SPLA hadde før konflikten et stort flertall av soldater og mange ledende offiserer fra nuerfolket. Da nyheten om massakren i Juba nådde dem i løpet av dagene 16. og 17. desember, deserterte de i titusentall fra den nasjonale hæren og sluttet seg til opprørerne som nå ble ledet av Riek Machar. Noen dager seinere var regjeringen og hovedstaden Juba direkte truet av opprørerne, og president Salva Kiir ba sin gode venn president Museveni i Uganda om militær hjelp. Dermed rykket store ugandiske styrker inn i landet og deltok like etter i omfattende kamphandlinger som stanset framrykkingen mot Juba.

Vi vet at krigen har vært ekstremt brutal. Soldatenes oppgave har vært å drepe så mange som mulig på den andre siden. Samtidig har de utøvd ekstrem vold mot sivile. Kvinner har vært særlig utsatt og voldtekter av tusener av kvinner har funnet sted. FN har karakterisert volden mot kvinnene som verre enn det man har rapporter på fra noe annet sted i verden.

Kanskje så mange som 150 000 døde

Forleden lekket en ledende offiser i regjeringshæren at han antok at omlag 10 000 soldater fra regjeringshæren hadde mistet livet og at et enda større antall var alvorlig såret. Når det gjelder opprørshæren under kommando av Riek Machar er det sikre indikasjoner på at tapstallene er enda større.

Ingen kjenner med sikkerhet de sivile tapstallene. Men vi vet fra FN at minst 1,9 mill. mennesker er blitt fordrevet fra sine hjem og at flere hundretusen av dem ikke har hatt noe annet sted å flykte til enn skogsområder og små øyer i Nilen mens den store flommen var som verst i regntiden mellom mai og oktober. Disse, oftest kvinner alene med en stor barneflokk, har hatt og har ekstreme utfordringer knyttet til det å kunne overleve og at derfor mange titusener av dem, i første rekke barna har dødd som følge av sult, sykdom og ville dyr og giftslanger som har angrepet. Når man tar i betraktning denne ekstreme situasjonen og erfaringer fra lignende meget store humanitære katastrofer, er det grunn til å frykte at minst 50 000 og kanskje dobbelt så mange uskyldige sivile har mistet som følge av krigen.

Når man så legger sammen de antatte tallene fra massakrene i Juba, de antatte tallene på sivile døde og tapstallene for soldater, er det meget sannsynlig at borgerkrigen i Sør-Sudan siden 15. desember i fjor har kostet mellom 100 000 og 150 000 mennesker livet. Det er en større katastrofe som følge av krigshandlinger enn de som rammet det samme folket i ett enkelt år under den lange frigjøringskrigen fra 1983 til 2005.

I alt dette er om lag 3,5 millioner mennesker blitt avhengig av nødhjelp fra FN og det internasjonale samfunn. Om konflikten fortsetter inn i 2015 som er overveiende sannsynlig, er det økende fare for at hele 4 millioner mennesker vil trenge nødhjelp for å overleve. Det er nærmere 40 prosent av landets befolkning.

Krigen ødelegger økonomien

Oljeproduksjonen er hardt rammet. Sommeren 2013 var den på ca. 350 000 fat om dagen, nå er den nede på om lag 140 000 fat. Inntektstapet som følge av dette og som kommer på toppen av fallende oljepriser er ødeleggende i et samfunn som hadde gjort seg mer enn 90 prosent avhengig av oljeinntektene.

Krigen er ekstremt kostbar. Det er innkjøpt store mengder våpen på kreditt i første rekke fra Kina. En våpenleveranse fra Kina som ble levert ved kai i transittbyen Mombasa i Kenya i mars i år hadde en verdi på ca. 300 millioner kr. Regjeringen betaler etter det som har lekket ut, ca. 20 millioner kr. om dagen til den ugandiske staten for de ugandiske styrkene som kjemper sammen med regjeringshæren. Dette kan siden januar i år ha gitt den ugandiske statskassen en merinntekt på ca. 7 milliarder kr. Utgiftene som regjeringen i Juba har når det gjelder krigføringen med egne styrker er enda større selv om ingen tall er lekket ut. Men det er et rimelig godt grunnlag for å anslå at krigen har kostet statskassen i Juba minst 20 milliarder kr siden desember i fjor. I tillegg kommer kostnadene ved de meget store fysiske ødeleggelsene som er påført delstatene og byene omtalt ovenfor.

