Tuttifrutti-bistand

Hans Jacob Huun Thomsen Hans Jacob Huun Thomsen

Prosjektleder i Civita

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Velgerne har talt: Jonas Gahr Støre blir statsminister også de neste fire årene. Arbeiderpartiet forblir landets største parti og det er fremdeles rødgrønt flertall.

Dermed kan ørnen i norsk politikk fortsette i regjeringskontorene alene, og Åsmund Aukrust beholder landets trolig mest undervurderte statsrådspost.

Samtidig er Arbeiderpartiet for første gang avhengig av både Rødt og MDG, i tillegg til SV og Senterpartiet, for å danne flertall på Stortinget.

Så hva betyr valget for bistandspolitikken? Og hvilke konsekvenser får det for verdens fattige?

Mye makt til Aukrust

For det første vil utviklingsminister Åsmund Aukrust ha et stort politisk handlingsrom.

Utviklingspolitikken er allerede et område som får lite politisk oppmerksomhet og knapt påvirker mennesker i Norge. Dermed overlates mye makt til statsråden. For eksempel avvek Erik Solheims prioriteringer i stor grad fra SVs vedtatte politikk da han var utviklingsminister.

Nå som Arbeiderpartiet vil sitte i regjering alene, behøver de ikke å forholde seg til en regjeringsplattform, slik nærmest alle tidligere utviklingsministere har gjort – inkludert Aukrust, som har styrt på Hurdalsplattformen.

Istedenfor vil de trolig styre basert på partiets program. Arbeiderpartiets stortingsprogram er usedvanlig vagt og lite forpliktende når det kommer til bistand. Det overlater betydelig frihet for Aukrust til å organisere utviklingspolitikken slik han ønsker.

Samtidig er nok Aukrust betydelig mer partilojal enn nevnte Erik Solheim, og vil nok forsøke å forankre utviklingspolitikken bredest mulig. Da må han ta hensyn til Arbeiderpartiets medlemmer, de andre rødgrønne partiene og øvrige velgere. De vil ikke nødvendigvis ha de samme prioriteringene som det internasjonale landskapet tilsier.

Uten en regjeringsplattform kan dermed interessekonflikten mellom politikk og fag bli sterkere. Spørsmålet er hvor stor politisk risiko Aukrust er villig til å ta, og om han ønsker å stake seg ut en tydelig kurs – som nødvendigvis også vil skuffe noen.

Bredt budsjettsamarbeid gir flere utfordringer

At Arbeiderpartiet er avhengig av hele fire andre partier for å danne budsjettflertall, kan også by på flere utfordringer. Selv om bistanden neppe vil være en sentral budsjettpost, målt i politisk oppmerksomhet, kan den påvirkes på flere måter.

Selv om den internasjonale solidaritetsfanen vil stå sterkt med det rødgrønne flertallet, vil partiene ha ulike prioriteringer. Senterpartiet vil, dersom de fortsetter på samme spor som i forrige regjeringsperiode, prioritere landbruk og matsikkerhet. MDG vil trolig ønske mer til klima, mens Rødt og SV vil prioritere sivilt samfunn, menneskerettigheter og lokale organisasjoner. 

Selv om prioriteringene også i stor grad vil være overlappende, kan det bli mer krevende når en større andel av bistanden i tiden fremover vil gå til Ukraina. Samtidig kan nye kriser og behov dukke opp, som vil tvinge frem krevende prioriteringer.

Resultatet kan fort bli ytterligere fragmentering om ikke Aukrust tør å sette foten ned. Det er tross alt behov for betydelig konsentrasjon av norsk bistand, som gjentatte ganger har blitt kritisert for å ville «gjøre alt godt, overalt».

Det er også tenkelig at bistandsbudsjettet blir en enkel utvei og kuttpost når alle partiene skal kreve budsjettøkninger på sine foretrukne områder. 

Dersom finansminister Jens Stoltenberg ikke skal øke oljepengebruken, og ivareta Arbeiderpartiets slagord om trygg økonomisk styring, er det nødvendig å kutte andre steder.

Likevel er det nok ikke så sannsynlig at bistanden kuttes. 

For venstresiden vil det trolig være et større politisk nederlag enn tidligere å ikke nå bistandsprosenten. Flere ganger denne valgkampen har de angrepet høyresiden, med et dominerende Frp og Sylvi Listhaug, for å ville gjennomføre betydelige kutt og snakke om bistand som sløsing.

Det har også blitt en slags forsvarsmekanisme hver gang utviklingsministeren har møtt på kritikk. Da kan han bare peke på den andre siden av midtstreken for å vise hva som er alternativet.

Så hvordan vil opposisjonen forholde seg til regjeringens utviklingspolitikk?

En svekket bistandsopposisjon

Bekymringen for en potensiell FrP-dominert regjering, var tross alt ikke ubegrunnet. Fremskrittspartiet ble større enn både Høyre, Venstre og KrF til sammen, og blir dermed det desidert største opposisjonspartiet. Det er ikke usannsynlig at de blant annet får lederen av utenriks- og forsvarskomiteen.

Bistanden kan dermed få et mer kritisk, og mindre vennlig, blikk de neste fire årene. Samtidig vil nok FrP få større søkelys rundt sin egen politikk som det største opposisjonspartiet. Da er det verdt å håpe på at de faktisk vil møte opp i debatter om bistand.

Selv om KrF klamret seg over sperregrensen, blir det interessant å se om de vil fortsette å bevare sin rolle som bistandens vaktbikkje. Med partileder og tidligere utviklingsminister Dag-Inge Ulstein ute av Stortinget, og en tydelig retningsendring – slik Panoramas redaktør Emil André Erstad har beskrevet – er det ikke gitt at de prioriterer det like høyt.

Samtidig kan Høyre fort bevege seg nærmere FrP i utenriks- og utviklingspolitikken for å demme opp for den store velgerflukten, slik vi har sett Moderaterna har gjort i Sverige. Disse endringene, kombinert med et Venstre under sperregrensen, vil medføre at den solidariske bistandsopposisjonen trolig vil bli betydelig mindre de neste fire årene.

Bistanden blir dermed neppe i partienes og medienes søkelys de neste fire årene, til tross for at den påvirker millioner av verdens mest sårbare mennesker og at det er behov for reform. Det gir utviklingsminister Åsmund Aukrust store muligheter, og et enda større ansvar.

Da er det lov å håpe at han griper sjansen til å ta på seg rollen som bistandens forkjemper. Den trengs.