– Til helvete med kvinners rettigheter

– Til helvete med menneskerettigheter, jenters rettigheter, kvinners rettigheter og alt det der! Gi kvinnene økonomisk ryggrad, så blir de respektert.

Slik lyder budskapet til Sveriges svar på Bill Gates, Percy Barnevik – på oslobesøk for å skaffe støtte til «sitt livs viktigste prosjekt».

Ordene faller i god jord hos tilhørerne. Et tjuetalls norske næringslivsaktører er invitert på lunsjmøte på Hotel Continental en regnfylt torsdag i november. Tema er kvinner, fattigdom, bistand – og Barneviks baby: organisasjonen Hand in Hand.

Den svenske næringslivsguruen fyller rommet med humor, anekdoter og entusiasme. Han vil ha flere med på laget.

– Jeg har vært her noen ganger og truffet den där killen med fisket, du vet. Røkke. Og Fred Olsen. Og den gamle Statoil-killen som satt nederst ved bordet, som inte tykte om at jeg sa han var gammel. Så skal jeg snakke med han der som ser så sur ut...

Slik kan man tillate seg å omtale skipsreder John Fredriksen og andre tungvektere i næringslivet – når man er enda tyngre selv. Barnevik har nemlig håvet inn millioner og milliarder som adm.dir. for store multinasjonale selskaper som ABB og Asea. Han var styreleder i General Motors, Astra Zeneca, Wallenberggruppen, pluss, pluss. Æresdoktoratene kan ikke telles på en hånd. Og han har spist kirsebær med folk som Henry Kissinger, Thabo Mbeki og Rajiv Gandhi, for å nevne noen. Og Bill Gates, selvfølgelig.

Ikke dårlig samvittighet

Men så en dag bestemte han seg for å gjøre andre rike, i stedet for å bli rikere selv. Næringslivstoppen flyttet sitt fokus til fattige kvinner i utviklingsland. Det hele startet for femten år siden, like etter at han fikk en omdiskutert pensjon fra ABB på flere hundre millioner kroner.

– Hva var det som fikk deg til å skifte kurs? Dårlig samvittighet ...?

– Nej, inte alls. Jeg hadde veldig god samvittighet. Jeg hadde mer enn 400 000 ansatte i mine selskaper i utviklingslandene, og vi gjorde mye bra i disse landene. Men jeg så også mye fattigdom på nært hold. Og jeg så mulighetene til å skape en eksplosiv utvikling gjennom å massemobilisere fattige kvinner til entreprenørskap, forteller Barnevik.

– Og du kan ikke gjøre både det og det – være aktiv i næringslivet og samtidig bygge opp en bistandsorganisasjon. Derfor trakk jeg meg gradvis ut av alle disse styrevervene og solgte en boksamling verdt noen hundre millioner. Så satte jeg inn 600 millioner kroner for å få en flyvende start på det hele.

Startet med fiasko

– Men hva var det som grep hjertet ditt og fikk deg til å gjøre dette?

– En reise til India i år 2000. Jeg så disse barna som blir solgt til silkeveveriene og kullgruvene i det sørlige India, med sine røde øyne, sine lunger med silikose og sin hoste. Jeg syns det var forferdelig og lurte på hvordan man kunne få dem ut av dette slavearbeidet. De yngste var bare 10-12 år. Først prøvde vi å kjøpe dem ut. Tusen barn for tusen kroner hver, for at de skulle dra hjem og gå på skole. Men det viste seg å være en stor fiasko. For foreldrene solgte dem på nytt...

Den svenske mangemilliardæren fant ut at det ikke nyttet å bare bruke penger på barna. Han ville bidra til å løfte hele familien ut av fattigdom.

– For når man er sulten så skiter man i skolen og alt annet...

– Du bestemte deg for å satse på kvinnelig entreprenørskap. Hvorfor ikke menn?

– For når menn tjener penger, går det til sprit. Når kvinner tjener penger, går det til barna.

Barnevik er glad i spissformuleringer. Satsingen på kvinnelig entreprenørskap har dessuten vært svært vellykket, ifølge ham selv og organisasjonen Hand in Hand.

Næringslivets metodikk

To millioner fattige kvinner har fått opplæring i å drive egen business – det være seg meieridrift, systuer, kyllingoppdrett eller sykkelverksted. Kvinnene har fått tilgang på lån, de er organisert i selvhjelpsgrupper, og de får tett oppfølging av Hand in Hands lokalansatte. Og telleapparatet går fort: Tusen nye enkeltmannsforetak og småbedrifter ledet av kvinner opprettes hver eneste dag i land som India, Afghanistan, Tanzania, Kenya, Rwanda og Brasil, ifølge organisasjonens rapporter.

– Men hvor bærekraftige er disse bedriftene?

– Etter fire år overlever 96 prosent av våre foretak, forsikrer Barnevik.

– De kvinnelige entreprenørene er kjempedyktige på produksjon. Mens våre folk der ute hjelper til med prissetting og markedsføring. Mange av bedriftene har vokst, kvinnene tjener stadig mer og sørger for arbeidsplasser til flere i familien og lokalsamfunnet.

– Du snakker om at du har gått inn i bistandsbransjen med «næringslivets metodikk». Hva betyr det?

– For meg er det ingen stor forskjell på å drive bistand og å drive en bedrift. Du organiserer mennesker, du motiverer dem, du setter opp mål. Du støtter dem, coacher dem og følger opp det hele. Og så renser du ut de som ikke er skikket. De som er korrupte, eller whatever ... Jeg tok med meg det jeg hadde lært i løpet av 35 år som leder for ulike bedrifter og overførte det til bistandsbransjen.

