Far Afrika
Utenriksjournalist Tomm Kristiansen hadde fylt 40 år før han for første gang satte sin fot på afrikansk jord. Der ble han mektig overrasket over hva han ikke så. Men fascinasjonen for Afrika startet lenge før, med et slangeskinn i et bedehus på Sørlandet.
«Afrikas stemme», og nå også Nelson Mandelas stemme gjennom et maraton av tv-sendinger etter at den sørafrikanske frigjøringshelten gikk bort 5. desember. Tomm Kristiansen (63) er mannen som kanskje mer enn noen annen har gitt oss fortellingene om alt fra sult, demokratiske seiere, krig og hverdagshistorier fra Afrika. Som utenriksreporter i NRK siden 1979 har det blitt noen hundre reportasjer fra kontinentet.
– Hvor var du da Mandela døde?
– Jeg var på min post! Jeg hadde kveldsvakt da det tikket inn en melding om at president Zuma skulle holde en viktig kunngjøring. Da var det bare å hoppe i dressen og komme seg inn i studio.
Forelsket i Afrika
Dressen hadde hengt klar på kontoret siden i vår. Ikke fikk han ta sommerferie heller, i tilfelle Mandela skulle legge inn årene i juli. Kristiansen kan snakke om Mandela og Afrika i timevis. I to omganger har han vært NRKs Afrika- korrespondent, begge ganger med familien på slep. Barna forelsket seg i kontinentet. Han óg. Nå pendler han mellom Oslo og Cape Town, hvor han har både leilighet og sørafrikansk kone.
– Men da jeg kom til Harare som korrespondent i 1990 var jeg 40 år og hadde aldri vært i Afrika, tenk det.
– Nå ble jeg overrasket... Hvorfor ga Nrk deg jobben?
– Ja, si det. Nei, det var fortellerstemmen min de ville ha, fikk jeg vite. Jeg hadde jo vært utenriksjournalist i mange år, som journalist bør man være i stand til å kaste seg ut i hva som helst.
Ukorrekt opplæring
Noen formell journalistutdannelse ble det aldri. Journalistopplæring fikk han som 17-åring i den kristne avisen Dagen. Redaktøren var den profilerte Arthur Berg. Av ham lærte Kristiansen å være politisk ukorrekt. Det fikk ham sparket fra Aftenposten noen år senere.
– Jeg fikk ikke egentlig sparken. Men jeg skrev en sak om radikale kristensosialister og kirkens mørkere sider. Det var vanskelig for Aftenposten å svelge. Så redaktøren flyttet meg over til familiesidene, og jeg måtte skrive om kakeoppskrifter. Da sluttet jeg.
I attesten han fikk fra Aftenpostens redaktør stod det noe slikt som dette; Tomm Kristiansen har hatt problemer med å tilpasse seg Aftenpostens verdisyn.
– Det var den beste attesten jeg kunne få, jeg har vist den frem på alle jobbintervjuer siden. Jeg vil gjerne være en som har vanskeligheter med å tilpasse meg Aftenpostens verdisyn, det er et kompliment!
Ryktene sier at han etterpå intervjuet pornomodeller for Vi Menn, og var redaktør for menighetsbladet Bredtvet-posten – samtidig. Minus noen avbrekk i kommunikasjonsbransjen, og som rådgiver for Sør-Sudans president Salva Kiir, har Kristiansen holdt fast i presseblokken hele yrkeslivet. Kristiansen gnir seg i det hvite skjegget.
Og apropos ansiktshår;
– Du har uttalt at med hvitt hår, skjegg og fyldig kroppsform kommer man langt på et kontinent som Afrika. Hva mente du med det?
– Har jeg sagt det? Ja, nei, det er vel det at i afrikanske land gir jo alder en status. Det er pussig å komme inn i en landsby og ikke behøve å be folk være stille under opptak. Men veldig praktisk!
Lille Tomms´ store øyne
Det hele begynte en gang på 50- tallet. På bedehuset i en liten bygd på Sørlandet kom misjonær hjem med historier fra et kontinent langt borte; lille Tomm satt på første rad med knebukser og store øyne og hørte på.
– De hadde med seg store slangeskinn og viste bilder av fattigdom, nød og eksotiske folk. Du vet, på den tiden visste vi ikke så mye om verden. Jeg begynte å bla i bøker med bilder av løver og elefanter, leste om oppdagelsesreisende og dype jungler.
Kristiansen vokste opp i bedehusmiljøet på Sørlandet. Faren var møbelsnekker og predikant. Eplet falt et stykke bortenfor stammen, men ikke lengre enn at Kristiansen liker å snekre når han prøver å tenke på noe annet enn Afrika. Han bestemte seg tidlig for å ta presseveien til himmelen.
– Jeg husker første gang jeg så en journalist. Jeg var ti år på et skistevne. En høy mann gikk rundt med stort kamera på magen og blokk i hånden, han så veldig stilig ut husker jeg. Og så, som på magisk vis, sto det hele på trykk i Agderposten dagen etter så alle kunne lese!
Fortellertrang
Noen bøker har det også blitt i løpet av årene. 14 stykker, de fleste om Afrika. Men også én om rebellen Jesus.
– Vet du at du kan feire 30 års- jubileum som forfatter i år?
– Nei, det var jeg ikke klar over! Av bøkene jeg har skrevet er det Mor Afrika som nok har vært viktigst for meg. Der forteller jeg om kontinentet slik jeg opplever det; et kontinent fullt av muligheter, med en vekst Europa bare kan drømme om. Det var det som overrasket meg da jeg først kom til Afrika, at jeg måtte lete lenge etter nøden. Fattigdom er det rundt hvert hjørne, men Afrika er ikke et nødens kontinent.
Han mener både journalister og bistandsorganisasjonene må ta på seg skyld for å tegne et stakkarslig bilde av Afrika. Selv synes han at han har bidratt til det motsatte.
Et siste farvel
– Gråt du da du fikk nyheten om at Mandela var død?
– Det var ikke tid til å gråte da. Men da Obama holdt takketale kom det noen salte dråper. Jeg satt klistret foran skjermen i seks timer for å høre på alle talene, det var noe ektefølt med Obamas tale som rørte meg. Du, vent litt, jeg må bare … du skjønner, jeg holder på å kjøpe en avistegning. Jeg må svare på denne e-posten.
Kristiansen henter ned et avis-utklipp fra korktavlen sin: En tegning av sørafrikaneren Zapiro som viser Mandelas hode som en sol på vei ned i horisonten, en siste solnedgang, mens hans eget folk vinker farvel fra strandkanten. Det er klart at Mandela skulle dø mens Kristiansen hadde kveldsvakt.
