Goodbye, Nairobi!
"Thore Hem, we Kenyans know how much you appreciate a demand for your favours and assistance. We have not wanted to insult you and your authorities by saying the truth….!” Dette var avskjedshilsenen den tidligere NORAD-ansatte fikk.
Jeg hadde bodd og jobbet i tre år i Kenya. Blitt godt kjent med landet, besøkt alle distriktene. Hatt en spennende jobb og og hatt det godt med familien min. En god del kiswahili hadde jeg greid å lære meg, og mange venner hadde jeg fått.
Det nærmet seg den kenyanske vinteren, året var 1980, jeg var inne i avslutningen av mitt arbeid som Norads assisterende stedlige representant på ambassaden. Som vanlig når folk slutter i en jobb, hadde jeg flere «good-bye-parties». Noen ble holdt hjemme i Lower Kabete road, et ble holdt på hotell Serena.
Turkana-satsing
I de tre årene jeg hadde jobbet på ambassaden, hadde et av mine ansvarsområder vært saksbehandling og oppfølging av den norske bistanden til bygging av en vei fra Kapenguria til Turkana-sjøen. Veien skulle bidra til utvikling i Turkana, som langt inn på 60-tallet hadde vært nærmest isolert fra resten av landet og av den engelske kolonimakten definert som et farlig område; Northern Frontier District. Område der de «ville og farlige nomadene» bodde.
Nå var det imidlertid nye tider, regjeringen hadde bestemt at turkana-folket skulle "utvikles." Mange steder i verden har vi sett at myndigheter ofte vil forsøke å gjøre nomader bofaste. Argumentene som ofte brukes, er at bare da vil man kunne nå dem med velferdstilbud; helse, skole - og "utvikling". Den løsning man hadde sett seg ut for turkanerne, var å gjøre flest mulige av dem til fiskere i den store innsjøen som ligger midt i den karrige halvørkenen som Turkana er. Det var ikke så viktig at turkanerne ikke hadde noen tradisjon for å spise fisk, ja faktisk så de fleste turkanere på fisk som noe ekkelt. Men dette kunne endres - og enda viktigere : fisk fra Turkanasjøen kunne selges i Kenya, i Afrika - ja kanskje på verdensmarkedet! Da ville Turkana kunne få inntekter som i sin tur kunne brukes til å bedre levestandarden.
Veien til innsjøen
Før fisken kunne bli solgt måtte den imidlertid fanges, forberedes for salg og transporteres ut av Turkana. Derfor var det nødvendig å bygge en god vei til innsjøen. Veien skulle være et spleiselag mellom Kenya og Norge, og spesielt skulle Norge bidra med maskiner og utstyr samt alt nødvendig personell for prosjektering og anleggsledelse. Kenya skulle i hovedsak stille med anleggsarbeidere.
Veiprosjektet var et prosjekt i regi av kenyanske myndigheter. Det var Ministry of Works som var det kenyanske fagdepartementet, og i departementet var det avdelingen "Direct Labour Department" som var sansvarlig for gjennomføringen. Avdelingen ble ledet av en svært hyggelig kenyaner som het Ole Langoi. En av Langois oppgaver var å sørge for at Norge ble anmodet om å rekruttere de fagfolkene som trengtes og det var oftest ganske formelle prosedyrer for hvordan slike anmodninger ble sendt og mottatt. Norad på sin side, hadde inngått en avtale med firmaene Veidekke og Furuholmen om å stille til rådighet de fagfolkene som trengtes Dette forutsatt at det forelå spesifisert anmodning fra kenyanske myndigheter, og at Norad etter sin vurdering godkjente søknaden. På det meste var det nær 20 nordmenn som var rekruttert på denne måten.
Trodde vi var nære...
Under avskjedsfesten for meg på Hotel Serena, ble jeg sittende en stund å prate med Langoi. Vi hadde fått gjensidig respekt for hverandre, Langoi hadde ved et par anledninger invitert meg med hjem til masai-boplassen 5-6 mil utenfor Nairobi hvor han hadde sin familie og sine dyr. Jeg hadde drukket hans "pombe" og smakt hans geitekjøtt. Det var min faste overbevisning at vi hadde et forhold preget av nærhet og tillit.
På Serena lener han seg mot meg, og sier:
"My friend, now I can tell you that though we have had a nice cooperation, it is my sincere opinion that we would have constructed the Turkana-road faster, better and cheaper if, instead of 18 Norwegians, we have had only 3 or 4."
"Hva ?» Sa jeg , "- og det sier du først nå, når jeg skal slutte i jobben min?! Hvorfor har du ikke sagt det før?"
Han tok hånden min, rettet blikket mot meg og utbrøt:
"Thore Hem, we Kenyans know how much you appreciate a demand for your favours and assistance. We have not wanted to insult you and your authorities by saying the truth....!"
