Ble reddet fra drukningsdøden – vil selv redde én million liv 

– Det tar bare 20 minutter!

Milliardæren, gründeren og filantropen bak Laerdal Medical gjør sjelden intervjuer. Når han først stiller, snakker han helst ikke om seg selv.

Men nå sitter Tore Lærdal på et enkelt møterom i Stavanger og drar i gang en PowerPoint-presentasjon med en grenseløs visjon: Innen 2030 skal de bidra til å redde én million liv.

Historien begynner før han selv kan huske den.

En sommerdag i 1954 ble to år gamle Tore trukket livløs og blå opp av vannet ved familiens landsted. Ingen kunne munn-til-munn-metoden på den tiden. Faren, Åsmund S. Lærdal, handlet instinktivt – han snudde gutten opp ned og dunket ham i ryggen til sjøvannet kom ut. Tore overlevde. For faren, som tidligere hadde mistet et barn til blodforgiftning, ble det en sterk opplevelse.

I dag vil ikke Tore Lærdal tillegge nestenulykken for mye betydning, men hendelsen ble liggende som et ekko – en erfaring som skulle forandre familiebedriften, og etter hvert tusenvis av liv.

Fra leker til livredning

På 1950-tallet var Lærdal Fabrikker en av Norges største produsenter av leker – kjent for dukker med «ekte hår» og øyne som kunne lukkes. De røde, grønne og blå lekebilene i gummi fantes på de fleste barnerom i landet.

Etter ulykken begynte faren å eksperimentere med realistiske ansikter og myke materialer. Da hjerte-lungeredningen ble utviklet i Europa, ble han bedt om å lage et hjelpemiddel. Resultatet ble Anne-dukken, modellert etter ansiktet til en ukjent kvinne som ble funnet  livløs i Seinen på 1800-tallet.

For faren var det avgjørende at ikke bare helsepersonell, men hele befolkningen skulle kunne livreddende førstehjelp. Anne-dukken er siden brukt i opplæring av helsepersonell, utrykningsmannskaper, frivillige organisasjoner og skolebarn verden over – og har lært flere hundre millioner å redde liv.

Den 73 år gamle bedriftslederen er høy og slank, litt lut i ryggen, med en lugg som har fått et gulgrått skjær med årene – og et lunt, nesten sjenert smil. Når han snakker om visjonen som driver arbeidet, får den lavmælte stemmen en smittende energi.

I dag leder han en virksomhet med 2 200 ansatte i 30 land. På Kapitals nyeste liste over Norges rikeste ligger han på 14. plass, med en formue på 17 milliarder kroner.

Men egen rikdom opptar ham svært lite, sier han selv.

Laerdal Medical er blitt verdensledende innen utvikling av pasientsimulatorer, utstyr og opplæring i livreddende arbeid. I 2010 etablerte han non-profit-selskapet Laerdal Global Health, hvor fokuset er flyttet fra akuttmedisin i Vesten til mødre og nyfødte i lavinntektsland.

– Hvis vi ser det som vårt mål å bidra til at flest mulig liv kan reddes, må vi forholde oss til der behovene er størst, sier Lærdal.

Systembyggeren

Med vante bevegelser triller Lærdal en liten sykeseng bortover korridoren. I den ligger «NeoNatalie» – en babydukke med grønn strikkelue, brukt til å trene helsearbeidere i å gjenopplive nyfødte og hjelpe dem gjennom den første, kritiske timen. Den koster rundt 50 dollar – eller 500 norske kroner, og er resultat av årevis med forskningssamarbeid med ledende nyfødtleger både i USA og Skandinavia.

Over én million fødselshjelpere har gjennomført kurset Helping Babies Breathe med NeoNatalie-dukken – utviklet i tett samarbeid med anestesilege Hege Ersdal og fagmiljøet ved Universitetssykehuset i Stavanger.

For Lærdal handler ikke filantropi om veldedighet, men om å bygge systemer som virker. Han snakker like mye om impact som help.