Tydelige mål

– Så forskjellen mellom din litt mer «corporate tone» og andre i bistandsbransjen er at dere stiller litt hardere krav?

– Nei, ikke hardere krav. Man skal ikke være urimelig. Det handler mer om å sette tydelige mål og skape entusiasme om målene, få de man jobber med til å oppnå målene sine. Det handler om desentralisering, å gi ansvar. Men i motsetning til i næringslivet jobber vi ikke lenger for å få overskudd og gevinst selv. Det er den eneste forskjellen.

Percy Barnevik mener det er på tide at politikere og andre ”endrer synet på bistand”.

– For det er 25 ganger mer effektivt, forstår du, å satse på opplæring og coaching av kvinner, slik at de kan starte egne foretak – i stedet for at vi bare gir og gir, som man har gjort i hundre år... Og jeg skulle ønske flere NGOer (ikke-statlige organisasjoner, red.anm.) hadde svitsjet fra «utdanning, utdanning, utdanning» til jobbskaping. For om du ikke får jobb, er du like lite verdt som en som ikke har utdanning – og dobbelt så skuffet.

Småbedrifter på samlebånd

– Men du har jo noen organisasjoner, som Care og Plan International, de driver også med jobbskaping, kvinnelig entreprenørskap og mikrofinans...

– Vel, mitt inntrykk er at de er mer interessert i skole og utdanning, og alt det der. Og det er okay. De har ikke folk fra næringslivet som virkelig kan dette med å starte opp et foretak. Det de sier høres fint ut, men når du går inn og spør: «Hvor mange bedrifter har dere hjulpet i gang? Hvor mange jobber har dere skapt?» så svarer de «en del» – men de er ikke fokusert nok på det.

Hand in Hand jobber mer effektiv og systematisk, påstår Barnevik, uten at noen av de nevnte organisasjonene er tilstede for å motsi han.

– Vi har kontroll på hver eneste måned, hver eneste uke, hva skjer, hvem har fått opplæring, hvor mange har fått praksis, hvor mange småbedrifter har startet opp, hvor mye lån har de tatt opp, hvor mange ansatte har de...

Den svenske milliardæren, tar seg litt i det.

– Jeg vil jo ikke snakke ille om andre NGOs, for alle gjør jo sitt beste. Men som min venn Kofi Annan sa til meg: «Ingen er i nærheten av dere når det gjelder hva dere får utrettet for pengene». Tusen nye foretak om dagen. 20 dollar for å få én person i jobb. Vi kjører det on a shoestring.

Og «reklamen» fortsetter...

– Folk i utviklingslandene utretter ting med egne hender. De sitter ikke og venter på å få. De er ikke klienter, de er eiere av eget firma. Og dette liker jo folk fra næringslivet – at mennesker selv tar ansvar for egen skjebne. Og de liker å se at pengene ikke blir igjen i Norge og Sverige i lønningsposer her, eller går gjennom ledd på ledd før de endelig når fram til mottaker.

Har gitt barnebarna en by hver

– Synes du ellers at næringslivet er for lite opptatt av å bidra til utvikling i de landene og områdene selskapene opererer?

– Jeg syns det går framover. Man ser mer og mer Corporate Social Responsibility. Man setter opp mål i selskapene for bedre miljø og utvikling. Det gjorde jeg selv i min tid. Vi støttet fagforeninger og stimulerte internutdanning. Og vi hjalp de ansatte med å komme på sykehus og å få barna i skole og barnehage. Vi bygget inn i selskapet et ansvarstagende for arbeidet vårt i India, Afrika og andre steder. Og alt dette syns jeg store selskaper har blitt bedre på. De ser verdien av å satse på dette.

Hand in Hand tilbyr også bedrifter i nord muligheten til å engasjere seg gjennom å ”adoptere” byer, forteller Barnevik. Også dette har vært vellykket, ifølge han selv.

– Det kan være småbedrifter, restauranter, arkitektkontorer... De blir stolte av selskapet sitt, «vi gjør noe mer enn bare å tjene penger». Det sveiser sammen de ansatte, skaper samhold. Og så lodder vi gjerne ut en reise, så de kan sende en ansatt ned og besøke byen for å sjekke hvordan det går.

– Jeg har selv sju barnebarn, og hver og en har fått en by.

– Som de har ansvar for å følge opp...?

– Nei, ikke akkurat ansvar. Men det er jokult for dem å reise ned til byen og se hva som blir utrettet. Og så får de en rapport hvert halvår, med bilder og det hele. Så dette er veldig populært både blant familier og småbedrifter.

Når fruen får mer makt...

– Hva er den største utfordringen eller problemet dere har møtt?

– Jeg ser ingen store, spesifikke problemer. Utfordringen er bare å øke tempoet, dra inn mer penger, starte opp i flere land, gå inn i det nordlige India, trappe opp i Tanzania. Gå inn i Uganda. Og så vil Kofi Annan at vi skal komme til Ghana og Vest-Afrika. Så hele tiden har vi land som tigger og ber: «Kom hit, kom hit!» Da må vi jo få inn flere norske penger, sammen med svenske penger. Og så ansetter vi flere folk og bygger opp more of the same.

– Ingen kjepper i hjulene...?

– Nei, dette er vinn-vinn for alle. Det er klart det kan bli litt besværlig i blant, med mannen, når fruen begynner å tjene penger og få mer makt och så der, du vet... Men det er jo ikke en stor kjepp i hjulet, avslutter den svenske milliardæren som vil forandre verden.