Demokrati og næringsliv i den autoritære populismens tid

Noe av det første som skjedde etter at høyreekstreme Jair Bolsonaro gikk seirende ut av presidentvalget i Brasil den 28. oktober var at IBOVESPA, den brasilianske børsindeksen, skjøt i været. Den hadde gått oppover jevnt siden avsettelsen av president Dilma Rouseff fra Arbeidernes Parti (PT) (av mange kalt et kupp) i 2016, men gikk nedover fra rundt årsskiftet blant annet etter usikkerhet omkring tidligere president Lulas kandidatur (også han fra PT), og manglende tro på at noen av kandidatene ville gjennomføre økonomiske reformer.

Da Lula endelig var fradømt retten til å stille til valg, og Bolsonaro begynte å lede på meningsmålingene i midten av september, gikk børsene igjen opp. Dagen etter valget ble det ny årsrekord.

Næringslivet tror på Bolsonaro

Årsaken til den økonomiske optimismen er at investorene tror på at Bolsonaros økonomiske rådgiver og fremtidige minister for et planlagt økonomisk superdepartement, Paulo Guedes, skal kutte skatter, reguleringer og budsjettunderskudd, reformere et dyrt og ineffektivt pensjonssystem, og privatisere statseide bedrifter. Bolsonaro selv har stemt mot mange tilsvarende reformer som kongressrepresentant, men blir sett på som kompromissløs nok til å få igjennom Guedes’ planer.

Det er ikke så vanskelig å forstå at næringslivet ønsker å få fart på den skakkjørte økonomien, etter flere års resesjon og et budsjettunderskudd på 7,5% av BNP. Man kan være enig eller uenig i privatisering og liberalisering, men disse reformene kan vanskelig kalles noe brudd på menneskerettighetene.

Det er mer problematisk at Bolsonaro også gjennom mange år har kommet med uttalelser som direkte strider med menneskerettighetene og demokratiske prinsipper. Hans positive holdning til bruk av tortur, homohets, hyllest til diktaturet og kvinnefiendtlighet er hyppig referert. Han stemte for avsetningen av Rouseff «til ære for minnet etter Carlos Alberto Brilhante Ustra», mannen som var ansvarlig for torturen av Rouseff og tusenvis av andre under militærdiktaturet. Og han har ikke gitt seg etter å ha vunnet presidentvalget, men proklamert at mangelen på graver ikke skal hindre politiet i å drepe kriminelle.

Statsdrevet utviklingsmodell erstattet av markedet

Næringslivet har både gitt økonomisk og politisk støtte til Bolsonaro, selv om mange bedrifter i utgangspunktet foretrakk mer moderate høyrekandidater. Hva sier det om forholdet mellom demokratiet og en næringslivdrevet utvikling? Det spørsmålet var sentralt i debatten i Latin-Amerika på 1990-tallet da regionen gjennomgikk en dobbel transisjon: fra en statsdrevet utviklingsmodell til markedsorientering, og fra diktatur til demokrati. Argumentet var da at disse prosessene hang sammen.

Man kunne vanskelig få et demokrati til å fungere om ikke også kontroll med de økonomiske ressursene i samfunnet ble «demokratisert» i form av at bedrifter ble privatisert, tilgang til kreditt og valuta desentralisert og markeder «demonopolisert». Næringslivet støttet også demokratiske reformer i flere land, for å sikre større grad av institusjonell stabilitet og maktfordeling.

Selv om vi nylig har sett næringslivsaktører stille seg bak kuppforsøk og kupp (som i Venezuela i 2002 og Honduras 2009) har vi også eksempler på at næringslivet har vært med på å avverge demokrati-sammenbrudd (som i Guatemala i 1993). Det vi har mindre erfaring med er hva slags rolle næringslivet kan spille i de mer gradvise prosessene fra demokrati til autoritært styre ledet an av demokratisk valgte populister, som vi har sett i Venezuela, og som vi kan få se i Brasil.

Splittet næringslivet

Utgangspunktet i de to landene var ganske forskjellig men hadde også noen likheter, blant annet at populistene vant frem etter en dyp økonomisk og politisk krise. I Venezuela var forholdet mellom staten og næringslivet preget av klientilistiske nettverk som sikret fordeling av kreditt, valuta, kontrakter og fordelaktige betingelser i bytte mot politisk støtte og «kickbacks».

Da Hugo Chávez kom til makten ble næringslivet delt mellom, på den ene siden, de som opponerte mot kontrollen som han forsøkte å gi staten i disse nettverkene, og hans vridning av strømmen av oljepenger bort fra produktiv sektor; og på den andre siden, de som så ham som en ny «patron» som det gjaldt å holde seg inne med for tilgang til nye kontrakter og muligheter. Førstnevnte gruppe støttet kuppforsøket i 2002. I etterkant straffet regjeringen bevisst næringslivsorganisasjonene og bedriftene som støttet kuppforsøket ved å etablere parallelle organisasjoner og drive selektiv kontroll og ekspropriering.

I dag er det bare en håndfull næringslivsledere, og noen få, svekkede næringslivsorganisasjoner, som tør å opponere mot regimet. De bedriftene som fremdeles eksisterer er stort sett enten støttespillere og samarbeidspartnere med regimet, eller de holder strategisk en så lav profil som overhodet mulig. Demokratiforkjempere får heller politikere og sivilsamfunn være.

I Nicaragua, som også har blitt stadig mer autoritært, har samarbeidet med de store bedriftene vært en viktig faktor i konsolidering av president Daniel Ortega sin makt, selv om næringslivet også en periode støttet demonstrasjonene som tok til i mai-juni i år, og reagerte på regjeringens voldsbruk og maktkonsentrasjon.

Politiske idealer kommer ikke først

Det er vanskelig å bebreide næringslivet for taushet i en situasjon der politisk engasjement fort kan få alvorlige konsekvenser for bedriften. Men sammen med eksempelet Brasil så viser erfaringene fra Venezuela og Nicaragua at næringslivet er dårlig egnet som demokratiaktivist.

Næringslivsaktører kan ha betydning for fremming av visse menneskerettigheter, men de store endringene i rammebetingelser for demokrati og menneskerettigheter er avhengig av myndighetene, enten vi snakker om positive eller negative endringer. Næringslivet vil i de aller fleste tilfeller sette profitt først, og politiske idealer som nummer to.

Det er ikke bare i Latin-Amerika at vinden nå blåser mot mer autoritære regimer. Det skjer i mange deler av verden. Tiden da næringslivsfremme og demokratiutvikling naturlig gikk hånd i hånd synes å være forbi i mange land. Norge satser tungt på næringsliv og jobbskapning i bistanden, men uansett hvor mye næringslivsaktører bekjenner sin tro til Bærekraftsmål 16 som skal styrke institusjoner og forhindre vold, kan vi ikke sette vår lit til at de vil sette egne profittmotiv til side for å oppnå det.

Det betyr at man må ha to tanker i hodet på én gang, og insistere, ikke bare på styrkning av næringslivet, men også av sivilsamfunnsaktører og institusjoner som har demokrati og menneskerettigheter som første prioritet. Ikke en usikker nummer to.