Derfor skranter Mexico

Nettopp slik føles det for oss som bor i Mexico nå: Vi befinner oss langt borte fra normale demokratiske forhold; langt fra et tillitsvekkende helsesystem; langt fra en regjering som gir oss en følelse av trygghet; langt hjemmefra, og er i nærheten av alt som setter oss i fare.

Hjemlandet mitt har blitt forvandlet til et sted hvor alt for mange mennesker er ofre. De er rammet av et virus, plaffet ned av en narkotikalanger, overfalt av en raner, skutt av en dårlig opplært politibetjent eller kidnappet av en kriminell gjeng. Influensaepidemien, som trolig startet i staten Veracruz, er nok et tegn på at alt ikke er slik det burde være i Mexico.

Urolig

Landet ser ut til å ha blitt fanget i en permanent, urolig tautrekking mellom fortiden og fremtiden, mellom en sårt tiltrengt forandring og de som ønsker å stikke kjepper i hjulene for forandringen. Et illustrerende eksempel på dette er håndteringen av rapportene om de første tilfellene av svineinfluensa. Det tok tre uker før informasjonen i disse rapportene nådde frem til den sentrale helsemyndigheten, fordi delstatsregjeringene av hensyn til politikk og valgresultater nølte med å sende informasjonen raskt videre.

Mexico står foran høstens kongressvalg, og National Action Party ledet av president Felipe Calderón ligger like bak de viktigste rivalene på valgmålingene. For rivalene hadde ingenting vært bedre enn om krisesituasjonen i helsesektoren hadde ført til et politisk nederlag for den sittende regjeringen. Med et offentlig helsesystem som virket ute av stand til å diagnostisere og behandle influensautbruddet raskt, så regjeringen ikke andre muligheter enn å stenge Mexico City, og dermed tilføre landets allerede lammede økonomi enda et hardt slag.

Veto

Når det nå ikke lenger er et autoritært maktsystem, men et "imperialt presidentskap" som er til vesentlig hinder for modernisering, virker det som makten er kommet på avveier. Det landets utøvende makt har gitt fra seg, eller blitt tvunget til å gi avkall på, er blitt erobret av grupper som pleier egne interesser.

Problemet er ikke lenger for mye makt i hendene til presidenten. Problemet er for mye makt i hendene til "veto-sentre" - inkludert fagforeninger i den offentlige sektor - som blokkerer sårt tiltrengte reformer, blant annet i helsesystemet. De 22 personene som er rapportert døde av svineinfluensa, gjenspeiler mest sannsynlig et sosialt sikkerhetsnett som er i ferd med å rakne på grunn av manglende offentlige investeringer og vrangvilje i fagforeningene.

Influensaen avslørte også noen av de andre grunnleggende feilene i Mexico. Det politiske systemet har blitt til en merkelig hybrid av autoritære levninger og nylig etablerte mekanismer for åpenhet. Valgprosessen har ikke kunnet gi en garanti for et skikkelig demokratisk styresett, tøyle den sedvanlige plyndringskulturen blant politikerne eller få offentlig ansatte til å følge etablerte regler, gjøre dem lydhøre for innbyggernes preferanser og hindre dem i å kanalisere offentlige midler inn i egne lommer.

Korrupsjon

Mangelen på ansvarlighet har ansporet til korrupsjon og styrket forestillingene om at misligheter ikke straffes. Fravær av straff fører igjen til svekket troverdighet for landets institusjoner, inkludert offentlige sykehus og klinikker. I Mexico florerer det nå uttallige konspirasjonsteorier om kildene til viruset, fordi ledende byråkrater blir sett på med inngrodd mistenksomhet.

Gjennom hele epidemien har innbyggerne stort sett fulgt rådene fra regjeringen og helsemyndighetene. Men det betyr ikke at de stoler på regjeringen. Offentlige meningsmålinger viser at mer enn 50 prosent av befolkningen mener at politiske partier "ikke nødvendigvis" er av det gode for landet. Misnøyen med kongressen vokser, og folks tilfredshet med representativt demokrati har sunket.

Midt oppe i epidemien oppfatter 66 prosent av meksikanerne det som om landet er i tilbakegang. 75 prosent av forbrytelsene blir ikke rapportert på grunn av manglende tiltro til myndighetene, og 98 prosent av forbrytelsene blir aldri oppklart eller straffet. Det virker som om folk flest er skuffet over et demokrati som ikke kan tilby konkrete løsninger på landets problemer. Influensakrisen er det ferskeste eksempelet på dette.

Symptom

Nå som landet er belastet med en virusinfeksjon, narkotikarelaterte problemer og økende kriminalitet, føles det som om det er beleiret. Den anerkjente spaltisten Miguel Angel Granados Chapa skrev følgende i forrige uke: "Det eneste som mangler er at en hund gjør sitt fornødne på Mexico."

Mexicos dårlige forfatning er et symptom på problemer som går mye dypere og er mye mer omfattende enn svineinfluensaen. De ti siste årene har intensjonene til rådende politiske og økonomiske aktører i landet vært å opprettholde status quo. Dette har vært til hinder for ytterligere demokratiske endringer og økonomisk reform, og dømt Mexico til å stagnere mens andre fremvoksende markeder strener forbi.

I den siste tiden har den politiske striden mellom sentrale aktører ikke dreid seg om hvordan de skal bygge opp et mer effektivt eller representativt politisk system, eller en mer rettferdig, dynamisk økonomi, men om hvordan de skal opprettholde kontrollen over makten eller distribuere den blant sine allierte. De politiske partiene synes å være opptatt av alt annet enn innbyggernes krav. De preges av intern splid og virker ute av stand til å ta fatt på store utfordringer som for eksempel den gjennomgripende urettferdigheten og de rettsløse tilstandene. De satser på en populistisk eller autoritær lederstil som lover lettvinte løsninger på fastgrodde problemer.

Mexicos gjeldende hodepine er svineinfluensaen, men landet står overfor viktigere utfordringer enn en mikrobe som muterer. Med mer enn 40 millioner innbyggere som lever i fattigdom, og 7000 som ble drept i narkotikarelatert vold i fjor, trenger Mexico å gjennomføre reformer raskt for å kunne ta fatt på problemene som viruset har brakt frem i lyset: en regjering som har fjernet seg fra folkets lidelser, og som alt for ofte ignorerer vanskelighetene vanlige folk sliter med. 

I denne nasjonale krisen har Mexicos innbyggere stått sammen og vist at de er i stand til å samarbeide for å oppnå felles mål som er til samfunnets beste. Men eliten i politisk og økonomisk sektor virker ofte ute av stand til å gjøre det samme. Det er derfor det synes å være en lang, lang, vei hjem for mange meksikanere.

Denise Dresser er professor i politisk vitenskap ved Autonomous Technological Institute of Mexico (ITAM) og spaltist for avisen Reforma.

Copyright: Project Syndicate, 2009.