En slu frigjøringshelt og hans ikoniske datter

Og i resten av verden er det junta-generalene, mange av dem en gang farens kampfeller, som utilsiktet har gjort henne til helt. Med litt hjelp av Nobelkomiteen. Historien i dette landet er langt fra rettlinjet, men desto viktigere å studere for å skjønne litt av dagens Myanmar.

Vi må nesten gå tilbake den britiske erobringen av kongehovedstaden Mandalay i 1885. Det var sluttstreken i den tredje kolonikrigen mot dette stolte millenniumsimperiet. Dette var en kamp mellom stormakten Storbritannia under ledelse av Lord Randolph Churchill, India-minister og far til Sir Winston, og den siste Burma-kongen, Thibaw.

Britenes totale ødeleggelse av Mandalay-palasset og en hel generasjon av Asias best utdannede embetsmenn toppet seg med at Kongens hvite elefant, selve nasjonalsymbolet, ble drept og dratt skamløst gjennom Mandalays gater. De britiske soldatene brente et 1000 år gammelt arkiv. Og kongekronen ble sendt i krigsbytte til Dronning Victoria.

67 år seinere, i 1942, ble britene jagd like brutalt ut av Mandalay av overlegne japanske tropper. Mindre enn to måneder etter Mandalays andre utslettelse, inntok den purunge burmesiske geriljalederen Aung San byen på japanernes skuldre. En av hans nærmeste kamerater, Ne Win, hadde rett før ankommet Rangoon i samme selskap. De sto i spissen for det som ble kalt ”de hundre kameratene”, som hadde et mål felles: Å gi Burma uavhengighet. De 100 kameratene, og særlig disse to, har preget Burma fram til i dag.

Aung San hadde god hjelp av den japanske invasjonsadministrasjonen til å bygge opp sin egen hær. I ettertid skapes det ofte inntrykk av at alliansen med japanerne var helt taktisk og opportunistisk bestemt. Men å dømme ut fra hans egne utsagn var han i høyeste grad preget av japansk fascisme og militarisme:

”Det vi ønsker er en sterk statsadministrasjon etter mønster av Tyskland og Japan”, sa han. ”Med én nasjon, én stat, ett parti, én leder”.

Og om han selv etter hvert la dette bak seg, av minst like taktiske grunner, satte denne filosofien et varig preg på mange av de andre kameratene som skulle komme til å utgjøre kjernen i det som ble det lengst varige militærregimet i verden.

Aung San fulgte nok godt med i verdenskrigens gang, og etter hvert som krigslykken vendte seg til de alliertes fordel begynte han å se seg om etter nye allianser. Han klarte å snu kappa etter vinden akkurat i tide. To måneder før britene jagde japanerne ut av Burma – nærmest en konsekvens av seirene i India – befant den ennå bare 32 år gamle generalen i det som nå raskt ble omdøpt til ”The Anti-Fascist People´s Freedom League” seg plutselig på britenes side.

Hvor mye britene enn kunne sole seg som verdenskrigens seierherrer i resten av verden, var det nå endelig slutt på deres indiske kolonieventyr, og som en direkte konsekvens, også det burmesiske. Da de måtte se seg rundt etter noen å etterlate det ødelagte Burma til, anså mange britiske offiserer Aung San som en quisling. Winston Churchill hadde sterke motforestillinger, men øverstkommanderende Lord Mountbatten og den nye statsminister Attlee så ingen andre alternativer. Dermed ble Aung San en frigjøringsleder i stedet for en landsforræder, også i britenes øyne. Han ble den nyfødte uavhengige republikkens ubestridte leder, helt til han i 1947 ble drept i et attentat. Hans heltestatus blant burmanerne ble ikke mindre etter det.

Mens Aung San og Ne Win levde godt under japanernes vinger i det sørlige Burma, var alliansene annerledes i fjellområdene i nord. Ikke minst Kachin-folket var trofaste mot sine britiske og amerikanske venner. De fikk omfattende militær opprustning og opplæring av CIAs forløper OSS. S ammen med lokale spesialstyrkene i grenseområdene på indisk side bidro de sterkt til å endre verdenskrigens styrkeforhold i denne delen av verden. Men om de var medvirkende til å vinne krigen, har de i alle år etterpå stort sett tapt freden.

Men det er ikke bare engelskmenn og japanere som har bidratt til Burmas to generasjoners lange borgerkrig. Den kinesiske revolusjonen har i aller høyeste grad også kastet skygger innover nabolandet i vest. Først var det de tapende Kuomintang-styrkene som etablerte et eksilterritorium på burmesisk side av grensa. Siden svarte den kinesiske kulturrevolusjonen med å støtte de betydelige burmesiske kommuniststyrkene – en gang allierte av Aung San men som var blitt satt på sidelinja. Begge disse gruppene blandet seg på ulike måter med deler av de etniske motstandsgruppene, i en herlig suppe av konflikter som flere ganger brakte den unge postkoloniale nasjonen til randen av sammenbrudd.

Det var de mest vest-orienterte delene av uavhengighetsbevegelsen som fikk dominere burmesisk politikk de første 17 åra av den nye republikkens liv. En av dem var U Thant, som ble FNs generalsekretær fra 1961 til 1971. Men borgerkrigen og det politiske kaoset den skapte gjorde etter hvert Aung Sans militære venner til de eneste effektive makthavere. Hans nære medarbeider Ne Win gjennomførte sitt statskupp i 1962, og siden har de militære – helt dominert av ”de hundre kamerater” – hatt full kontroll.

Aung San Suu Kyu (ASSK), forlot Burma sammen med sin morenda hun var fjorten. Hun bodde i India, New York og London. Det var først da hun var blitt 43 at hun vendte tilbake. Brutalt ble hun kastet inn i det politiske livet under de store studentdemonstrasjonene i 1988. De truet de militære og landet var på randen av fullt anarki.

I mangel av andre lederskikkelser ble hun trukket fram som reinkarnasjonen av sin far. Siden har hun vært den ubestridte opposisjonsfiguren, men mesteparten av tida i husarrest og dermed langt mer av en symbolskikkelse enn en realpolitiker. Da de militære tok sjansen på å holde valg i 1990, gikk 60 prosent av stemmene til det partiet, NLD, som i hui og hast var blitt dannet. Ikke før i 2012 fikk burmeserne en ny sjanse til å stemme ved et rimelig fritt valg – denne gangen bare et suppleringsvalg – og igjen feide NLD og ASSK enhver tvil til side og vant 43 av de 44 mandatene de konkurrerte om.

ASSK er den ubestridte folkets kandidat, dersom hun etter mye om og men får lov til å stille opp ved det planlagte presidentvalget i 2015. Men hun er først og fremst burmesernes kandidat. De Kachin-lederne vi traff, var langt mer forbeholdne til henne som presidentkandidat. Tross alt assosierer mange av minoritetene henne med den burmesiske og militære dominansen de har lidd under siden tidenes morgen. Hun har ikke akkurat bidratt til å svekke dette inntrykket med uttalelser som denne til Financial Times: ”Jeg ble oppdratt til å bli glad i de militære, til å tro at alle i militær uniform på en eller annen måte var min fars sønner.”

Det store spørsmålet er hva hun vil bruke makten til om hun blir valgt. Demokratiet i Myanmar kan fort bli stilt overfor det problemet at landet har en leder og et parti med overveldende popularitet, men foreløpig uten program og struktur. Og det er lite tid å gjøre på: presidentvalget skal etter planen holdes i 2015.