Fangevokteren som ble Mandelas nære venn

Brand var bare 19 år da han som ung fengselsbetjent på Robben Island møtte Nelson Mandela, den politiske fangen som senere skulle bli Sør-Afrikas president og en av de mest kjente lederne i verden.

Vennskapet som startet på Robben Island varte livet ut, og på sine eldre dager ba Mandela fangevokteren Brand å skrive en bok om deres nære forholdet. Og slik ble det.

I høst besøkte den sørafrikanske forfatteren og hans kone Norge for første gang. Den tidligere fangevokteren var blant annet innom Nobels Fredssenter og Grønland kirke i Oslo der han fortalte om boka si og vennskapet til Mandela.

Fikk enormt med post

Brand hadde allerede jobbet i ett år på Robben Island da han første gang møtte den spesielle fangen. En av oppgavene til den unge fengselsansatte var å dele ut posten, og han la merke til at denne fangen plutselig fikk flere tusen bursdagskort fra hele verden. Det skjedde på Mandelas 60-årsdag.

– Det kom hele tiden brev og kort, men vi kunne ikke videreformidle alle disse. Regelen var at alle fanger kun fikk lov til å motta seks kort i året, forteller han.

Den unge fangevokteren ble nysgjerrig på hvem mannen som mottok så mange brev og postkort kunne være.

Da han spaserte sammen med Mandela i luftegården en dag, sa den 60-årige fangen at han hadde lagt merke til at Brand behandlet folk med respekt. Det ble starten på den første samtalen.

– Han spurte meg hvor jeg kom fra.

Brand fortalte at han kom fra en gård utenfor Cape Town.

– Fint. Da kan du hjelpe meg å lage en kjøkkenhage her på øya med tomater og andre grønnsaker, repliserte Mandela. Og slik ble det.

Smuglet inn barnebarnet

Brand forteller at de ofte snakket om familiene sine, og han forsto raskt at Mandela savnet sin. Hver tredje måned kom kona Winnie på sitt faste 30-minutters besøk. En gang hadde hun med seg deres nyfødte barnebarn.

Alt som foregikk på Robben Island var overvåket, og det var ikke lov å ta med barn der. Brand brøt reglene, og risikerte 5 års fengsel da han smuglet babyen inn til Nelson Mandela.

– Da jeg så den gamle mannen kysse barnet mens tårene trillet, skjønte jeg hvor stor han var. Vårt vennskap var større enn frykten for å bli fengslet selv, forteller han.

Den innsatte skrev til kona

Senere skrev Mandela et brev til kona til Brand. Der han ba om at hun måtte mase på sin mann for at han skulle ta mer utdanning. Mandela brydde seg om hans familie.

Da Brand havnet i en motorsykkelulykke, fungerte Mandela nærmest som hans advokat og skrev brevene, noe som bidro til at Brand til slutt vant saken.

For Mandela ble kjøkkenhagen et fristed der han kunne lese og ikke minst jobbe i jorda med tomater, chili og andre ting som vokste der. I tillegg var det slik at han kunne høre lyden av barn og unge i nabolaget, forteller hans fangevokter.

Lyden av fremtiden

Lyden av barn eller barnelatter fikk alltid fangene på Robben Island til å stanse med det de holdt på med. Det var lyden av savn, men også lyden av fremtiden.

– Det var dette som motiverte dem til å holde ut, forteller Brand.

Vi møter den 59-årige mannen fra Cape Town i kafeen på Nobels Fredsinstitutt i Oslo. Denne dagen har Brand gått i fotsporene til sin tidligere fange og siden gode venn Nelson Mandela.

Mandela var i Norge i 1993 for å motta fredsprisen sammen med Sør-Afrikas daværende president, Frederik Willem de Klerk. Etter apartheids fall, fikk Mandela bred anerkjennelse for sin forsoningspolitikk fra alle parter, også fra tidligere motstandere.

Det var tungt for Christo Brand, da han i 2013 mistet sin nære venn. Båndene mellom de to var sterke og i boka «Mandela – Min fange, Min venn» kommer det tette forholdet mellom den hvite fangevokteren og Mandela fram.

Ba fangevokteren skrive

– Selv ønsket jeg aldri å skrive noen bok. Vårt vennskap var personlig, og Mandela var som et familiemedlem. Men det var Mandela selv som bad meg om å skrive. Og da vi hadde kladdet manus, skrev han selv inn episoder og scener som jeg hadde glemt.

Mandela lovet å være med på lanseringen. Han hadde siste versjon hos seg på sykehuset da han døde, forteller Brand.

Tre måneder senere kom boka ut i England, etter at han hadde fått hjelp av journalist Barbara Jones til å skrive den ferdig.

Mandela maste i flere år på at Christo Brand skulle utgi en bok om forholdet mellom de to - fangevokteren og den innsatte. Skjermdump: youtube

Første møte

Før han begynte å jobbe på Robben Island hadde Brand jobbet i et vanlig høyrisikofengsel. Det var til tider en skremmende opplevelse for 18-åringen. Han opplevde ofte at de innsatte sloss. En gang så han fanger som skar ut hjertet på en annen fange og spiste det. Det gjorde at han mistet lysten på å være i fengselsvesenet lenger.

