India: Bestemors klassereise
Aditya Kumar (38) har lykkes. Han har en sikker jobb i staten og familien bor det største huset i landsbyen. Men det var moren som startet det hele.
I ukedagene bor Aditya Kumar på en liten hybel i Agra, hvor han arbeider som leder for offentlige tiltak rettet mot ungdom. I helgene tar han en fire timer lang busstur hjem til familiens hus i Farrukhabad. Med morens pensjonspenger har han kjøpt tre taxier, og drømmen er å slutte i jobben og leve av taxidriften. Men som indere flest kan han ikke ta en slik avgjørelse på egen hånd.
– Moren min vil ikke tillate det, sier han med et smil. I familien Kumar er det nemlig bestemor som har siste ordet i en hver sak.
– Vi diskuterer, men hun bestemmer.
Men han bebreider henne ikke. For det er Adityas mor, Reshmi Devi (63) som har brutt lavkastefamiliens forbannelse. Med både kaste og kjønn imot seg, maktet hun å dra familien ut av fattigdom. Utdanning var nøkkelen.
Giftet bort som syvåring
Som barn ble Reshmi Devi tvunget til å slutte på skolen etter bare fem år, og som syvåring ble hun giftet bort. Hennes tretten år gamle ektemann strevde med å få endene til å møtes som dagarbeidende snekker. Men da Reshmi spurte om hun kunne få lov til å ta en utdannelse for å støtte familien økonomisk, svarte svigerfaren nei. Kvinner skulle ikke forlate hjemmet.
Da hun fylte 18, ga ektemannen henne likevel lov til å begynne på skolen igjen. Etter fem år hadde hun nok utdannelse til å få seg en jobb som sykepleier på et sykehus. Mannen hennes trosset landsbyens fordommer, og ble hjemme for å ta seg av de tre barna. I dag henger bilde av Reshmis avdøde ektemann over seksjonen i stua hos familien Kumar, ved siden av innrammede diplomer for barnas gode skoleprestasjoner.
Reshmis eneste formål med pengene hun tjente som sykepleier var å sørge for at barna fikk gode utdannelser. Og det har de fått. Adityas søster er assisterende rektor ved en offentlig skole, og broren jobber i bank.
Fire rom og kabel-TV
På den samme tomten som Reshmi og ektemannen bodde i en ettroms jordhytte, står det nå et toetasjers hus bygd av murstein. Huset har fire soverom. I det ene bor bestemor Reshmi. I det andre sover herr og fru Kumar og deres to barn Lavanya (10) og Aryan (7). Det tredje er et fullt møblert gjesterom, mens det fjerde er et rom under bearbeidelse. Planen er å gjøre det til et eget rom for de to barna.
Familien Kumar har egen bil, en gammel bærbar pc, internettilgang og Kabel-TV. For å unngå uttallige strømbrudd, har de sin egen, meget høylytte generator i oppkjørselen. På kjøkkenet får Babita hjelp av to unge jenter fra landsbyen. Familiens velstand har gjort det mulig for dem å hjelpe mange av innbyggerne i Farrukhabad økonomisk. Noen får penger til barnas utdanning. Andre trenger noen ekstra kroner når sønnen eller datteren skal giftes bort.
Blant de rikeste
Med Aditya Kumars lønn, morens pensjon og inntektene fra taxi-driften tjener familien rundt 100.000 kroner i året. Det plasserer dem blant de 10 prosent rikeste i India. Ifølge konsulentfirmaet McKinsey er de likevel bare i det nedre sjiktet av den indiske middelklassen. I dag utgjør denne gruppen kun 14 prosent av Indias befolkning. McKinsey tror gruppen vil vokse til en tredjedel av befolkningen innen 2025.
Før Aditya og Babita giftet seg underviste Babita på en lokal skole.
– Hun har mer utdanning enn meg, sier Aditya, tydelig stolt.