Når det gjelder militær støtte og våpen til opprørerne under ledelse av Riek Machar, er det funnet bevis for at regimet i Khartoum både gir dem områder for militær trening inne i selve Sudan og samtidig forsyner dem med våpen produsert i Sudan.

Samtidig spiller regimet i Khartoum sammen med president Salva Kiir. Det fisker i kjent stil i rørt vann. Khartoum spiller med de to hovedparter i konflikten samtidig som det spiller dem ut mot hverandre. Og så sier president diktatoren i Khartoum Omar Bashir til verden. Hva var de vi sa? Disse svarte menneskene i sør makter aldri å samarbeide, de bare ødelegger hverandre.

Sør Sudan teknisk konkurs

For å kompensere for denne gigantiske utgiftsbyrden til staten Sør-Sudan, har regjeringen under president Salva Kiirs ledelse lånt penger til meget høy rente på framtidig oljeproduksjon med lave oljepriser fra de kinesiske oljeselskapene som jobber i landet. I tillegg har de lånt penger til ågerrente fra arabiske kreditorer i Midt Østen. De har presset utenlandske banker i Juba, hovedsakelig kenyanske banker, til kortsiktige lån, og regjeringssjefen Salva Kiir har beordret Nasjonalbanken til fortløpende å trykke nye pengesedler. Nasjonalbanken akkumulerer følgelig for hver måned som går, et økende underskudd. Inflasjonen er galopperende.

Sør-Sudans statsbudsjett for 2014 har en ramme på om lag 15 milliarder kroner. I dagens situasjon går mer enn 50 prosent til de militære styrker, sikkerhetstjenesten og politiet. Om lag 750 millioner kroner går til utdanning og om lag 550 millioner til helsetiltak. Regjeringens bidrag til nødhjelp for de snart fire millioner mennesker som trenger det, er om lag 130 millioner kroner. Til sammenligning yter det internasjonale samfunn i 2014 om lag sju milliarder kr.

Mot denne bakgrunn er oppfatningen i alle miljøer som følger utviklingen i Sør Sudan at den økonomiske politikken som føres er helt uansvarlig, og at den sørsudanske staten er teknisk konkurs. Ethvert nytt og ansvarlig regime vil få en ekstremt vanskelig oppgave med å få orden på økonomien i dette landet som er så rikt på naturressurser, men nå har ett av verdens aller fattigste folk.

Fredsforhandlinger uten ende

Fredsforhandlinger mellom partene i konflikten har pågått i Addis Abeba siden januar i år. Det har vært inngått flere våpenhvileavtaler som er blitt brutt med en gang. Man har i flere forhandlingsmøter etter sterkt press fra de regionale meklerne og det internasjonale samfunn, her også Norge, formelt blitt enig om rammen for en fredsavtale, men hver gang regjeringens forhandlere har vendt hjem til Juba, har de tolket avtalen på en måte som bare har ført til nye forhandlinger. Regimet i Juba under president Salva Kiir driver med andre ord en ren uthalingstaktikk i fredsforhandlingene. For regimet har tro på at når tørketiden nå kommer og man kan forflytte regjeringshærens nye og tunge våpen, skal man i neste runde vinne konflikten militært. Det synes ikke å spille noen rolle for president Salva Kiir og hans medsammensvorne at folk og land i mellomtiden blir ødelagt.

Halle Jørn Hansen er tidligere generalsekretær i Norsk Folkehjelp. Han skriver på en bok som dels dreier seg om historien om Folkehjelpen i Sør-Sudan under frigjøringskampen fra 1986 til 2005 fortalt fra innsiden, og dels om sammenbruddet i desember i fjor.