Treg jordreform i Sør-Afrika

Jonas Koalepe kommer sakte gående over beitemarkene. Gården hans ligger utenfor byen Edenville i den sørafrikanske provinsen Free State. 65-åringen har bodd i dette området hele sitt liv og ble født bare fem mil unna.
Før arbeidet han som landarbeider og senere som gruvearbeider. Men håpet om en dag å ha egen jord var alltid der.
- Under apartheidregimet drømte jeg om å eie en gård. Nå er drømmen blitt virkelighet. Men det har vært en lang og frustrerende prosess, sier han.
I 2005 søkte Koalepe om å få kjøpe gården med hjelp fra det statlige jordreformprogrammet. Han kjente eieren, som var villig til å selge. Allikevel tok det to år før alle papirer var klare. Det statlige tilskuddet til kjøp av jord, som Koalepe hadde rett til ifølge de daværende reglene, var imidlertid langt fra nok. 17 familiemedlemmer gikk sammen for å kjøpe eiendommen.
De hvite bøndene i området har hjulpet han med verktøy og reparasjoner. En ga han et gjerde, en annen en okse.
- Men regjeringen har ikke gitt den støtten de lovet. Nå forpakter jeg bort åkermarkene for å få en inntekt. Jeg forbereder å starte med griseavl, og jeg vil forbedre buskapen. En dag håper jeg å kunne dyrke jorda selv, og til tross for problemene er jeg fornøyd. Jeg har en gård og et bra sted å bo på selv om det er vanskelig med økonomien, sier Jonas Koalepe.

Langsom reform.

Edenville ligger i området rundt Renosterrivier, nord i Free State. Provinsen er en av de mest jordbruksintensive distriktene i landet, men jordreformen har gått langsomt. Regjeringens mål er at 30 prosent av landbruksjorda skal ha gått fra hvite til svarte eiere innen 2014. Men i løpet av de siste 15 årene har bare fem prosent byttet eier innenfor rammen av jordreformen.
For å få fortgang i prosessen har en gruppe hvite afrikandere, bønder og forretningsfolk, tatt et privat initiativ: Renosterrivier Landreform Project.
- Vi har gjort en studie om hvordan jordreformen skulle kunne lykkes her, hvilken type jordbruk som passer i området, hvor store jordarealer som kreves for å få en god økonomi og så videre, sier Gert Saaiman, som er prosjektleder for Renosterrivier Support Center.

Handler om økonomi.

Det største problemet med Sør-Afrikas jordreformprogram er at uten utdanning, økonomisk støtte og oppfølging er de nye svarte bøndene dømt til å mislykkes, fastslår man i studien. Den ble overlevert til landbruksministeren og daværende president Thabo Mbeki i 2007.
Renosterrivier Support Center skal derfor fokusere på å hjelpe nye svarte jordeiere til å starte livskraftig jordbruk gjennom mentorordninger og støtte fra hvite bønder og andre interessenter i den private sektoren.
- Jordreform må ikke sees som et sosioøkonomisk utviklingsprogram, slik regjeringen gjør i dag. Det handler om økonomi og forretningsutvikling, det er eneste måte å lykkes på, sier Gert Saaiman.
De fleste svarte sørafrikanere vil heller ikke nødvendigvis ha en gård, men en jobb, påpeker han. Arbeidsløsheten i landet er offisielt på 40 prosent, og mange flytter fra landsbygda til storbyene på jakt etter arbeid.
- Så egentlig tror jeg ikke det blir en folkeoppstand om vi ikke får til en bra jordreform. Men landbruksjord er et politisk verktøy som kan utnyttes av politikere på en negativ måte. Det er hva som hendte i Zimbabwe. Dette er en av årsakene til at de fleste hvite landbrukerne mener en jordreform er nødvendig og er villige til å selge sine eiendommer, så lenge prisen er den samme som på det private markedet.

Matsikkerhet.

Antallet hvite kommersielle farmere i Sør-Afrika er redusert fra 60.000 til 45.000 på ti år. Sør-Afrika importerer nå mer mat enn landet eksporterer. Før var det motsatt, påpeker Gert Saaiman.
- Sør-Afrikas befolkning vokser, og vi vil at de nye, svarte bøndene skal lykkes. Om de ikke produserer for kommersiell bruk, hva hender da med landets matsikkerhet?
Sør-Afrikas jordreform bygger på prinsippet om en villig selger og en villig kjøper. Hittil er ytterst få gårder tvangsinnløst, og en omdiskutert ekspropriasjonslov er lagt på is.
Om lag fem prosent av all landbruksjord er hvert år til salgs, så problemet er ikke at det ikke finnes gårder til salgs.
Problemet virker snarere å være en blanding av inkompetanse og byråkrati.
- De fleste som arbeider med spørsmålene i departementet for landspørsmål har ikke den riktige kunnskapen for å gjøre jobben sin. Jeg vet om søkere som ikke har fått gårdene sine på grunn av administrative problemer. De som får gårder er de som har kontakter. Nå har regjeringen lovet en ny prosess som skal bygge på bedre kunnskapsinnhenting og vurdering av de aktuelle gårdene, sier en tjenestemann, som vil være anonym, på landbruksdepartementets lokalkontor i Parys.

Kunstige høye priser?

Regeringspartiet ANC forklarer den langsomme jordreformen med at farmerne forlanger kunstig høye priser, og dermed gjør det umulig for regjeringen å kjøpe gårder og landbruksjord. Men Gert Saaiman er ikke enig:
- De fleste jordbrukere har ingen problemer med å selge til regjeringen, men de orker ofte ikke å vente i to år på at prosessen skal bli ferdig. På det private markedet tar et kjøp to til tre måneder.
En som har ventet lenge på gården sin er Razoe Lebone, som er leder for den svarte landbruksorganisasjonen National African Farmers Union (NAFU) i Edenville.
- Jeg er interessert i en gård og eieren har sagt at han vil selge den til meg. I januar 2006 leverte jeg søknaden til myndighetene, men de rotet bort papirene og alt ble forsinket. Akkurat nå forhandler de om prisen og de sier handelen er i ferd med å sluttføres, sier Razor Lebone.
Han forteller at det finnes medlemmer av NAFU som har fått tildelt jord og har lyktes, selv om de ikke er mange. Andre har fått gårder, men uten en klar driftsplan har de mislyktes.
- Alle er frustrerte. Både vi som vil bli nye gårdeiere og de som vil selge sine gårder. Flere ganger har vi sett gårder bli solgt privat fordi staten har vært for sendrektig i sin behandling. Da jeg først hørte regjeringen snakke om jordreform, vakte det håp om at jeg en gang kunne eie en egen gård. Nå er det håpet nesten helt knust på grunn av den administrative prosessen.