Svart virkelighet på hvite vegger

Veggene er hvitvasket, men det er mye svart i det visuelle uttrykket i det nye Utviklingshuset i Oslo. De mange veggmonterte boksene i tre og glass pirrer nysgjerrigheten. Jeg kikker inn i boksene og kjenner meg igjen - i alle fall av og til. Dette er Afrika og dette er fattigdom. Heldigvis er tekstene både på norsk og engelsk, en fint unntak fra Oslo for øvrig der det norske språket dominerer det meste av offentlig informasjon.

Formålet og visjonen for utviklingshuset er også skrevet rett på veggen, igjen svart på hvitt. Senteret skal fremme respekt mellom mennesker og utvikling og kamp mot fattigdom er både et felles ansvar og krever innsats fra alle - både fattige og rike.

Jeg hører med blant dem som er sterkt kritisk til tradisjonell utviklingshjelp. Det avgjørende for en varig positiv utvikling er at vi selv tar ansvar og ikke minst utfordrer og kontrollerer våre mer eller mindre korrupte og udugelige ledere. Bistanden styrker i mange tilfeller stillingen til de lederne vi hadde vært best tjent å kvitte oss med. Bistand kan også skape korrupsjon og grådighet og sterke begrensninger av ytringsfrihet. Hadde jeg vært norsk skattebetaler hadde jeg mer enn en gang spurt meg om millionene ble brukt på riktig måte. Samtidig ser jeg at bistanden gjør noe helt konkret med en fattigdom, blant de svakeste i samfunnet, vi ikke selv tar inn over oss. Selv har jeg også vært så heldig å nyte godt av norske bistandspenger som fredskorpsdeltaker. Det var en god opplevelse som ga meg nye, positive muligheter.

Tilbake til de hvite veggene. Jeg ser inn i nye bokser og møter norsk ungdom, denne gang fra Haugerud skole. Alle sitter i et moderne klasserom med en pc med internett-tilknytning. Kontrasten er stor til neste boks der vi ser et klasserom i Uganda, fullt av elever og med en sliten tavle på veggen. En viktig målgruppe for Utviklingshuset er ungdom fra 15 år og oppover. Jeg spør meg; hva oppfatter 15-16-åringene av dette? Noen er fattige og noen er rike? Ja vel, men hvorfor og hva gjør vi med det? Er dette å slå fast noe de fleste allerede tror de vet, eller gir det ny forståelse?

De globale utviklingsspørsmål er på samme tid veldig enkle og veldig kompliserte. Jeg tror med fordel Utviklingshuset kunne ha sett bort fra hele innretningen mot spesielle aldersgrupper, men like gjerne sagt at dette var allmennkunnskap for alle - uansett alder. Kanskje heller ikke skoleklasser bør trekkes motvillig inn på utstillingene, men heller la dette være et senter for positiv interesse og søken etter løsninger på verdens viktigste utfordringer.

Apropos løsninger. Kommunikasjonsfilosofien i Utviklingshuset står i sterk kontrast til propagandaen jeg er vokst opp med hjemme i Kenya; gjør dette, dette er løsningen, vær lojal, patriotisk, rettro etc. Den norske, moderne tradisjonen skal gi kunnskap og grunnlag for refleksjon og kanskje finne egne løsninger. Eller virker det slik? Kanskje den norske anti-propaganda filosofien gir for få svar og for få løsninger? Kanskje de som besøker Utviklingshuset etter endt besøk bare trekker på skuldrene og sier "Ja vel, sånn er det". Jeg sier ikke at vi skal få "sannheter" og "løsninger" tredd ned over oss, men noen flere spor og hint kunne vi nok trengt i forhold til det Utviklingshuset tilbyr. Med et mål om å skape engasjement tror jeg Utviklingshuset gjerne kunne gi noen flere konkrete råd om hvor engasjementet kan rettes.

Eller kanskje er det meg som ikke helt fatter poenget? Kanskje dette er den moderne, norske propagandamaskinen som er i gang på sin mest effektive måte? Kanskje oppfordringer om å gi "penger til de fattige" er som budskapet i "ulv-ulv-historien". For mange har i for mange år ropt om at folk må hjelpes ut av fattigdom, men fattigdomsproblemet er like stort som før. Jeg fikk i alle fall mye å tenke på etter et besøk i Utviklingshuset. Håper alle andre som besøker det fine huset opplever det samme.