Tanzania går til valg med rekord-gjeld som bakteppe

Joakim Enrique Carli Joakim Enrique Carli

Daglig leder i Debt Justice Norge

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Cari Anna Korshavn King Cari Anna Korshavn King

Styreleder i Debt Justice Norway og praktikant i Tanzania

I dag går Tanzania til valg, og en av sakene som har blitt tatt opp ofte i valgkampen er gjeld.

Rapporter fra tidligere i år viser at innbyggere i Tanzania, Kenya og Uganda til sammen vil bære byrden av rundt 23 milliarder dollar i det økonomiske året 2025–2026. Det er offentlige tilbud som helse og utdanning som betaler den høyeste prisen for dette.

Den offentlige gjelden til Tanzania er nå på 46,5 milliarder dollar, det høyeste nivået noensinne. Landet er dermed avhengig av utenlandske lån for å dekke budsjettunderskudd, som potensielt kan sette dem i fare for en gjeldskrise om den tanzaniske shillingen svekkes mer.

Den sittende regjeringen og opposisjonen har hver sin mening om hvorvidt Tanzanias gjeld er bærekraftig eller ikke, og om økonomien vil kollapse.

En nasjonal avis, The Citizen, skrev nylig en opplysende artikkel om gjeld, nettopp fordi det har blitt tatt opp gjennomgående av politikere i valgkampen.

Valgkampen tydeliggjør at opplysning om årsakene bak statlige gjeldskriser er nødvendig for å sikre at borgerne tar informerte beslutninger i parlamentariske valg.

Forrige gjeldskrise

Tanzania ble, som mange land i Sør, på 1980- og 1990-tallet rammet av IMF og Verdensbankens strukturtilpasningsprogrammer, i kjølvannet av en statlig gjeldskrise.

Krisen ble utløst av økte oljepriser på slutten av 1970-tallet, i kombinasjon med høyt rentenivå og fall i råvarepriser ved starten av 1980-tallet. Dette førte til en svekkelse i offentlig sektor, økning i bistandsavhengighet og økte forskjeller mellom rike og fattige.

I 2000, under det såkalte «HIPC-initiativet», fikk Tanzania redusert lånene sine med over to milliarder amerikanske dollar. Den vellykkede gjeldsslettekampanjen, samt forbedrede internasjonale handelsvilkår, førte til en periode med økt økonomisk vekst og utvikling for landet.

Likevel har de internasjonale finansinstitusjonene Verdensbanken og IMF hatt begrenset fokus på å løse langsiktige gjeldsproblemer fremfor kortsiktig fattigdomsbekjempelse. Fokuset har altså stadig vært på å behandle symptomene fremfor de underliggende årsakene til fattigdom og mangel på utvikling.

Når Tanzanias gjeld igjen har nådd et nivå som gjør den til et sentralt valgkamptema, vitner det om at det er på høy tid for strukturelle endringer i mekanismer for ansvarlig statlig långivning og -opptak.

Gjeldsbetjening på bekostning av velferd

For å kunne opprettholde en bærekraftig gjeld, prioriterer Tanzania å unngå gjeldskrise i nasjonalbudsjettet. Det betyr at sektorer som helse, utdanning og jordbruk betaler prisen.

At grunnleggende velferdstjenester og muligheter for sosial mobilitet forsvinner, er en enorm påkjenning for det tanzaniske folk. Selv om et land, eller de som styrer et land, mener at de ikke er i gjeldskrise betyr ikke dette at folk som bor i landet ikke kjenner byrden av det begrensede budsjettet.

President Hassan er likevel sikker på at gjeldsbyrden til Tanzania er bærekraftig, og bruker nabolandene som sammenligningsgrunnlag.

Under lanseringen av valgkampen i slutten av august sa president Hassan at Tanzania har det laveste gjeld-til-BNP-forholdet i Afrika, med 46 prosent. Selv om det er relativt lavt i forhold til nabolandene, går fortsatt nesten halvparten av landets BNP til å betjene statsgjelda. I tillegg er over 90 prosent av befolkningen sysselsatt uformelt. Dette begrenser skatteinntektene betydelig. Kombinasjonen av høy gjeldsnedbetaling og lave skatteinntekter svekker nasjonalbudsjettet.

Økende behov for global gjeldsavtale

Samtidig går det sakte i internasjonale prosesser for å sikre rettferdig utviklingsfinansiering.

Sluttdokumentet fra FfD4 fra Sevilla i sommer ble språklig vannet ut for å sikre konsensus, som gikk på bekostning av kravene fra land i Sør.

Norge fikk gjennomslag for å sikre ansvarlig lånegivning og et globalt åpenhetsregister som skal gi tilgang til informasjon om staters gjeldsbyrder, men uten handling så betyr dette gjennomslaget lite.

Med økende gjeldskriser i Sør, er behovet for et helhetlig rammeverk for å forebygge og løse statlige gjeldskriser tydelig. En global gjeldskonvensjon fremforhandlet i FN er nødvendig for å sikre global økonomisk rettferdighet, og for å unngå at stater i Sør må redusere offentlige tilbud for å betjene gjeld.