Afrikansk union i siget

Optimismen og skepsisen var omtrent jevnstore da Den afrikanske union (AU) ble etablert som avløser til Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) i Durban i Sør-Afrika i 2002. Etter modell av EU skulle det etableres et helt nytt sett av panafrikanske institusjoner, blant annet en kommisjon, et parlament og en sentralbank. De viktigste pådriverne har vært Sør-Afrikas president Thabo Mbeki, Senegals president Abdoulaye Wade, Nigerias president Olusegun Obasanjo og Algeries president Abdul Aziz Bouteflika.

Felles forsvarspolitikk. I slutten av januar i år ble Den afrikanske menneskerettighetsdomstolen formelt etablert. Riktignok har bare 15 av de 53 medlemslandene i AU signert protokollen, men det forventes at flere vil komme til etter hvert som det panafrikanske samarbeidet øker i omfang.
I slutten av februar skal 39 afrikanske statsledere møtes i Libya for å tilslutte seg en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk. De etablerer nå et afrikansk sikkerhetsråd, som skal ha rett til å intervenere i konflikter rundt om på kontinentet.
Den 18. mars samles Det afrikanske parlamentet for første gang. Åstedet er Etiopias hovedstad Addis Abeba, og deltakerne kommer fra samtlige afrikanske parlamenter. De første fem årene skal de imidlertid bare ha en rådgivende funksjon, før det får lovgivende myndighet.

Ting tar tid. Førsteamanuensis Karin Dokken ved Institutt for statsvitenskap på Universitetet i Oslo, som forsker på regionalisme i Afrika, svarer likevel benektende når vi spør om den afrikanske regionaliseringen nå skyter fart:
- Det vil nok være å ta for hardt i. Vi kan heller si at den er «i siget». Det vi ofte ser i regionale samarbeidsordninger er at det skjer prosessuelle endringer som legger føringer på lengre sikt. De afrikanske landene vil nok i sterkere grad måtte forholde seg til det panafrikanske nivået, men det kommer til å ta lang tid.
Dokken understreker samtidig at hun oppfatter oppslutningen om AU som god:
- Ta for eksempel samkjøringen av forsvars- og sikkerhetspolitikk, som er et veldig spennende initiativ med tanke på at dette er forholdsvis unge stater. Man skulle jo tro at de ville oppfatte dette som truende. Så dette er et tegn på at de er i ferd med å bli tryggere på sin egen nasjonale identitet enn de tidligere har vært.

Resultater nødvendig. Mange har påpekt viktigheten av at sekretariatet under Alpha Konare, som nå driver AU-prosessen fremover, må markere et brudd med fortiden. Professor Heneri Dzinotyiwei ved University of Zimbabwe sier til avisen The Herald at det er nødvendig å bekjempe bildet av panafrikanske organisasjoner som ineffektive og uten vilje til å implementere beslutninger.
Dokken mener det er avgjørende at AU viser at organisasjonen utretter noe:
- Det er alltid en fare for at AU blir en papirtiger. Mine forventninger er derfor moderate, jeg vil vente til jeg ser konkrete resultater med å dømme.

Subregionalt nivå. Et annet avgjørende mål, ifølge Afrika-kjennere, er å sørge for at AU virkelig blir en samlende kraft. Det er pekt på at verdensdelen allerede har et dusin regionale handelsavtaler, som alle inkluderer en eller annen form for freds- ellers sikkerhetsfunksjon.
- Foreløpig tror jeg de subregionale organisasjonene, som ECOWAS (Economic Community of West African States), er bedre egnet enn AU til å gjøre noe konkret, for eksempel i sikkerhetsspørsmål. Det er gjerne slik at de viktigste problemstillingene man står overfor utvannes jo høyere i organisasjonshierarkiet de kommer. De store organisasjonene preges ofte av at de bare kan komme til enighet om «minste felles multiplum-løsninger», sier Dokken.
Løfterikt for AU i så måte er at drivkreftene bak Nepad (New Partnership for Africa's Development), det mest vitale av samarbeidsprosjektene, er de samme som kjemper for å bygge Den afrikanske union.
- Nepad har vist seg å bli en veldig viktig rettesnor for afrikanske staters samhandling med resten av verden, og allerede fått enorm betydning, sier Dokken.

(Sten Inge Jørgensener utenriksmedarbeider i Morgenbladet.)