Graver etter gull i et av verdens fattigste land

Rupachi-elva bukter seg mellom åsene ved landsbyen Mphundwe i Mzimba-distriktet nord i Malawi. I skråningene er skogen hogget ned. Nå er åssidene fulle av mennesker som graver i jorda med spader og hakker. Nede i elva står andre med plastbøtter fylt med jord og vann.

De leter etter gull.

Alt gjøres for hånd. Jordmassene graves ut, bæres ned til elva og vaskes i håp om at noen små gullkorn skal bli igjen. Siden januar har mennesker fra flere deler av Malawi kommet til Kamchocho-gruven i Mzimba for å prøve lykken.

En av dem er Alesi Chipeta (42). Seksbarnsmoren forlot hjemmet sitt i nabodistriktet Kasungu etter å ha hørt om gullet. Hun åpnet en liten restaurant i håp om å tjene penger.

– Jeg kom til Mzimba i januar 2026 etter å ha hørt at folk gravde etter gull. Før jeg begynte med dette, drev jeg en liten restaurant her i området, men den ga meg ikke nok penger fordi kostnadene var for høye, sier Chipeta.

– Gull er penger

Chipeta forteller at familien har fått bedre råd siden hun begynte å grave etter gull. Ett gram kan ifølge henne gi 260 dollar, eller rundt 2400 kroner. Bare i januar og februar forteller hun at hun tjente tilsvarende rundt 16 000 kroner – en sum hun sier hun aldri hadde drømt om.

Og hun er langt fra alene om å prøve lykken.

Folk fra flere deler av Malawi har strømmet til Kamchocho. Noen har forlatt byene for å lete etter gull. Både kvinner og menn graver, vasker jordmassene og håper på et funn.

– Jeg satser virkelig på gull. Inntekten min har økt betydelig siden jeg begynte med gruvedrift. Med pengene jeg tjener, kan jeg betale skolepengene til barna mine, sier Jovita Willima.

Willima begynte å grave etter gull i juni. Nå sparer hun for å bygge nytt hus med blikktak til familien.

Godfrey Thomas (32) har drevet med gullutvinning i flere år. Han kom til Malawi i fjor etter å ha jobbet med det samme i Mosambik.

– Gull er penger. Alle menneskene du ser her, skaffer inntekter til familiene sine. Med gull kan du ikke forbli fattig, sier han.

Men Malawi er fortsatt fattig

Under bakken i Malawi finnes langt mer enn gull. Landet har også forekomster av blant annet uran, kull, grafitt, rutil og sjeldne jordartsmetaller. Gruvedrift foregår flere steder i landet. Gull utvinnes blant annet i Mangochi, Lilongwe, Balaka og Kasungu, mens uran- og kullforekomster finnes nord i Karonga. Flere store utenlandske selskaper er involvert i utvinningen av Malawis mineralressurser.

Det er også gjort funn som tyder på oljeforekomster under Malawisjøen. Planene om oljeleting har møtt motstand fra miljøorganisasjoner, som frykter konsekvensene for innsjøens sårbare økosystem og de over 1,5 millioner menneskene som lever langs bredden.

Regjeringen har store ambisjoner om at mineralsektoren skal bli en langt viktigere motor i landets økonomi. Men foreløpig er kontrasten stor: Til tross for mineralrikdommen er Malawi fortsatt et av verdens fattigste land: Ifølge Den afrikanske utviklingsbanken lever tre av fire malawiere under den internasjonale fattigdomsgrensen på tre dollar dagen.

– Grådighet, korrupsjon og mangel på ansvarlighet blant dem som sitter med makten er blant årsakene, sier Blessings Amedi, leder for gruvekooperativet Duwe ved Kamchocho-gruven.

Den pensjonerte offiseren har selv gått inn i gullnæringen, og sier at mineralressursene landet allerede har, er nok til å føre Malawi til velstand.

– Det er mye penger i gruvesektoren. Mer enn i landbruket, hevder han.

Michael Kaiyatsa, leder for menneskerettighetsorganisasjonen Centre for Human Rights and Rehabilitation (CHRR), mener det avgjørende ikke bare er utenlandske selskapers rolle i gruvesektoren, men om Malawi får en rettferdig avkastning på naturressursene sine.

– Malawis mineralressurser er en nasjonal ressurs. De bør forvaltes på en måte som kommer alle innbyggerne til gode, ikke bare investorer eller noen få enkeltpersoner, sier han.

