– Denne kirken er familie for dem som har mistet alt

Salen fylles sakte. En gruppe unge menn møtes i døra og gir hverandre lange, varme klemmer. Mange har pyntet seg – noen i blazer, andre i kjole, og flere med regnbuefargede smykker. Langs veggene vaier regnbueflagg, og foran alteret lyser store bokstaver: «Happy Pride».

Store vinduer slipper dagslyset inn i kirkerommet, som er enkelt innredet med stoler, alter og et lite orkester.

Denne kirken, som ligger i utkanten av Nairobi, er en av få i Afrika som er grunnlagt av skeive, for skeive. Her finner mennesker tilhørighet – uansett om de er åpne om legningen sin eller fortsatt lever i skjul.

Skulle «helbredes»

Grace Wanjiru lukker øynene og holder hendene tett mot brystet mens hun lytter til pastoren. De siste ni årene har denne kirken vært hennes fristed.

– Da jeg kom hit første gang, følte jeg at jeg kom hjem, sier 32-åringen.

Wanjiru hadde hørt om kirken lenge, men holdt seg unna. Ryktene om at det var en sekt skremte henne. Dagen hun endelig våget seg inn, ble et vendepunkt. 

– Jeg kjente roen med en gang jeg kom inn. Jeg hadde søkt noe som dette hele livet, og endelig fant jeg min plass.

Wanjiru vokste opp i det sentrale Kenya og mistet moren som liten. Hun ble sendt fra slektning til slektning, før hun havnet på et barnehjem tilknyttet en kirke. Der ble hun tidlig fortalt at hun var «synd». Pastorer ba for henne, salvet henne med olje og forsøkte å «drive ut djevelen». Også som voksen ble hun sendt fra menighet til menighet for å bli «helbredet». En periode ble det til og med planlagt at hun skulle sendes til den kontroversielle TB Joshuas megakirke i Nigeria.

Reisen ble aldri noe av.

– De sa jeg kunne «avlæres». At jeg bare trengte å møte en mann. Men jeg har alltid visst hvem jeg er, sier hun.

Et hjem for alle

I snart ti år har Kenyas eneste LHBTQ+-kirke blitt jaget fra lokale til lokale. Landets lover og religiøse normer gjør det farlig å være synlig skeiv – og enda farligere å samles i tro og fellesskap. Likevel har de møtt opp – søndag etter søndag. Hver gang dørene stenges, finner de et nytt rom et kontor; et leid industribygg, et privat hjem.

– Denne kirken er familie for dem som har mistet alt. Vi kaller det valgt familie – en kjærlighet som ikke tar hensyn til blodsbånd, sier pastor Caroline Omolo.

Hun har ledet menigheten siden oppstarten i 2013, gjennom angrep, trusler og utkastelser.

– Vi har måttet flytte mange ganger, noen ganger med bare timers varsel. Men vi har aldri sluttet å samles. For mange av oss handler det ikke bare om tro, det handler om overlevelse.

Pastoren vet hva det vil si å mangle et hjem.

– Jeg vokste opp uten den biologiske familien min. Nå prøver jeg å skape det hjemmet for andre, som jeg selv aldri hadde.

Mer enn bare tro

For menighetsmedlemmene representerer kirken mer enn tro. Den er et sted for samtaler om kjærlighet, skam, psykisk helse – og motet det krever å være seg selv. Fremme ved alteret synger koret, og hver søndag reiser frivillige seg for å dele historiene sine. Noen forteller om hvordan de kom ut. Andre om familiebrudd og å ikke miste håpet. 

Blant dem er Peace, en ung poet som bruker ordene sine som terapi. Når han leser diktet om faren han aldri kjente, senker det seg et stille alvor i rommet.

– Jeg begynte å skrive fordi jeg ikke hadde noen å snakke med. Poesien ble min måte å puste på, sier han.

Peace vokste opp uten foreldre. I ungdomsårene ble han utvist fra skolen, anklaget for å være homofil. Da begynte han å skrive, først i hemmelighet, så ble det til dikt. Ordene ble en måte å bearbeide skam og ensomhet på.

