- Kritisk veiskille for Myanmar

- Vi står ved et veiskille; det er faktisk mulig å ende verdens lengste krig.

Helt siden attentatet på Aung San Suu Kyis far, frigjøringshelten Aung San i 1947, har Myanmar vært preget av etniske konflikter, krig og etter hvert et svært brutalt militærregime. Etter at generalene trakk seg tilbake, har verden vært vitne til en av de mest overraskende politiske transformasjoner i vår tid.

Men de årelange konfliktene dreier seg ikke bare om skillet mellom demokrati og diktatur. De etniske konfliktene har ofte vært mer kompliserte og brutale. Og de er ennå ikke løst.

- Fredsprosessen er i en kritisk fase. Det har vært hundrevis av møter og et dusin våpenhviler er underskrevet. For to uker siden var alle lederne av de etniske væpnede gruppene samlet i møte med myndighetene. For første gang på 70 år er det enighet om et rammeverk for en nasjonal våpenhvileavtale, sier historiker dr. Thant Myint-U til Bistandsaktuelt.

Den kritikerroste forfatteren av bestselgerne ” The river of lost footsteps ” og ” Where China meets India ” er ikke i tvil: Det blir ikke økonomisk vekst i Myanmar om ikke alle folkegrupper inkluderes.

Etniske konflikter

Myndighetene i Myanmar har aldri hatt kontroll over hele landet. En rekke grupper har drevet årelange kamper på vegne av ulike etniske minoriteter. I deler av landet har væpnede grupper etablert egne styringstrukturer:

• I Myanmars nordligste stat har det vært åpen krig mellom hæren og opprørsgruppen Kachin Independence Army (KIA), etter at en 17 år lang våpenhvile brøt sammen i 2011. Det har vært en av de mest betente konfliktene de siste årene, og lokale medier rapporter om kamphandlinger så sent som i oktober i år.

• Karen-folket (Kayin) har vært i konflikt med myndighetene siden 1949, året etter at Burma ble uavhengig av Storbritannia. Nå er det våpenhvile mellom hæren og de væpnede gruppene, men mange kompliserte spørsmål må løses før det kan bli en varig fred.

• Spenninger mellom muslimske rohingyaer og buddhistiske rakhine-folk har flere ganger de siste årene ført til voldelige sammenstøt. Boliger er brent og titusenvis av mennesker fordrevet. De 800 000 rohingyaene regnes av FN som en av de mest forfulgte minoritetsgruppene i verden, og så sent som i april i år presenterte Human Rights Watch en rapport som hevdet at ”burmesiske myndigheter og etniske rakhinere har begått forbrytelser mot menneskeheten og drevet etnisk rensing mot rohingyaene”.

Overgrepene mot Rohingya-muslimene står i grell kontrast til demokratiseringsprosessen de siste årene:

- Myanmar har en lang historie med etniske konflikter. Om de vi ser nå er historisk betinget er vanskelig å fastlå. Mange steder der volden skjer er folk veldig fattige og når folk mangler tilgang på skole, helsetjenester og tilogmed mat, kan det ofte ende i konflikt. Det er ikke bare i Myanmar man har denne type spenninger. Det som er sikkert er at disse etniske konfliktene er ekstremt farlige; når 20 mennesker blir drept i en avsidesliggende landsby kan det raskt spre seg. Om det skulle føre til at 1000 blir drept i Yangon kan vi få en ekstremt farlig situasjon, sier Myint-U.

Les også: - Myanmar må stoppe etnisk rensing

Fredsprosessen

Vil den pågående fredsprosessen bli en suksess, eller ikke - det er det viktigste spørsmålet i Myanmar akkurat nå. Selv om det er gjort store fremskritt er det fortsatt sammenstøt og rene krigshandlinger i deler av landet, sa Myint-U under et foredrag i Oslo denne uka.

