Norsk skattebistand handler ikke bare om skatt

Peter Henriksen Ringstad Peter Henriksen Ringstad Peter Henriksen Ringstad Fungerende seksjonssjef for styresett i Norad

Seniorrådgiver i seksjon for styresett i Norad

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne. 

Stine Horn Stine Horn Stine Horn Leder for Norads avdeling for velferd og menneskerettigheter

Avdelingsdirektør for velferd og menneskerettigheter i Norad

Norge har over flere år prioritert arbeidet med å sikre mer rettferdige og åpne nasjonale og internasjonale systemer for skattlegging og finans.

Målet er å styrke fattige lands evne til å hente inn egne inntekter, og dermed bli mindre avhengig av bistand utenfra. Å støtte fattige lands skattemyndigheter er en sentral del av dette.

Men Norad er ikke bare opptatt av å øke skatteinntekter i utviklingsland, slik CMI-forsker Odd-Helge Fjeldstad hevder i debattinnlegget «Skatt for utvikling – eller til kuler og krutt» i Panorama. Vi og våre partnere på dette feltet har en langt mer integrert tilnærming.

Åpenhet og ansvarlighet sentralt

Bistand som bidrar til økte skatteinntekter i autoritære regimer, vil i mange tilfeller også bidra til å styrke maktapparatet og sikkerhetsstyrkene – i stedet for å finansiere velferdstjenester, skriver Fjeldstad. Med Tanzania, Uganda og Rwanda som eksempler, advarer han mot en utviklingspolitikk som ensidig måler suksess i økt skatteprosent og inntektsnivå.

Å skulle styrke fattige lands evne til å finansiere egne utviklingsprioriteringer byr på noen helt reelle utfordringer og dilemmaer, som Fjeldstad helt riktig påpeker.

Vi er enige i at skatteprogrammer ikke kan stå alene. De må kobles til tydelige krav om åpenhet, innsyn og politisk ansvarlighet.

Her må det understrekes at vi allerede legger stor vekt på åpenhet og ansvarlighet, blant annet via styrkede systemer for offentlig finansforvaltning og anti-korrupsjon. For eksempel har kampen mot skatteparadiser vært en sentral prioritet i Norges arbeid på feltet i en årrekke.

Vi har bidratt til store og viktige journalistiske prosjekter som Panama Papers, gjennom vår støtte til journalistnettverket The International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ). Vi har oppskalert støtten til sivilsamfunnsorganisasjoner og uavhengige medier, som holder makthavere i land som Tanzania og Uganda ansvarlige. 

Vi har økt innsatsen innen offentlig finansforvaltning – for å styrke budsjettprosesser og åpenhet rundt hva land bruker pengene på. Og vi bidrar til styrking av riksrevisjoner og parlamentenes rolle overfor regjeringen.

Dette er systemer man er avhengig av for å følge med på om skatteinntekter i utviklingsland brukes på «kuler og krutt» eller om de investeres i forbedret velferd for sine innbyggere.

Videre støtter Norad organisasjoner som Open Ownership og Open Contracting Partnership i arbeidet deres med å etablere registre over selskapseiere og offentlige anskaffelsessystemer. Dette gjør offentlige innkjøp sporbare, og det blir i større grad mulig å avsløre hvem som reelt sett tjener på statlige kontrakter. Dette bidrar igjen til at korrupsjon blir vanskeligere å gjennomføre.

I land som Rwanda bidrar Norad og Skatteetaten med digitalisering av skatteadministrasjonen, som gjør møtet med staten mer forutsigbart – og igjen mindre sårbart for bestikkelser og maktovergrep.

Ærlige om dilemmaene

Alt dette tar ikke bort dilemmaene Fjeldstad peker på. De overordnede politiske signalene overfor andre land er det Utenriksdepartementet som er ansvarlig for, men vi i Norad har vært tydelige i vår anbefaling om at utviklingen med økte menneskerettighetsbrudd i Tanzania bør få konsekvenser for innretningen av norsk skattebistand til landet. 

Dette betyr ikke nødvendigvis å kutte ut samarbeidet med myndighetene, men å være mer bevisst på hvordan vi støtter dem, og hva vi samarbeider om.

Utfordringen er at nasjonal ressursmobilisering (både privat og offentlig) er grunnlaget i ethvert lands finansiering av utvikling over tid – slik det også alltid har vært i Norge. Dette er nært knyttet til styresett og stat-borger-relasjoner over tid, med styrking av institusjoner, gjensidig tillit og økt demokrati som nøkkelord.

Tanzania illustrerer et grunnleggende dilemma i utviklingspolitikken: Jo mer et land finansierer sin egen utvikling (noe vi støtter), jo mindre mottakelige blir landets myndigheter for press utenfra.

Ansvarliggjøringen må i større grad komme innenfra, fra egne borgere og et fritt sivilt samfunn. Det forplikter oss til å forankre støtten nettopp der. Derfor er det ekstra viktig å styrke sivilsamfunn og ansvarliggjørende aktører i landet.

For å kunne navigere i en ustabil verden der endringer skjer raskt, er vi i Norad helt avhengige av forskere og kunnskapspartnere som er «tett på bakken», som CMI og Fjeldstad selv er et eksempel på. Derfor hilser vi Fjeldstads innspill velkommen og inviterer til mer dialog!