Vannsalg gir vannbistand

Hvis du har hørt om ett eneste varemerke fra Fiji, så er det sannsynligvis vann. Fiji Water markedsfører bildet av rene og eksotiske stillehavsøyer over hele verden. I USA har det passert Evian og blitt landets mestselgende importvann, og til og med i norske butikker kan du få flaskevannet fra Fiji.

Men salget møtes med kritikk. Ikke bare fordi det er dyrere og belaster miljøet mer enn vann rett fra springen, men også fordi mange fijianske landsbyer er uten tilfredsstillende drikkevann.

Svaret på kritikken lå klart allerede før den dukket opp: Noen av de inntektene som Fiji Water får fra vannsalget, går tilbake til bistandsprosjekter i de fattigste landsbyene i landet.

Selv holder det amerikanskeide vannselskapet pressen på en armlengdes avstand, etter mange år med kritikk for forholdet sitt til Fijis militærregime.

Vann på dugnad

Men Gael Léopold forteller gjerne. Han leder Rotary Pacific Water for Life Foundation. Gjennom stiftelsen sponser Fiji Water og flere andre av Fijis største selskaper enkle, billige prosjekter for å skaffe landsbyene drikkevann. Det meste skjer på dugnad, med minimale administrasjonsutgifter, og Léopold selv leder stiftelsen på deltid mens han har lønn fra den vanlige jobben sin hos Fijis andre store vanntapperi, Pleass.

– Per august i år har vi fullført 190 prosjekter de fem årene vi har drevet, forteller han. – De fleste prosjektene er rimelige. Senest skaffet vi rent vann til en skole for 7000 kroner. De dyreste prosjektene vi har gjennomført, har kostet opp mot 100.000.

– Nok vann

Det er nemlig nok vann, bedyrer han. Landet består ikke av lave, flate atoller, slik som mange andre stillehavsstater. De største av øyene som utgjør Fiji, er vulkanske, med fjell opptil 1300 meter, og rikelig med vann både over og under bakken. Når mange landsbyer har fått problemer, er det for eksempel fordi de har vokst mer enn den gamle vannforsyningen har gitt rom for, eller fordi elver og bekker har funnet nye løp.

– Det vi gjør, er å finne vann. Vi kan bore etter vann, lede det fra en elv eller legge til rette for å samle regnvann, eller rett og slett forbedre og rengjøre anlegg som allerede finnes. Så må landsbyen selv hjelpe til når jobben skal gjøres. Dermed får de som bor der, også et helt annet eierskap til prosjektet og vannforsyningen, fastslår Léopold. RPWF sørger for å få vannet brakt til landsbyen. Hvis noen vil ha det videre inn i hvert enkelt hus, må de stå for den jobben selv.

Avløp neste

– Nå vil gjerne myndighetene og lokalmiljøene at vi også skal bistå med avløpsprosjekter. Men det blir langt dyrere. I det siste har vi begynt å se oss om også etter utenlandsk finansiering, i første omgang fra Australia, New Zealand og Japan, forklarer Gael Léopold.

Giverlandene støtter allerede opp om prosjekter for å skaffe fijianske landsbyer vann – avisen Fiji Sun forteller for eksempel om innbyggerne i landsbyen Namacawa, som har fått ny vannforsyning gjennom Habitat for Humanity Fiji og den newzealandske staten. Tidligere hadde de for lite rent vann, måtte ofte ty til elvevann, og resultatet var to utbrudd av tyfoidfeber i fjor. Nå har de fått rør fra en større og høyere beliggende vannkilde, og hjelpearbeiderne håper at vanntilgangen også vil friste familier i nærheten til å flytte inn til landsbyen.

Vanskelig tilgjengelig

I mange av landsbyene som får hjelp, er problemet at de er så vanskelig tilgjengelige. – Det blir gjerne en tredagers tur bare for å komme seg til en landsby, forteller prosjektleder Etika Singh. Han har god hjelp av frivillige når en jobb skal gjøres, og ofte tar det bare tre uker fra et prosjekt er besluttet til det er ferdig.

– Det er meningen at vannet som vi leder til landsbyene, skal kokes før det drikkes. Men vi vet at de fleste lar være. Samtidig må vi finne løsninger uten kjemikalier som må fornyes hele tiden. Vi arbeider for å prøve å finne de best mulige filterløsningene, forteller Léopold.

Ny tank

på Fijis nest største øy, Vanua Levu, ligger et godt eksempel på prosjekt, mener Etika Singh:

– Her hadde landsbyen et anlegg som var bygd for seks hus. Nå er det blitt 14 hus i landsbyen, og 150 mennesker. Staten hadde laget anlegget med en betongtank på omtrent samme høyde som husene, slik at trykket var veldig dårlig, beskriver han.

– Landsbyen ligger i en helling, og vannet kommer fra et naturlig oppkomme. Vi oppgraderte inntaket, og bygde det samtidig inn for å beskytte mot forurensning. Så bygde vi en tank på toppen av åsen, rett overfor landsbyen, og la rør derfra og gjennom landsbyen slik at de kan legges videre til hvert enkelt hus.

De fleste prosjektene er like ukompliserte, sier han. – Det er spesielt kvinnene som nyter godt av prosjektene. Det er de som har måttet slite med å bære vann hver dag, og ofte har barna måttet hjelpe til før de går på skolen om morgenen. I denne landsbyen hadde de måttet bære vannet i 33 år. Dessuten er verden i endring, og etterspørselen etter rent vann blir bare større, konstaterer Etika Singh.