Historikeren besøkte Norge og NOREF (Norsk Ressurssenter for Fredsbygging) der han holdt foredraget "Myanmar's Unprecedented Transition", en analyse av utviklingen de siste månedene, med fokus på fredsprosessen samt sentrale politiske, sosiale og økonomiske utfordringer landet nå står overfor.

- Om man ikke lykkes med fredsprosessen, kan det potensielt oppstå en meget farlig situasjon, sier Myint-U da Bistandsaktuelt møter ham etter foredraget. Han peker på at prosessen enda ikke har klart å inkludere alle aktører fullt ut.

- Men dersom man lykkes vil det være en økonomisk gamechanger , ikke bare for Myanmar, men for hele regionen.

Han påpeker at mange av de store selskapene fortsatt er statseide. Myndighetenes forvaltning av dette eierskapet, vil være essensielt for hvordan økonomien påvirkes fremover, sier han.

• Les også: Usikker vei mot demokrati

Norske investeringer

Et av de mange selskapene som nå snuser på et blodferskt marked, er Telenor. Den norske telegiganten ble i juni innstilt til en av to mobillisenser sammen med selskapet Ooredoo fra Qatar. Prosessen har blitt forsinket en rekke ganger, men i slutten av oktober signerte president Thein Sein den nye telekom-loven. Dermed var det siste store hinderet passert for at Telenor skal få utvikle telenettet i et land som enda ikke har et nasjonalt mobilnett. Og lisensen kan bli en gullgruve: Myanmar har 60 millioner innbyggere - de færreste har mobil. Men hvilke utfordringer kan den norske telegiganten møte på i Myanmar?

- Myanmar er ikke et perfekt økonomisk landskap, man har alle de ”normale” problemene og lite gjennomsiktighet. Men dette er utfordringer Telenor også møter i de andre landene i Asia, sier Myint-U.

Forfatteren sier det, naturlig nok, fortsatt er store korrupsjonsproblemer i landet.

- En general har en sønn som sitter i styret i et selskap. Selskapet får kanskje et fortrinn i en anbudsrunde eller ved kontraktsinngåelse. Slike ting skjer i en rekke land. Myanmar er verken bedre eller verre enn andre når det kommer til kameraderi, og det blir en hard jobb å kvitte seg med den kulturen. Men det viktigste nå er å ha fokus på de store kontraktene, de virkelig store pengene – der må det være full gjennomsiktighet. Med Telenor og Ooredoo har dét foregått veldig renhårig, med en åpen prosess.

Myint-U tror Telenor har potensiale til å ha en enorm positiv påvirkning på Myanmar, og peker på at en mobil kan gi bedre levekår for landets fattigste:

- De som lever på landsbygda. De som i dag har minst, mangler tilgang på de mest nødvendige ting. Uten banktjenester, med uklar eiendomsrett, uten elektristet og med dårlig informasjonsflyt. På mange av de største utfordringene Myanmars fattigste møter hver dag, kan en mobiltelefon bidra til å gjøre hverdagen enklere.

Forfatteren mener et utbygd telenett er en av mange nødvendigheter i et land som skal bygges fra bunnen.

• Les også: Billett til framtida

Ikke utvikling for folk flest

Og det er mye og ta fatt på i et land som ligger på 149 plass av 186 på FNs levekårsindeks (HDI) for 2012. En studie fra samme år sier at det har vært en fattigdomsreduksjon i den delen av befolkningen som er del av FNs utviklingsprogram (UNDP), fra 42,7 prosent fattige (de som lever på under 1,25 dollar dagen; red.anm.) i 2008 til 38,8 prosent i 2012. Tallene er bare en indikasjon, men viser at Myanmar har en lang vei å gå før de store forandringene gjør seg gjeldende for majoriteten av befolkningen.

