Brulands Berlin-år: krig, kaos og korona

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.

NRKs Europakorrespondent i perioden 2019–2023, Roger Severin Bruland, har skrevet en innholdsrik og spennende bok fra sin tid som korrespondent med base i Berlin. Boka har tittelen TEAM BERLIN: Europakorrespondent 2019–2023. Tittelen dekker en viktig realitet. Jobben som korrespondent var ikke en énmannsoppgave, men var avhengig av støttespillere som fotografer, tolker, folk som kjente lokale forhold og kunne manøvrere i situasjoner der pandemi og krig herjet. Bruland navngir et 20-talls medarbeidere i boka og legger til at det var mange flere som bisto en dag eller to i løpet av de fire årene han var korrespondent. Boka er rikt illustrert med bilder fra de mange ulike oppdragene Bruland hadde. Ett av bildene er av den lille gutten Glib (s. 261), som har sett altfor mye krig, og som usikker og redd stirrer på Ukrainas president som taler til folk etter frigjøringen av byen Kherson 14. november 2022. Bildet er ikonisk og har vunnet en rekke priser.

Forfatteren bruker et frodig og fargerikt nynorsk språk som det er en glede å lese.

Boka har en tiltalende layout, og den er i stort format. Den egner seg som bok på bordet, eller som det heter på engelsk: «table book».

Boka kan leses som en kronologi av ulike hendelser, men jeg velger heller å framheve noen store trekk som er gjennomgående for de fleste av de om lag 70 fortellingene som boka inneholder.

Da Europa stengte: koronapandemien

23. februar 2020 var Bruland og medarbeiderne på vei tilbake til Berlin etter å ha bistått under dekningen av verdensmesterskapet i skiskyting i Anterselva i de italienske alpene. Like før ankomst i Berlin ringte det fra nyhetsdesken i NRK og fortalte at en pandemi med navnet korona, eller også covid, hadde begynt å herje i Italia. Beskjeden fra Oslo var kort: Bruland måtte komme seg til Milano så raskt som mulig. 

Jeg antar at mange lesere fortsatt husker Brulands mange Italia-reiser og hans mange dristige reportasjer fra byer og sykehus. Han var flere ganger kledd i hvite beskyttelsesklær da han sammen med leger og pleiere vandret rundt på sykehus og delte med oss seere i Norge hvordan pandemien herjet i det italienske samfunnet og førte til at nær 200 000 mennesker døde i et land med 61 millioner innbyggere.

Så spredte pandemien seg til stadig flere land i hele Europa. Bruland og medarbeiderne fikk stadig nye reportasjeoppdrag om pandemiens herjinger. Et av oppdragene var til Romania. Dette landet, som andre land i Sentral- og Øst-Europa med en kommunistisk fortid, sliter med fortidens politiske og administrative arv. I Romania var helsevesenet fortsatt preget av arven fra fortiden. Det fungerte dårlig og var preget av omfattende korrupsjon. Pasienter med koronavirus eller andre sykdommer ble svært tilfeldig behandlet. Midt i alt dette ble det spredd konspirasjonsteorier av alle slag i det rumenske samfunnet om pandemiens opphav og hvem som manipulerte hvem. Det førte til at folk strømmet ut i gatene i protest mot vaksinering mot viruset.

Koronapandemien er fortsatt med oss. Jeg fikk min 7. vaksine for noen uker siden, og i våre europeiske land er nå pandemien under helsemyndighetenes kontroll. Men det kan være greit å minne om at i hele verden ble om lag 800 millioner mennesker smittet, og et sted mellom 7 og 30 millioner døde.

Invasjonen som endret alt: Ukraina-krigen

Bruland hadde sin første reportasje fra byen Lviv i Ukraina 19. februar 2022, da ryktene kokte om en mulig russisk invasjon av landet. Fem dager senere ble han vekket av en telefon fra NRK. Ryktene hadde blitt til virkelighet: Russland angrep Ukraina på bred front. Samtidig fikk han vite at alle flyforbindelser til Ukraina var kansellert. Det var én ting å gjøre: å kaste seg i bilen med kurs for den ukrainske grensen. Deretter beretter Bruland i 20 fortellinger fra og om krigen som fortsatt herjer i Ukraina.