Kaiyatsa mener inntektene fra gruvedriften burde kunne merkes i form av bedre offentlige tjenester, infrastruktur, arbeidsplasser og høyere levekår for folk flest.

– Det er bekymringsfullt at lokalsamfunn i Malawi forblir fattige til tross for at betydelige mineralressurser utvinnes. Det reiser spørsmål om hvor rettferdige gruveavtalene er, og om innkrevingen av inntekter.

Store ambisjoner for gruvedriften

I 2009 begynte det australske selskapet Paladin Africa Limited å utvinne uran ved Kayelekera-gruven i Karonga, men stengte ned driften i 2014 fordi de mente at markedet var for dårlig. I denne perioden sto sektoren for rundt ti prosent av landets  bruttonasjonalprodukt. I 2024 var andelen falt til 0,7 prosent, ifølge Malawi Government Annual Economic Report.

Nå er uranutvinningen ved Kayelekera i gang igjen, denne gangen i regi av et annet australsk selskap – Lotus Resources. Mens gruven frem til stengingen i 2014 produserte uran til en verdi av rundt 14,6 millioner dollar, oppgir Lotus Resources at de forventer å produsere for rundt 152 millioner dollar. 

Også selskaper fra blant annet Kina, USA og Japan er involvert i Malawis gruvesektor.

President Peter Mutharika ønsker flere utenlandske investeringer og regjeringen har pekt ut gruvedrift som en viktig sektor for økonomisk vekst. Malawi Chamber of Mines and Energy anslår at sektoren kan stå for 12 prosent av BNP innen 2027, mens National Planning Commission har et mål om 15 prosent innen 2030.

Gruveekspert Paul Mvula sa nylig til journalister at landet må ta tak i korrupsjonen i sektoren dersom Malawi skal komme videre og få slutt på fattigdommen. Han tror mindre korrupsjon vil tiltrekke seg flere investorer.

Chiko Manda, som er gruvekonsulent og partner i ASM Consultants, stiller også spørsmål ved hvordan sektoren styres.

– Fattigdommen i Malawi er menneskeskapt, sier han.

Hvor blir gullet av?

Ved Kamchocho står oppkjøpere klare til å kjøpe gullet som gruvearbeiderne finner.

– Vi kjøper direkte fra arbeiderne og veier gullet her. Hvert gram koster oss 260 dollar. Etterpå selger vi det til forhandlere i byen, sier Prisca Mpang'ombe (45), som byttet ut den gamle jobben i butikk med gull.

Hva som skjer med mineralene videre, er vanskeligere å følge. Gruvekooperativ-leder Blessings Amedi hevder at store mengder smugles ut av landet, og at Malawi dermed går glipp av inntekter som kunne kommet befolkningen til gode.

– Noen ganger spør vi oss selv: Hvor blir disse pengene av? Hvem tjener på gullet hvis det ikke er menneskene som bor på stedene der ressursene finnes? spør Amedi.

Ulovlig gullutvinning

Myndighetene forsøker samtidig å få større kontroll over en gruvesektor der mye av virksomheten foregår utenfor det formelle systemet. I oktober i fjor forbød president Peter Mutharika eksport av rå og ubearbeidede mineraler. Målet var at mer av foredlingen – og dermed verdiskapingen – skulle skje i Malawi.

Men grepet har også fått utilsiktede konsekvenser. I budsjettåret 2025/26 fikk gruvemyndighetene inn 70 millioner kwacha i inntekter, mot forventede 665 millioner. Det er 89 prosent mindre enn anslått. Myndighetenes egen økonomiske rapport peker på eksportforbudet som hovedårsaken til avviket.

Geolog og gruveekspert Ignatius Kamwanje mener forbudet samtidig har bidratt til økt smugling av mineraler ut av landet.

Regjeringen står dermed overfor et dilemma: Den vil gjøre gruvedriften til en motor for økonomisk vekst, samtidig som store deler av den raskt voksende gullutvinningen skjer uformelt eller ulovlig.

Bare i Mzimba var det tidligere i år registrert mer enn 4000 mennesker ved nye gullområder, ifølge myndighetene. På landsbasis er det identifisert over 80 steder med ulovlig gullutvinning.

Gruvekonsulent Chiko Manda mener manglende lokal tilstedeværelse fra myndighetene gjør reguleringen vanskelig.