Men han hadde familie og trengte en jobb. Da han kom til Robben Island, endret alt seg.

– Vi ble fortalt de var «terrorister», men jeg innså at de var folk som kjempet for likebehandling og demokrati. Jeg forsto dem. Men politikk snakket vi aldri om, heller om familie, hage og vanlige ting.

Det eneste bråket han opplevde på Robben Island var da fangene sultestreiket. Da Nelson Mandela ble sluppet ut, var han gammel og svekket av sykdom. Han hadde prostatakreft og hadde også hatt tuberkulose.

– Myndighetene trodde ikke han ville leve mer enn noen år. Men da han senere ble løslatt og det ble kjent at han var i diskusjoner med regjeringen, forsto jeg at han ville bli politiker.

– Jeg trodde han ville få et sete i parlamentet, siden de hadde noen reserverte til svarte, men trodde aldri han skulle bli president. Da ble jeg veldig glad og stolt, sier Brand.

Vennskapet og det gode miljøet på fangeøya utenfor Cape Town gjorde at Brand trivdes på jobben.

Samtidig var det tøft og isolert å jobbe på Robben Island. Det kunne gå måneder imellom hver gang Brand reiste hjem til familien bestående av kone og to barn på fastlandet.

Kjempet for neste generasjon

– Jeg vet at for Mandela var det fryktelig tungt å ikke få oppleve sine barns oppvekst. Han var glad i barn, mer enn i voksne. Det var nettopp for de neste generasjonene han kjempet for. Hver gang han kom inn i et rom med en stor forsamling, gikk han alltid bort til barna. Han spurte meg alltid om mine barn og ble som en onkel for dem – også etter at han ble president.

– En gang skrev han et brev til min 16-årige sønn Riaan om at han måtte jobbe hardt på skolen.

I brevet som han sendte med Brand, skrev Mandela:

«Du er nå 16 år. Hvis du nå jobber hardt så kan du utvikle deg og bli en av landets viktigste ledere. Husk alltid på det. Hilsen onkel Nelson».

Mistet sønnen

Brand får tårer i øynene når han snakker om sin venns kjærlighet til familien hans og sønnen, som noen år senere døde i en bilulykke.

– Jeg var i sjokk da telefonen som foreldre frykter aller mest kom med melding om at min sønn Riaan var død. Da vi var på vei til sykehuset for å identifisere han, ringte Mandela meg. I telefonsamtalen trøstet han meg og sa at han visste det var ekstremt tungt for foreldre å begrave sitt eget barn. Dette visste han, fordi hans egen sønn Themekile også hadde blitt drept på samme måte i en bilulykke. Mandela og jeg kunne både gråte og le sammen.

Boka skulle gi håp for andre

Brand forteller med et glimt i øyet at vennen også kunne gi han råd som at han nå burde slanke seg, spise sunnere og komme i bedre form.

På YouTube finnes flere videoklipp og lydfiler der de to vennene ler og prater om hvordan det var mulig for en hvit fangevokter og bli livslang nær venn med en sort fange under apartheid.

– Vi snakket mye om følelser oss imellom, og jeg både lyttet og lærte av min venn. Han kommer alltid til å være min inspirasjon. Selv om jeg ikke er en skribent, var det i Mandelas ånd å gi ut denne boka. Han ville at vårt vennskap skulle komme fram, fordi det kunne gi håp for andre.

Bakgrunnen for at han ville Brand skulle skrive om dette var også Mandelas misnøye med filmen «Farvel, Bafana». Filmen - og boka «Goodbye Bafana: Nelson Mandela, My Prisoner, My Friend» - gir seg ut for å handle om forholdet mellom Nelson Mandela og James Gregory. Sistnevnte var også fangevokter på Robben Island. Her var det Gregorys egen bok som lå til grunn for manuset.

Denne boka likte ikke Nelson Mandela, siden han mente at teksten inneholdt viktige feil og mangler. – Mandela maste i seks år på meg og ville jeg skulle skrive min versjon, sier Brand.

Hatet ingen

Den tidligere fangevokteren husker at han spurte Mandela om han ikke hatet de hvite menneskene i Sør-Afrika.

– Mandela svarte at han aldri hadde hatet menneskene, det var systemet han kjempet imot.

Brand er av og til guide på Robben Island for å fortelle om fangevokterens hverdag.

– Folk som besøker Robben Island forteller meg ofte at Mandela var deres inspirasjon og helt. Da svarer jeg ofte at det var han også for meg. Men i tillegg var han også min fange og min venn, sier han.

Nå blir det kanskje film om vennskapet mellom Brand og Mandela. Den skal filmes på Robben Island. I motsetning til filmen og boka «Farewell bafana», som Nelson Mandela mente var mest oppspinn, blir dette en bok om ekte vennskap.

– Vi beholdt vennskapet helt til siste slutt, forteller han.

Da Mandela døde i 2013 inviterte familien hans tidligere fangevokter Christo Brand i begravelsen.