• Les også: - Lite er forandret

Da Bistandsaktuelt intervjuet en gruppe studenter i Yangon for vel et år siden var de kritiske til alle lovordene som er kastet etter landets myndigheter de siste årene. De mente Myanmar var et ”skinndemokrati”: ”Regjeringen snakker om forandring, men for folk flest er det meste som før”, sa 30 år gamle Arkar Boh.

- Det er lite forandring i livet til majoriteten av befolkningen. Det er enorm fattigdom og millioner lever fortsatt i en stress-situasjon. Grunnleggende rettigheter har fortsatt en lang vei å gå, sier Myint-U.

- Men sånn er det også i mange andre land i regionen, og Myanmar er nå likere nabolandene. Det som er sikkert er at det er et mye friere samfunn: Det er en friere presse, det er talefrihet og folk kan organisere seg. Men de største forandringene handler om økonomiske reformer. Om to-tre år vil flere merke den forandringen, om fredsprosessen blir vellykket vel, og merke.

•  Les også: Merket for livet

Forfatteren gjentar ordet fredsprosess gang på gang gjennom intervjuet. Det er helt tydelig at han mener dét er det viktigste som skjer i Myanmar akkurat nå.

- Om og når den kommer i havn, vil vi se enorme områder som tidligere var på veien til ingenting , befinne seg i sentrum av Myanmars økonomi. Hpa-An, hovedstaden i Kayin, som ligger strategisk mellom Yangon og det thailandske markedet vil gå fra å være i konstant unntakstilstand og helt isolert til å utvikle seg i et høyt tempo.

• Les også: - Et bedre klima for fred enn noen gang

Myint-U stopper opp. Historikeren vil til historien. Det er fortsatt en rekke fallgruver før landet kan blomstre fullt ut. Han mener burmesernes utpregede najonalisme og en dypfølt mistro mot myndigheter og utlendinger, skyldes år med utnyttelse og undertrykkelse; fra ulike koloniherer og de militære som har styrt landet med jernhånd gjennom en årrekke. Et lite tilbakeblikk:

Safran-revolusjonen

Etter andre verdenskrig var det bred folkelig oppslutning om et uavhengig og fritt Burma. Under ledelse av general Aung San rev landet seg løs fra 60 års kolonistyre under britene. Den unge staten sto på randen av borgerkrig flere ganger i de kaotiske årene etter uavhengigheten. Etniske og politiske motsetninger splittet landet. I 1962 ble statsminister U Nu, og hans fraksjon av kommunister og sosialister, styrtet. Perioden med demokrati var over. Et militærdiktatur var født. Det skulle vare i femti år.

• Les også: En ny vår etter 50 års ensomhet

En økonomisk krise i 1988 utløste et bredt folkelig opprør. Myanmar hadde enorme utfordringer med fattigdom. Bevilgningene til skole og helsevesen var blant de laveste i verden, samtidig som vel 40 prosent av statens inntekter ble brukt til en av verdens største arméer. Demonstrasjonene ble brutalt slått ned, flere tusen antas å ha blitt drept.

Høsten 2005 flyttet militærjuntaen brått landets hovedstad fra Yangon til Naypyidaw, en by bygget opp fra grunnen midt i landet. I den avsidesliggende hovedstaden ville militærstyret bedre kunne gardere seg mot en folkelig oppstand enn i det myldrende Yangon. Dette ble tydeliggjort da regimet høsten 2007 på ny sto overfor enorme folkemasser som demonstrerte i dagevis for demokrati. Protestene spredte seg ut over landet, men ble igjen brutalt slått ned av de militær. Flere tusen munker og studenter skal ha blitt arrestert. De lengste fengselsstraffene var på 65 år.