Han har likevel overbevist henne om at hun må være hjemme så lenge barna er små, noe som er svært vanlig i indiske middelklassefamilier. Har man penger nok, er det status å ha en hjemmeværende kone. Samtidig ser middelklassen på utdanning av jenter som svært viktig. Familien Kumar er intet unntak. Som sin mor er Adityas høyeste ønske for barna at de skal få seg gode utdannelser og sikre jobber. Og de skal få friheter han selv aldri har hatt.
– Hun skal få lov til å velge sin egen ektefelle og bo der hun selv vil, sier Aditya, og ser bort på datteren, før han legger til et lite forbehold.
– Så lenge hun ikke kommer hjem med en kriminell. Det vil jeg ikke godta.
Brasil:
Middelklassen rykker inn i favelaen
-Det er mer penger mellom hendene på folk nå.
Så jeg er optimist og tror fortsatt på oppgangstider, sier Daniel Santana (40). Den brasilianske middelklassen har økt kraftig de siste årene og har passert 100 millioner personer. Av Roar Nerdal, i Brasil
Det er skjedd en stille revolusjon i Brasil de siste ti årene. Borte fra bybildet er muldyrene og eslene, erstattet med hestekrefter som går på etanol, bensin og gass. Antallet tiggere er mer påfallende i Oslo enn i Salvador, hovedstaden i Bahia som er en del av den fattige nordøstregionen i Brasil.
Nå er det full boom i byggeindustrien. Det statlige boligprogrammet «Minha casa- minha vida» – «mitt hus – mitt liv» er en viktig drivkraft for at det nå bygges over alt i Brasil. Og det er ikke bare de rikeste som nyter godt av denne gunstige finansieringen som startet i 2009.
Daniel Santana startet opp med innredning av boliger i 2007. Da var han alene. Utstyrt med litt fingerferdighet og litt datakunnskaper har han nå et selskap med fire ansatte.
– Jeg var lei av å jobbe for andre. Jeg så jo at det var store økonomiske endringer, og dermed muligheter. Jeg hadde litt datakunnskap, og modifiserte et enkelt tegneprogram slik at jeg kunne visualisere hvordan leiligheten kunne innredes, sier Santana.
Det er særlig skap, kjøkken- og badeinnredninger som er etterspurt. Santana forteller at han i utgangspunktet henvendte seg til de rikeste. Men Brasils middelklasse – hvor familieinntektene er mellom 3700 og 16 000 kroner i måneden – har økt med over 30 millioner de siste ni årene.
– Det er her jeg merker den største etterspørselen. Det er mange av disse som nå pusser opp, sier Santana.
Santana bor selv i bydelen Garcia sentralt i Salvador. For førti år siden var bydelen for det meste en ås dekket av regnskog. Så startet de såkalte invasöes – invasjonene. Sakte og sikkert strømmet folk til og bygde sine hus utenom reguleringer eller lov. Garcia ble en av Brasils mange favelaer preget av fattigdom og kriminalitet.
– Nå ser vi vel starten på en tredje bølge. Mange her ønsker å renovere husene sine. Leieprisen er også gått i været i mange av gatene, og strøket er blitt populært blant middelklassen og de som er like under. Det etableres privatskoler her, og det er blitt flere restauranter og forretninger, sier Santana.
At middelklassen er i ferd med å rykke inn og overta favelaer, skjer også i andre storbyer i Brasil. Mange i den nye middelklassen har selv oppvokst i favelaen, og de rikeste områdene er fortsatt uoppnåelig. Politiet bruker også mer ressurser på sikkerhet i favelaene – blant annet ved regelrett å jage bort de kriminelle som har styrt bydelene. I Sør-Amerikas største favela – Rochina i Rio – har dette ført til at leieprisene har steget med sju prosent mer enn i resten av byen.