– Kontorene til Mines and Minerals Regulatory Authority (MMRA) ligger i hovedstaden Lilongwe. Hvis de hadde hatt kontorer i distriktene, kunne myndighetene regulert gruvedriften mer effektivt. Vi trenger orden i sektoren. Nå kan hvem som helst bestemme seg for å begynne med gruvedrift, med eller uten lisens, sier han.

Vil regulere gruvedriften

Samtidig har regjeringen stanset utstedelsen av nye gruvelisenser i ett år. Manda mener dette har gjort situasjonen vanskeligere.

– Beslutningen om ikke å utstede lisenser påvirker produksjonen, særlig for små og store gruveaktører. Regjeringen burde ha gitt aktørene tid, for eksempel tre eller fire år, til å forberede seg.

Grain Malunga, geolog og koordinator i bransjeorganisasjonen Malawi Chamber of Mines and Energy, mener løsningen er å få mer av den uformelle gruvedriften inn i regulerte former.

– Vi må fremme bærekraftig gruvedrift, redusere ulovlige pengestrømmer og smugling og sørge for at folk får tilgang til formelle, lønnsomme markeder, samtidig som staten får inntekter, sier han.

Malunga avviser samtidig at hele gruvesektoren er preget av dårlig styring.

– Kritikken handler om hvordan sektoren blir oppfattet. Gruvedrift har potensial til å bidra betydelig til landets økonomiske utvikling. Vi har en voksende håndverksmessig og småskala gruvesektor og en lovende mellomstor og stor gruveindustri som er godt regulert, sier han.

Forurenser drikkevann

Gullrushet har satt tydelige spor i landskapet ved Kamchocho.

Skogen i åssidene er hogget ned, bakken er gjennomhullet av gruvearbeidernes utgravinger og vannet i Rupachi-elva er blitt grumsete av jordmassene fra utvinningen.

For familiene som lever av gullet, er elva en del av arbeidsplassen. Men gruvedriften har samtidig gjort vannet uegnet som trygt drikkevann for mennesker og dyr.

Amedi mener gruvearbeiderne trenger bedre utstyr og kunnskap for å kunne hente ut gullet uten samtidig å forurense vannet.

Miljøproblemene er heller ikke begrenset til den uformelle gullutvinningen. Tidligere i år ble driften ved kullgruven til Coal and Minerals Group (CMG) i Karonga stanset etter at myndighetene fant utslipp av gruveavfall i elvene Changwina og Kasantha.

Undersøkelser slo fast at vannet var forurenset, og selskapet ble ilagt bøter og pålagt å stanse utslippene. 

Sendte inn hæren

Myndighetenes forsøk på å få kontroll over den ulovlige gruvedriften har også fått langt mer dramatiske følger.

Mellom mars og april 2026 ble militæret satt inn mot gruveområder i Mzimba, Dowa og Kasungu. Rundt 400 mennesker ble arrestert i aksjonene.

Også Kamchocho ble rammet.

– Da hæren kom, slo de folk og satte fyr på skurene der folk oppbevarte eiendeler og penger. I noen tilfeller tok soldatene motorsykler og dro av gårde med dem, sier Chipeta.

Hun hevder at hennes 25 år gamle sønn, Tione Chima, mistet alt han hadde, også penger han hadde tjent på gull.

Michael Kaiyatsa i CHRR kaller hærens framgangsmåte «uakseptabel».

– Selv når folk mistenkes for ulovlig gruvedrift, må myndighetene holde seg innenfor lovens rammer og respektere menneskerettighetene, sier han.

Han mener eventuelle lovbrudd burde vært møtt med arrestasjoner, etterforskning og rettsforfølgelse – ikke vold eller ødeleggelse av eiendeler.

Også gruvekonsulent Chiko Manda stiller spørsmål ved at militæret brukes til å håndheve gruvelovgivningen.

– Militæret er ikke trent til å opprettholde lov og orden, særlig ikke i en sektor som denne. Hæren bruker makt. Dette må diskuteres ordentlig med lokalsamfunnene og høvdingene, sier han.

– Ironisk nok er regjeringen som jager folk bort fra gruveområdene, den samme regjeringen som ber folk selge gull til den. Er ikke det dobbeltmoral?

Panorama nyheter har kontaktet The Department of Mining for kommentar til denne saken, og ble henvist til The Mines and Minerals Regulatory Authority (MMRA). Deres talsperson Sellah Singini ba om å få spørsmålene skriftlig, men hadde ved publisering ikke svart.