– Det dreier seg ikke om å gjøre mer av det samme, men om å jobbe smartere. Innovasjon handler ikke nødvendigvis om ny teknologi, men om økt nytteverdi. Den store gevinsten ligger i å få mer ut av innsatsen på det vi vet fungerer.

Denne tanken har ført til samarbeid mellom Laerdal Global Health, WHO, Verdensbanken og Norad – og utvikling og oppskalering av flere treningsprogrammer for helsepersonell i lavinntektsland. Utstyret tilbys til kostpris.

Gjennom et eget investeringsfond, Laerdal Million Lives Fund, støtter de også gründere over hele verden som utvikler og tar i bruk ny livreddende teknologi – i tråd med Lærdals visjon.

Når du redder en mor

– Jasså, skal de føde i dag igjen?

Kommenterer en ansatt smilende mens han passerer. I et hjørne i gangen lener en kvinne seg tilbake i en fødestol, mens en jordmor og en assistent står ved siden av. De tre er helsearbeidere fra Finland, Nigeria og Nepal, og nå demonstrerer de for oss hvordan blødning etter fødsel kan kontrolleres gjennom massasje av magen. Rødt «blod» drypper ned på gulvet.

Kraftig blødning er den vanligste årsaken til at kvinner dør i forbindelse med svangerskap og fødsel, ifølge WHO. De fleste dødsfall kan forebygges med riktig helsehjelp.

Da programmet Safer Births ble innført på 30 sykehus i Tanzania, sank mødredødeligheten dramatisk. Ifølge en studie gjort av programmet, publisert i The New England Journal of Medicine, førte det til 75 prosent lavere mødredødelighet og 40 prosent lavere spedbarnsdødelighet på to år. Over tusen liv ble reddet – 400 mødre og 600 barn.

Verdensbanken har finansiert videre oppskalering til 142 sykehus, og programmet er nå i gang i Nigeria. For hver fødselssimulator som kjøpes i et høyinntektsland, doneres en simulator til et lavkostland.

– Når du redder en mor, redder du en familie, sier Lærdal stille.

– Dør moren, er det nær 50 prosent sjanse for at barnet ikke fyller ett år.

Ifølge helseministeriet i Tanzania foregår 80 prosent av fødslene i landet på sykehus, mot 30 prosent for 15 år siden.

– Det er ingenting som motiverer meg mer enn å være ute i felt og se utstyret i bruk – og føle at vi kan gjøre en forskjell, forteller Lærdal.

Nøkkelen er langsiktighet – i Tanzania tok det 15 år å bygge opp Safer Births. Helsegründeren mener det er avgjørende å ha jevnlige «brannøvelser» og en lokal champion – en som har ansvaret for opplæring og føler eierskap.

– Vi forsøker å skape en kulturendring, fra blame and shame til teamtrening og deling av erfaringer, sier han og fortsetter:

– Slik har vi gått fra ownership til partnership. Og det er den eneste måten å få sustainability på.

Får drahjelp av AKO-stiftelsen

I samarbeid med WHO har Laerdal Global Health utviklet Basic Emergency Care – et program som lærer helsearbeidere i lavressursland å håndtere livstruende situasjoner som pustestans, sepsis og blødning.

Nå får prosjektet kraftig drahjelp. AKO-stiftelsen, opprettet av investor og nåværende Oljefondsjef Nicolai Tangen, har gått inn som første bidragsyter i det nye WHO Foundation Lifeline Fund, tilskuddet er på tre millioner dollar. Lærdal selv har forpliktet 12,5 millioner dollar og utfordrer andre filantroper og stiftelser til å bidra gjennom et såkalt matchingfond.

– Vi jobber for å lage en god fundraising-mekanisme som kan skalere opp kvalitetssikrede programmer i partnerskap med solide aktører som WHO Foundation, sier Lærdal. – Vi tror dette er et så godt program at de som har et filantropisk hjerte, vil se verdien i å være med.