Fortellingene fra krigens hverdag er mangfoldige. Vi blir minnet om de første dramatiske dagene av krigen da slaget om hovedstaden Kyiv ble vunnet av de ukrainske styrkene. Andre dreier seg om de mest brutale og blodige hendelsene på slagmarken. Men Bruland møter mange enkeltmennesker på sine mange reiser til Ukraina, og han deler med leseren et mangfold av fortellinger om hverdag og mennesker i et land der krigen herjer. En handler om to unge mennesker i dyp kjærlighet. De håper å kunne gifte seg, men kreften, ikke krigen, tar hennes liv. En annen gang er han og teamet på besøk hos en heks som forteller at hun gjennom sine heksekunster har tatt livet av Putin, og at det er hans gjenganger vi ser i Kreml. Historien virker absurd, men fortelles rundt om i Ukraina, og den hjelper i hvert fall på humøret i en krigstrett befolkning for en stakket stund.

Fortellingene fra Ukraina dreier seg også om hvor vanskelig det kan være å være krigsreporter. Viktigst av alt er å være sikker på at det en skal rapportere, er sant og forankret i virkelige hendelser, og det er ikke lett i en krigssituasjon der ryktene florerer. Så kreves det nå at de som rapporterer fra en krigssituasjon, skal være sikret med skuddsikker vest og annet utstyr som beskytter kroppen. Noen ganger er det ingen elektrisitet når man skal sende en rapport til Oslo. Andre ganger er krigshandlingene så intense at ingen rapportering er mulig. Det kunne også hende at hotellet de skulle bo på, ble skutt i stykker før teamet rakk fram.

Vi som sitter hjemme i stua et sted i Norge og ser på Dagsrevyen, tenker sjelden eller aldri på hvor krevende slike reporteroppdrag fra krig, som dem Bruland forteller om, kan være.

Europa utenom fronten

Bruland hadde selvsagt mange andre reportasjeoppdrag enn de som var knyttet til dekning av krigen i Ukraina og koronapandemien i Europa. I boka forteller forfatteren i om lag 20 historier om hvordan disse oppdragene var.

Et var om klimaendringer og storflom i Tyskland, et annet om den russiske opposisjonslederen Alexei Navalny, som ble forgiftet antakelig på ordre fra Vladimir Putin selv, og som ble sendt til Berlin der de på et av Tysklands beste sykehus berget hans liv.

I Nord-Makedonia ble det også et oppdrag. Der laget han i samarbeid med en lokal filmskaper en sak til Søndagsrevyen om krise for vinprodusentene som følge av koronapandemien, som gjorde at folk satt hjemme i stedet for å gå på kafé og restaurant. Derfra har han også noen personlige betraktninger om hva som skjer med honningproduksjonen når biene blir borte.

Blant fortellingene i boka om reportasjeoppdragene som var andre enn krigen i Ukraina og koronapandemien, er det en som jeg særlig vil nevne. Det har sin forklaring i at både Bruland og jeg er oppvokst på bygda med kjennskap til seterdrift, og at familien min har hytte i en setergrend i Valdres.

I september 2022 fikk Bruland i oppdrag å lage en hyggelig og morsom reportasje. Han dro til et fjellområde i Østerrike der bøndene drev med seterdrift. Nå var det tid for å ta dyra hjem til gårdene i bygda. Det laget Bruland en fargerik reportasje om som gikk på Søndagsrevyen, og som jeg tror folk rundt i Norge likte godt i en tid der nyhetene ellers var tunge å ta.

Faget og mennesket bak mikrofonen

Det å ha journalistikk som yrke stiller mange krav til utøveren, og Bruland deler betraktninger om dette i egne avsnitt i boka. Krigsjournalistikk er krevende, og Bruland er opptatt av at den ikke må bli repeterende og overfladisk. En må greie å trenge dypere inn i de livssituasjoner og de traumer krigen påfører folk. Han er opptatt av hva som er en nyhet og hvordan den skal lages. Saken skal holde vann, den skal være sann og forankret i en hendelse. Han drøfter også sosiale medier og den populistiske bruken og misbruken av disse mediene, og hvor viktig det er for en journalist å ha en kritisk holdning til alt dette.