• Les også: – Nå kommer det an på oss

Med ny grunnlov og et «veikart til demokrati» signaliserte generalene forandring. Men prosessen gikk tregt. Ikke i noe annet land har en grunnlovsrevisjon tatt så lang tid, over 15 år. Da den endelig var på plass i 2008, sikret den likevel fortsatt makt til de militære. Den nye grunnloven satte også en stopper for at Suu Kyi kunne bli landets leder, da den forbød personer som har nær utenlandsk familie å stille til valg (Suu Kyi var gift med avdøde Michael Aris som hun har to sønner med, red.anm.). NLD (National League for Democracy) deltok derfor ikke under valget i 2010, mens regimepartiet USDP (Union Solidarity and Development Party) vant med klart flertall. Valget ble betegnet som «ikke fritt og rettferdig».

Et politisk vakum

Men så: Året etter ble en sivil regjering etablert med tidligere general Thein Sein som leder. Til manges overraskelse begynte han å løsne restriksjoner på ytringsfrihet, han åpnet økonomien for omverdenen. Hva skjedde?

Det er sammensatt, men det er tre hovedgrunner, mener Myint-U:

- I nesten to tiår hadde de militære arbeidet med en ny grunnlov. Allerede for fem år siden sa mange at den ville føre til store endringer. Den er ikke fullt ut demokratisk - for den gir fortsatt de militære vide fullmakter, men rett og slett fordi den har et større demokratisk spillerom enn den gamle, sier Myint-U

- Viktigere; jeg mener mange har misforstått det gamle regimet som et kollektiv, en junta. Det var faktisk et enevelde styrt av én mann, sier Myint-U.

- Da seniorgeneral Than Schwe trakk seg tilbake ble det et politisk vakum som Thein Sein grep. Han så muligheten og drev landet mot mer politisk frihet og mer åpenhet.

- Men det viktigste er nok at det burmesiske folk lever mindre isolerte liv enn for tjue år siden. Folk har slektninger i USA, i Australia og i Europa, de jobber i utlandet, de reiser til Bangkok og Singapore, de ser satellitt-tv og de har tilgang på internet. Intellektuelt sett var det rett og slett for dumt at landet skulle leve så isolert. Folkets følelse av at en forandring måtte skje var overveldende; så når momentumet kom, måtte landet bevege seg framover.

- Var president Thein Sein viktig i prosessen?

- Han skjønte strømningene i folket, og ja han var enormt viktig. Det ville skjedd uansett, men det var han som virkelig prioriterte fredsprosessen og som strakk ut en hånd til opposisjonen.

- I 2012 ble Aung San Suu Kyi og flere fra NLD valgt inn i parlamentet. Men etter dette har det vært en del kritikk. Er hun og NLD ”bundet på hender og føtter” etter at de kom inn i parlamentet?

- Nei, det synes jeg ikke. Jeg tror deltagelsen i parlamentet har gitt dem trening i spørsmål rundt lovverk og politiske prosesser. Aung San Suu Kyi har så mange kvaliteter, men hun hadde ingen parlamentarisk erfaring. Parlamentet har gitt henne og NLD en god plattform til å snakke ut om nasjonale utfordringer, sier Myint-U.

Frie og rettferdig valg?

Han ønsker ikke å svare konkret på spørsmålet om det er et demokratisk problem at lederen for det største opposisjonspartiet, Aung San Suu Kyi, ikke har anledning til å bli Myanmars neste president, men sier:

- Myanmar er enda ikke et fullverdig demokrati. Om grunnloven skal forandres er et stort spørsmål. Det må i så fall godkjennes ved 75 prosent flertall i parlamentet, i tillegg må det være en folkeavstemning. Det er mange aspekter ved grunnloven som kunne og burde vært bedre. Spørsmålet er hvor mye forandring man kan forvente før valget i 2015, sier forfatteren.

- Om to år vil alt være annerledes. Jeg håper vi får se et fritt og rettferdig valg, og tror vi vil ha et nytt parlament der 75 prosent av setene er besatt av folk fra sivilsamfunnet. Om det skjer er det større sannsynlighet for at vi får se større og viktige forandringer i grunnloven:

- Men det er selvfølgelig helt avhengig av fredsprosessen.