På feltbesøk hadde han sett helsearbeidere trene livredding på pappkartonger hvor organene var tegnet med tusj. Treningssettet – en ryggsekk med alt helsepersonell trenger for å øve – er lett å frakte og koster en tidel av tidligere treningskit.

Programmet skal i første omgang rulles ut i fem afrikanske land. Målet er å trene 50 000 helsearbeidere – og redde like mange liv årlig.

– Hva legger du i å ha et filantropisk hjerte?

– Det er et godt spørsmål. Jeg tror jo at de aller fleste brenner for noe. Og vi er så privilegerte at vi brenner for en idé som har særlig stort potensial for samfunnsnytte.

– Opplever du at det er et skifte i tilnærmingen til filantropi etter USAIDs tilbaketrekning og globale bistandskutt?

– Jeg ser dette som et skrikende behov som nå ytterligere forsterkes. Det er jo aldeles fryktelig å redusere bistanden mens det er over 200 millioner flyktninger i verden og mange store kriser. Derfor må vi lage bærekraftige modeller som kan skaleres ved egen kraft, mener han. 

Lærdal synes det er rart at ikke flere milliardærer tenker som ham.

– Når forsto du at ikke alle i verden er like privilegerte som deg?

I stedet for å svare på spørsmålet, blar Lærdal fremover i PowerPointen. En liten jente smiler mot oss fra skjermen. Tayeeba pustet ikke da hun kom til verden på et sykehus i Dhaka i Bangladesh for fem år siden. Lærdal forteller at hun ble reddet, takket være en jordmor som hadde fått opplæring i Helping Babies Breathe-programmet. Han har selv møtt Tayeeba en gang, og fulgt utviklingen hennes.

– Det er historier som hennes, og andre livredningshistorier, som inspirer og motiverer arbeidet vårt.

Menneskemøtene gjør noe med ham. Lærdal forteller om besøk på ekstremt travle fødesentre, med overarbeidet helsepersonell, med altfor mye ansvar.

– Å se takknemligheten deres over at de nå har fått kunnskap til å redde mødre og barn med veldig enkle grep, det gjør enormt inntrykk.

Familien og arven

I sommer feiret Lærdal og kona Torunn gullbryllup. De inviterte hele familien med til Tanzania for å besøke Haydom-sykehuset, som har vært episenter for mor-barn-programmet. Fire generasjoner, hvor den yngste var fem år.

– Det var et forsøk på en dannelsesreise, humrer Lærdal.

Det store kontoret hans er innredet i mørkt tre. I vinduskarmen ligger en gipsavstøpning av dødsmasken til Anne-dukken. På veggene henger kunst, og på hylla står innrammede diplomer – og fem små lekebiler i gummi.

Datteren Ingrid Lærdal har tatt plass ved farens side som assisterende leder for stiftelsen. Allerede som ung student ble hun og søsknene invitert med på feltreiser til India og Tanzania.

– Jeg tror det var skjellsettende for dem å se hva vi faktisk kan bidra med, sier faren.

Ingrid beskriver oppveksten som en «smittsom idé».

– Du er ekstremt dedikert, sier hun.

– Nå går jeg, svarer han og ler.

Engasjementet for mennesker med færre ressurser – dem man ikke ser – var en del av barnas oppvekst. Lærdal er stolt over at alle tre barna har sentrale roller i bedriften og bærer visjonen videre.

Utenfor direktørvinduet er det byggeplass. I 2026 skal de nye lokalene stå klare – tegnet av Snøhetta. Alle de nye møterommene skal få navn etter personer som har overlevd.

Selv har 73-åringen bare vært borte fra jobb i til sammen to uker i løpet av 50 år. Flere av sykedagene måtte han ta ut nå nylig, etter å ha skadet foten sin da han besøkte Tanzania tidligere i høst – den siste av vel 15 reiser til landet. Men Lærdal har ingen planer om å gi seg.

– Jeg tror alle har et iboende ønske om å føle at det er mening med det man gjør. For meg finnes det ikke noe mer meningsfylt enn å fortsette med dette, sier han.

– Å spille golf er ikke noe for meg.