– I stunder der ingen visste hvordan jeg hadde det, var det forholdet mitt til Gud som holdt meg oppe. Jeg har alltid vært spirituell. Poesien er min uttrykksform og mitt anker.

For Peace, som for mange andre, er kirken et fristed. Et sted der ingen spør hvorfor stemmen hans er lys, hvorfor han elsker slik han gjør, eller hvorfor han har brukt halve livet på å prøve å bli akseptert. 

Lover skaper frykt

En bølge av homofientlig hat skyller over deler av Afrika. Uganda kom nylig med en skjerpet anti-homofili lov, vedtatt i mars 2023. Myndighetene i Tunisia har trappet opp undertrykkingen av LHBTQ-personer og gjennomført en rekke arrestasjoner de siste månedene. Også Tanzanias myndigheter har gjennomført fengslinger den siste tiden.

Sammenlignet med flere andre afrikanske land, er situasjonen for skeive i Kenya mindre brutal, men fortsatt er den preget av straffeforfølgning, sosialt stigma og frykt. Homofili er straffbart med opptil 14 års fengsel, ifølge en britisk kolonilov som fortsatt gjelder. Loven håndheves sjelden, men skaper konstant frykt. Selv i hovedstaden Nairobi lever mange skeive et dobbeltliv.

Ultrakonservative krefter mobiliserer i Afrika

Samtidig forbereder forkjempere for seksuelle, reproduktive og LHBTQ+-rettigheter i Afrika seg på et økende press. I løpet av de neste månedene ventes et tilsig av noen av verdens mest innflytelsesrike, ultrakonservative aktører – blant annet fra USA, Polen, Sveits og Nederland.

I mai ble «Den panafrikanske konferansen om familieverdier» arrangert i Nairobi, ledet av konservative kristne grupper med støtte fra vestlige organisasjoner kjent for sin anti-LHBTQ-agenda. Konferansen er én av fire store samlinger i Afrika denne sommeren med mål om å fremme tradisjonelle familieverdier, ofte på bekostning av skeives rettigheter.

Parallelt har den kenyanske parlamentarikeren Peter Kaluma foreslått Family Protection Bill, et lovforslag fra 2023 som innebærer opptil 50 års fengsel for homofilt samkvem, samt forbud mot offentlige kjærtegn, cross-dressing og demonstrasjoner knyttet til LHBTQ+-aktivisme.

Ifølge den kjente kenyanske skeive, interseksjonelle feministen og LHBTQ+-aktivisten, Marylize Biubwa, har slike tiltak allerede stor innvirkning.

– Holdningene i Kenya er sterkt politisk påvirket. Den panafrikanske konferansen om familieverdier er støttet av myndighetene, og selv om det strider mot grunnloven, spiller religiøse grupper og ledere en enorm rolle i både lovgivning og politikkutforming, sier hun.

Hun mener at det politiske og religiøse samspillet bidrar til å gjøre hverdagen farligere for skeive.

– Gjeninnføringen av Family Protection Bill bidrar til å forsterke den allerede høye utryggheten blant skeive, og baner vei for flere lover og retningslinjer som legitimerer diskriminering, sier Biubwa.

Tilbake ved kirken høres musikken helt ned på gata. Det er trangt framme ved alteret når koret tar plass. Når hundre mennesker reiser seg for å danse, løfter stemningen taket. Hender møtes. Latter og tårer fyller rommet. En etter en går menighetsmedlemmer fram til alteret for å be, fortelle eller bare være stille. 

Wanjiru står midt i mengden. Skuldrene er senket, armene løftet. Rundt henne svinger kjoler, skjerf og regnbuebånd i takt med musikken.

– Hver søndag når jeg kommer hit, kjenner jeg at jeg fortsatt lever. At jeg fortsatt har en plass i verden. Dette er ikke bare en kirke – det er livet mitt, sier hun.