Så er han både i innledningen i boka og i sluttkapitlet ganske personlig i sin beretning fra eget liv og karriere. Han møtte mange motbakker og slet med å komme inn i NRK. Han fikk høre at det var feil på stemmebruken, og at han hadde dårlig språk. Men til slutt ble han godtatt. Deretter var drømmen å bli korrespondent. Han søkte flere ganger, men kom ikke gjennom. Så var han på nippet til å gi opp. Han tok permisjon og dro hjem til Utvik i Nordfjord og regnet med at det kunne være slutten på journalistkarrieren. Da tikket det inn en melding fra NRK om at han var tilsatt som ny Europakorrespondent med base i Berlin. I mellomtiden hadde han møtt en gammel kjæreste hjemme i Nordfjord, folkemusikeren Britt Pernille Frøholm. Hun var enslig, som han. De fant sammen, og Pernille ble med til Berlin.

Da Roger Severin Bruland kom tilbake til Norge etter endt korrespondentjobb ved juletider i 2023, ble han en kort tid i NRK. Så sa han opp, og han og Pernille flyttet hjem til Utvik i Nordfjord. Der overtok de småbruket til Brulands foreldre, og de er nå bringebær- og fruktprodusenter. Et sjeldent og imponerende, men også risikofylt bytte av yrke.

Å lese boka til Bruland gir mange påminninger om hendelser i Europa som dels kanskje har gått i glemmeboka hos mange.

Koronapandemien: ulikt vern i verden

Vi i Norge og ellers i Europa anser oss ferdige med korona som pandemi, men våre helsemyndigheter passer på, og vi eldre fikk tilbud om ny vaksinasjon tidlig i høst. I de fleste afrikanske land er situasjonen ikke så god. Det kan mangle vaksiner, og der folk må betale for vaksinen, er det mange fattige som ikke har råd. En lignende situasjon finner vi både i latinamerikanske og asiatiske land.

I USA er pandemien for det meste under kontroll, men inntil det siste har man hatt rundt 350 dødsfall i uka som følge av covid-19-varianten. I USA er samtidig konspirasjonsteorier av ulike slag om covid, dens opprinnelse og hvem som sprer viruset, en vedvarende trussel mot folkehelsen.

Men et nytt virus og en ny global pandemi vil med betydelig sannsynlighet dukke opp igjen en eller annen gang i framtida og herje med en hel verden. I EU har man, basert på erfaringene fra koronapandemien, utviklet en egen helseunion for bedre å sikre Europas borgere neste gang. Norge er utenfor EU og forhandler om medlemskap i helseunionen, men vi vet ikke om vi lykkes med disse bestrebelsene.

Ukraina: krigen etter punktum

Bruland satte punktum for sitt manus på forsommeren i år. Krigen i Ukraina raste videre med enorme tap på begge sider, men mest hos angriperen Russland. Mer enn en million russiske soldater var da enten drept eller alvorlig skadet for livet.

I løpet av høsten har det vært gjort store anstrengelser for å få til en våpenhvile, etterfulgt av en fredsavtale. Den ledende part i disse bestrebelsene har vært USA i tosidige drøftinger med Russland, og til tider uten noen form for samspill med USAs europeiske allierte. Da slutten på denne anmeldelsen ble skrevet, kom de første meldingene om at USA, under president Trump, hadde laget sin nye nasjonale sikkerhetsstrategi. Den kritiserer Europas liberale demokratiske mangfold og gjør særlig EU til en politisk motpol. I strategien gjør også Trump-regimet det klart at det i tiden som kommer, vil støtte og samarbeide med de høyrepopulistiske politiske partiene i Europa.

I Moskva kom det samtidig meldinger om at Putins talsmann lovpriste de nye tonene fra Washington. Det kan være at det blir Ukraina og folket der som må betale den største prisen for USAs nye sikkerhetsstrategi.

Brulands bok, TEAM BERLIN, er ikke bare en påminning om hvilke store problemer og utfordringer som preget Europa i hans tid som Europakorrespondent. Den fortjener å bli lest av mange fordi den gir oss historiske tråder til å forstå hva som skjer nå. Europas problemer og utfordringer er bare blitt større i månedene som har gått siden Bruland satte sitt siste punktum i boka.