Afrika – fra bakevje til dynamisk marked

– De siste ti årene har Afrika hatt den raskeste økonomiske veksten i verden. Kina som enkeltland har vokst raskere, men Afrika er den regionen med størst vekst. For første gang i vår nyere historie er det ingen krig mellom land noe sted på kontinentet. Men ingen vet det, fordi perspektivet vårt er så negativt.

Miles Morland gestikulerer og forklarer, og Polyteknisk Forening spisser ørene. Her er en mann med et budskap: Vi er fanget i elendighetsbilder av Afrika, og legger derfor ikke merke til at det er den raskest voksende regionen i verden.

– For 20 år siden var den eneste måten å tjene penger på for en smart afrikaner å skaffe seg en vestlig utdannelse, bli med i regjeringen og stjele. Det går fremdeles an, men nå er det også mulig å hente kapital og starte business, sier Morland.

Det er 20 år siden han siden han sa opp sin Wall Street-jobb og begynte å investere i afrikanske markeder. Han har sett mye forandre seg i løpet av den tiden: Afrika har utviklet seg fra en bakevje til dynamiske markeder som utvikler seg langt raskere enn de vestlige "rullestoløkonomiene".

Feil bilde

– 1990-tallet var en dårlig tid for Afrika. Det var ingen vekst, ikke noe utenlandsk valuta, gjeld gjennom taket. Det var begynnelsen på nykolonialismen. Bistandsbølgen. Hundrevis av organisasjoner og arbeidsløse irske musikere bestemte seg for å "redde Afrika". Det var da bildet av Afrika som et kontinent låst fast i en evig sirkel av fattigdom virkelig festet seg.

Morland regnes som en pioner blant investorer i Afrika, og hans selskap Blakeney Management er en viktig aktør i flere afrikanske aksjemarkeder. Morland har også stiftet Development Partners International, et private equity-fond som særlig investerer i land som har kommet ut av krig og konflikt, som Liberia eller Angola.

Kjøpssignal

– The Economist skrev på forsida i mai 2000 at Afrika var "det håpløse kontinentet". For meg var det et stort kjøpssignal. De neste syv årene kunne våre investeringer tidoble seg. Det var en fantastisk tid å investere på. Men elendighetsbildet er der fortsatt. Våre verdensbilder forandrer seg overraskende langsomt.

Og han liker å snakke i store bokstaver.

- Bono er glad i å snakke om gjeld. Gjeldsnivået til de afrikanske landene er omtrent det samme som for tyve år siden, mens økonomien har doblet seg. Gjeld som prosent av eksport har falt fra tolv til tre prosent. Det er riktignok noen land med alvorlige problemer, der gjelden fører til kutt i utdanning og sosiale tjenester. Et av dem er Storbritannia, der gjelden er over 400 prosent av BNP. Jeg skulle hatt med Bonos hjemland Irland, men de hadde ikke fått plass på grafen min. De er oppe i 1060 prosent.

Morland illustrerer sine poenger med grafer og tall fra det internasjonale pengefondet IMF; tall som han senere avfeier som "søppel". Virkeligheten er mer positiv enn tallene, mener han.

Snakk med forretningsfolk

– Statistikk betyr ingenting i Afrika. Hvis du skal forstå hva som virkelig foregår, må du snakke med forretningsfolk, slår han fast.

– Hadde vi fått mer ut av bistandspengene om vi hadde investert dem i bedrifter i stedet?

Morland ser for en gangs skyld litt usikker ut.

– Det er vanskelig å svare på. Jeg er nok en slags agnostiker hva gjelder bistand, innrømmer han.

– Bistanden gjør mye godt på spesifikke steder. Det største problemet er at den vestlige verden behandler afrikanere som barn. Afrikanere jeg møter er smartere enn meg og de fleste andre jeg kjenner. Og så skal det komme en 24-åring i en firehjulstrekker og lære dem hvordan man skal gjøre ting... det er nedverdigende. Og det lærer folk opp i hjelpeløshet.

Han trekker på skuldrene.

– Men jeg prøver egentlig ikke å gjøre noe godt. Jeg prøver bare å tjene penger.