Færre fattige med Lula
Den store økningen i middelklassen i Brasil skyldes ikke så mye strukturelle endringer. De fleste i den nye middelklassen tilhører det som tradisjonelt tilhører arbeiderklassen eller lavere funksjonærer/serviceyrker. Fra nyttår økte minimumslønnen til 622 reais, i overkant av 2000 kroner i måneden. Det betyr at et ektepar der begge tjener litt over minimumslønn vil ha en familieinntekt som tilsvarer klasse C i det brasilianske klassifikasjonssystemet.
Det er særlig etter at president Lula da Silva ble president i 2003 at antallet svært fattige har gått ned. Samtidig opplevde Brasil en økonomisk oppgang og en sosial utjevning for første gang i historien. Sammen med sosiale velferdsordninger som bolsa familia - familiehjelpen - har dette gjort at over 20 millioner mennesker har tatt steget ut av den ytterste fattigdommen.
– Jeg merker jo at der det før bodde 10–12 mennesker nå bare bor 3-4. Da har de heldigvis bedre plass og ringer meg, sier Santana. Han er forsiktig optimist.
– Jeg tror jo det er gode framtidsutsikter for min bransje. Samtidig er jeg litt redd for å vokse for raskt. Lønnsnivået er også blitt såpass høyt at det heller lønner seg for meg å jobbe litt mer selv, sier Santana.
Motorer for utvikling
Middelklassen blir tradisjonelt ikke forbundet med barrikadestorming og revolusjon. Men nettopp denne gruppen er i ferd med å forandre verden til det ugjenkjennelige. Av Even Tømte
Samtidig som mange utviklingsland har opplevd en hurtig økonomisk vekst, har hundrevis av millioner mennesker fått utdanning, blitt integrert i den formaliserte økonomien og økt sitt materielle forbruk.
Forskeren Homi Kharas fra Brookings Institute i Washington anslår at 1,8 milliarder mennesker i verden nå tilhører middelklassen. Innen 2020 kan tallet stige til 3,2 milliarder, og nesten fem milliarder i 2030. Nesten hele middelklassens vekst er ventet å skje i Asia.
–Den viktigste politiske funksjonen til middelklassen er å være en slags kvalitetskontrollør for politikk og offentlige tjenester, sier Kalle Moene, professor i økonomi ved Universitetet i Oslo, til Bistandsaktuelt.
Det høres jo tilforlatelig ut. Men i stor skala kan dette skape dramatiske forandringer. Forklaringen går omtrent som følger:
Middelklassen har høyere inntekt og etterspør forbruksvarer. Denne etterspørselen danner grunnlaget for et marked, arbeidsplasser og økonomisk vekst. Mens mange av de fattigste hører til i den uformelle økonomien, er middelklassens inntekter i stor grad formaliserte. Dermed kan de også skattlegges for å finansiere offentlig velferd. Dermed blir middelklassen en drivkraft for velferd og økonomisk vekst.
Samtidig er middelklassen mer politisk artikulerte og i stand til å stille krav til myndigheter på en annen måte. Den betaler skatt og bruker offentlige tjenester, og har interesse av at staten fungerer. Dermed blir den en drivkraft for bedre styresett og demokrati.
Farlige forskjeller
I praksis er det viktig om middelklassen aspirerer til å bli som de rike, eller om de identifiserer seg med de fattige.
–I noen samfunn er spranget for stort til at de fattige har ambisjoner om å bli en del av middelklassen. Følelsen mangler av «at dette kunne vært meg». Man har ikke følelsen av et felles liv, noe som er en viktig politisk forutsetning for utvikling. Det er en form for «sosial kapital» man ikke bør undervurdere, sier professoren.
Hvis avstanden mellom middelklassen og de fattige blir for stor, blir det vanskeligere for de fattige å «rykke opp» til middelklassen. Samtidig kan middelklassen trekke stigen opp etter seg, i stedet for å være en drivkraft for offentlige tilbud til alle.
– I Europa har middelklassen i stor grad identifisert seg med de fattige, noe som har vært med å danne et politisk grunnlag for velferdsstaten. Det har også middelklassen tjent på. I latinamerikanske land har middelklassen derimot i større grad aspirert mot å bli rike, og vært mer innstilt på å stenge de fattige ute av velferdsordningene. De har fryktet forringelse av tjenester de bruker selv, forklarer Moene.
Motepreget
Vi vet etter hvert godt hvem de fattige er. I den internasjonale utviklingspolitikkens strammespråk er man «fattig» hvis man lever for under to dollar om dagen, og «absolutt fattig» hvis man har mindre enn 1,25 dollar å rutte med. Mange av dem lever i fattige land, som de 54 minst utviklede landene (MUL), selv om de fleste lever i store og rikere land som Kina og India.
Middelklassen er derimot en mer uhåndgripelig størrelse. Nøyaktig hvem og hvor mange de er kommer an på hvordan man teller.
– Middelklassen er en ubestemt kategori som ligger et eller annet sted på midten. De skiller seg fra de fattige, men også fra de rike. Normalt vil deler av arbeiderklassen i utviklingsland regnes som middelklasse. De har formelle jobber og bedre lønn enn de som jobber i uformell sektor, sier Kalle Moene.
Selv om de presise definisjonene kan variere, er de fleste enige om at middelklassen har vokst kraftig.
– Tidligere snakket man om økt kjøpekraft, nå sier man at middelklassen vokser. Det er litt motepreget hvilke ord man bruker. Jeg synes ikke det gjør noe at det ikke finnes en felles definisjon av hvem middelklassen er. Det viktige er at inntektsfordelingen endres, sier Moene.
Solheims klasseløse samfunn
Utviklingsminister Erik Solheim har ett over-ordnet mål: han vil at alle i hele verden skal tilhøre middelklassen. Av Even Tømte
– Utviklingspolitikkens mål er å sørge for at ingen mennesker på jorda er ekstremt fattige. Når fattige kommer ut av fattigdom kan man vel si de tilhører den globale middelklassen, sier Solheim til Bistandsaktuelt.
I et intervju med Bistandsaktuelt i mai 2010 uttalte Solheim at utviklingspolitikken burde være mer opptatt av middelklassen. Det vekket reaksjoner, ikke minst fra deler av bistandsmiljøet som lurte på hvor det ble av de fattige.
– Jeg tror ikke noen land kan nærme seg FNs tusenårsmål uten en bred samfunnsmessig bevegelse. Der er middelklassen en avgjørende drivkraft, sier utviklingsministeren.
Politisk drivkraft
Utviklingsministeren mener middelklassen er en drivkraft for sosial og politisk endring.
– Denne typen mennesker er ofte drivkraft for sosial og politisk endring. Middelklassen har drevet fram demokrati i Sør-Korea, vært en pådriver for større åpenhet i Kina og opprøret som fjernet Mubarak i Egypt. Det samsvarer med all erfaring: Vet du ikke hva du skal spise i morgen, har du ikke overskudd til å engasjere deg i politikk.
– Men som Kalle Moene er inne på, er det ikke gitt at middelklassen allierer seg med de fattige?
– Jeg mener det er nettopp det som har skjedd i Latin-Amerika. Land etter land har valgt venstreorienterte presidenter. De får stemmer fra de fattige, men er også avhengig av å appellere til middelklassen for å bli valgt. Land som Brasil har hatt store og vellykkede sosiale programmer, som Bolsa Familia. Det er en helt annerledes dynamikk enn i gamle dager.
Tror ikke på veldedighet
Bistandens oppgave er ifølge Solheim å bidra til å bygge stater, slik at staten selv kan bidra til å løse problemer for de aller fattigste, og stimulere til prosesser som gjør at flere går fra å være fattige til å bli en del av middelklassen.
– Jeg tror ikke på bistand som statlig storveldedighet. Men bistanden kan bidra til samfunnsmessige prosesser og utvikling, sier Solheim.
